MarIus

1.2.1 Begrepets betydning

I moderne nordisk formuerett har det vært vanlig å beskrive dagens regler om «rettsvern» som en motsats til det eldre «substansielle» eiendomsrettsbegrepet. Det er likevel ikke alltid klart hva karakteristikken «substansiell» sikter til. Etter mitt syn kan vi skille mellom tre betydninger i faktisk forekommende språkbruk: ontologisk, materielt og metodisk.

«Substansiell» i ontologisk forstand sikter til en oppfatning om at eiendomsretten er noe mer enn summen av eiendomsrettens funksjoner.^{(1) Se f.eks. Ross (1971) s. 215 flg. Se også Brækhus (1998) s. 6. I nyere litteratur, se f.eks. Marthinussen (2023) s. 35–36, Falkanger og Falkanger (2022) s. 41–42 og Lilleholt (2018) s. 52 og 55.} Denne betydningen har røtter hos Alf Ross, som hevdet at forestillingen om «tinglige» rettigheter (som eiendomsrett) var utslag av metafysisk tenkning.^{(2) Ross (1934) f.eks. s. 281 og 297. Se tilsvarende Ross (1935) s. 14 flg.} I en lærebok talte Ross om «den metafysiske forestillingen om rettigheden som en moralsk-åndelig kraft» under kapitteloverskriften «Rettigheden som substans».^{(3) Ross (1971) s. 219 (forfatters utheving).} Ifølge Ross var eiendomsrett bare et «koblingsord» – det koblet alternative rettsfakta til kumulative rettsfølger (eierfunksjonene). Ordet hadde ingen referanse til ting i videste forstand, utover dette.^{(4) Ross (1951) f.eks. s. 481 («uden al semantisk referens») og Eng (2007) s. 154–155.} Ross’ syn har i stor grad fått gjennomslag i moderne dynamisk tingsrett.^{(5) Se Baldersheim (2017) s. 18 med videre henvisninger i note 7 og 8.}

«Substansiell» i materiell forstand sikter til rettsreglenes innhold.^{(6) Denne betydningen av termen «substansiell» er kanskje den mest utbredte i dag, se f.eks. Brækhus (1998) s. 8 flg., Marthinussen (2023) s. 36, Falkanger og Falkanger (2022) s. 77 flg., Lilleholt (2018) s. 55, Baldersheim (2017) s. 21–24 med videre henvisninger.} I en slik «substansiell» lære, sies det, gikk alle eierfunksjoner inter partes og vernet mot samtlige tredjemenn over en bloc på samme tidspunkt. Forestillingen om en slik enhetlig overgang av eierfunksjonene stammer sannsynligvis fra Ross noe karikerte framstilling.^{(7) Som jeg viser i kapittel 2 er det på det rene at den klassiske romererett ikke opererte med en slik «substansiell» forståelse.} Han skrev at «under Titlen ‘Ejendomsrettens Overgang’ forenes en Række forskellige reale Problemer» hvor «de forskellige ‘Virkninger’ paa Forhaand dogmatisk sammenkobles».^{(8) Ross (1935) s. 38.} De ulike problemene måtte derimot behandles hver for seg. Denne kritikken ledet til den «funksjonelle» og «relasjonelle» modellen, som dagens tingsrett hevdes å bygge på. At den er «funksjonell» betyr gjerne at eierbeføyelsene i forholdet mellom partene (f.eks. risikoens overgang, retten til avkastningen, den faktiske rådigheten, den rettslige rådigheten) går over gradvis. At den er «relasjonell» betyr at rettsvernet mot ulike grupper av tredjemenn inntrer gradvis, slik at en kjøper for eksempel kan ha rettsvern mot selgers kreditorer, samtidig som han mangler rettsvern mot en senere kjøper. Ofte brukes karakteristikken «funksjonell» om begge disse trekkene.^{(9) Om den «funksjonelle» og «relasjonelle» modellen, se Lilleholt (2019) s. 386–387 og Lilleholt (2018) s. 52.}

I nær forbindelse med den materielle betydningen, brukes «substansiell» noen ganger i metodisk forstand. Det «substansielle» begrepet førte til enkle (uholdbare) slutninger fra abstrakte begreper fremfor forstandig avveining av reelle hensyn, hevdes det.^{(10) Se f.eks. Brækhus (1998) s. 7, Falkanger og Falkanger (2022) s. 78, Baldersheim (2017) s. 23 og Høgberg (2010) s. 101 («spekulasjoner over abstrakte begreper»).} Denne kritikken står i sammenheng med kritikken mot «begrepsjurisprudens» mer allment.^{(11) Se f.eks. Høgberg (2010) s. 100.} I moderne nordisk tingsrett fremheves det at tredjemannsproblemene må løses ut ifra en avveining av de relevante hensyn, hvor særlig hensynene til notoritet og publisitet fremheves.^{(12) F.eks. Lilleholt (2018) s. 28 flg.}

Nyere forskning gir grunn til å stille spørsmål ved i hvilken grad 1800-tallets lære om eiendomsrettens overgang egentlig var «substansiell» i noen av disse betydningene. For det første har rettshistorisk forskning vist at angrepene mot «begrepsjurisprudens», som det substansielle begrepet settes i sammenheng med, har vært overdrevne.^{(13) Björne (2002) s. 213–215.} For det andre har europeisk samarbeid på formuerettens område ført til ny komparativ forskning om den nordiske «functional approach» og den kontinentaleuropeiske «unitary approach» – en mindre ladet term for den «substansielle» modellen. Forskningen har vist at det er betydelige materielle likhetstrekk mellom europeiske land på tvers av modellene. Som vi skal se, handler forskjellene mer om systematikk og terminologi enn om realiteten i reglene.^{(14) F.eks. Lilleholt (2019) s. 385–395 og Rakneberg (2021) s. 267 flg.}

1.2.2 To analytiske grep – «funksjonell analyse» og «begrepsanalyse»

For å undersøke om 1800-tallets lære om eiendomsrettens overgang virkelig var «substansiell» i noen av ordets betydninger, vil jeg konsekvent foreta to typer analyser: en funksjonell analyse og en begrepsanalyse. Disse to grepene går som en rød tråd gjennom avhandlingen. De må derfor forklares nærmere.

I den funksjonelle analysen er jeg bare ute etter rettsvirkningene og de praktiske konsekvensene av reglene. Spørsmålet er: Når gikk hver enkelt eierfunksjon over fra selger til kjøper, i klassisk romerrett, i 1800-tallets tysk-romanske rettsvitenskap og hos ulike forfattere i dansk og norsk rettsvitenskap? Metoden bygger på Ross’ «Ejendomsret og ejendomsovergang», der han påpekte at «eiendomsrettens overgang» kan oppløses i en rekke delspørsmål. Ross skilte mellom rettighetsovergangen i ulike relasjoner. Den første relasjonen er forholdet mellom partene, hvor det oppstår spørsmål som f.eks. risikoens overgang. Den andre relasjonen er forholdet mellom en av partene og den andres suksessorer, for eksempel en kreditor eller en konkurrerende omsetningserverver (dynamisk vern). Den tredje relasjonen er forholdet til tredjemenn som ikke er partenes suksessorer, for eksempel en tyv eller skadevolder (statisk vern).^{(15) Ross (1935) s. 27–38.} Ross’ tilnærming har gjenklang i komparativ litteratur, hvor det tales om en «functional approach» – det handler om å se bort fra den teoretiske overbygningen og utelukkende se på hvordan typiske interessekonflikter løses, for eksempel hvem av selger og kjøper som må bære tapet om tingen går til grunne (dvs. risikoens overgang).^{(16) Zweigert og Kötz (1998) s. 34–40.}

I nyere tid har Brækhus brukt en forenklet variant av analyseverktøyet på norsk rett.^{(17) Brækhus (1998) s. 12 flg.} I mine funksjonelle analyser følger jeg Brækhus’ skjema, som skiller mellom overgangen av følgende eierfunksjoner:

• Eierfunksjoner i forholdet mellom partene

  • Risikoen

  • Avkastningsretten

  • Faktisk rådighet

  • Rettslig rådighet

• Det dynamiske rettsvern

  • Vern mot omsetningserververe

  • Vern mot kreditorer^{(18) Jeg avgrenser mot selgers vern mot kjøpers kreditorer (stansingsrett, retensjonsrett). Dette er mindre sentralt. Jeg undersøker bare kjøpers vern mot selgers kreditorer. Avhandlingen vil vise at det var dette som var kjernen av hva «eiendomsrettens overgang» regulerte.}

• Det statiske rettsvern

  • Vindikasjonsrett

  • Rett til nedleggelse av forbud mot uhjemlet rådighet

  • Erstatningsrettslig vern

Ross og Brækhus brukte analyseverktøyet på dansk og norsk rett. Jeg vil bruke det funksjonelle grepet på klassisk romerrett, 1800-tallets tysk-romanske rettsvitenskap, og dansk og norsk rettsvitenskap. Hvis det viser seg at eierfunksjonene her gikk over gradvis, må vi konkludere med at betegnelsen «substansiell» i materiell forstand er lite treffende. En gradvis overgang vil også tyde på at reglene er tilpasset de hensyn som gjør seg gjeldende for den aktuelle eierfunksjonen. I så fall er «substansiell» heller ikke i metodisk forstand treffende.

Der den funksjonelle analysen bare handler om den materielle realiteten i reglene, handler begrepsanalysen om det stikk motsatte. Der er jeg ute etter hvilke begreper, metaforer og systemer som brukes for å omtale eller konseptualisere reglene om eiendomsrettens overgang. Med et stikkord kan vi kalle dette reglenes teoretiske overbygning, noe som går til kjernen av min dogmehistoriske tilnærming. For eksempel er et sentralt tema i begrepsanalysen hvordan det begrepsmessige skillet mellom «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter ble utviklet på 1800-tallet med utgangspunkt i den klassisk romerrettens prosessuelle skille mellom actio in personam og actio in rem.

Vi kan skille ganske skarpt mellom reglenes rettsvirkninger og deres teoretiske overbygning. Selve de materielle reglene og den teoretiske overbygningen kan nemlig være nokså uavhengige av hverandre. Som vi skal se, kan de samme materielle løsningene uttrykkes gjennom svært forskjellige begreper og konstruksjoner. Begrepsanalysen er egnet til å undersøke eventuelle «substansielle trekk» i ontologisk forstand.