MarIus

4.3.2.1 «Tinglige» og «obligatoriske» rettigheter

Ved overgangen til 1800-tallet kom skillet mellom ius ad rem og ius in re under debatt. Debatten ble innledet av Thibaut i 1801 som argumenterte for at skillet mellom ius in re og ius ad rem var avledet av skillet mellom actio in rem og actio in personam. Hvorvidt en rettighet var in re eller ad rem avhang derfor av hvilken aksjon den var utstyrt med.^{(1) Tamm (1976) s. 129–133.} To år senere (1803) publiserte Feuerbach et motsvar. Han hevdet at actio in rem og actio in personam gjenspeilet to innholdsmessig ulike typer av rettigheter. Å hevde at rettigheten var avledet av beskyttelsen, var ifølge Feuerbach å snu spørsmålet på hodet. Ulik beskyttelse var snarere en følge av rettighetenes innhold. Til støtte for sitt syn påberopte Feuerbach de romerske kildene som omhandlet begrepet obligatio. Han definerte tinglige rettigheter som en rett over en bestemt gjenstand med gyldighet overfor alle mennesker, og obligatoriske rettigheter som et rettsforhold der en bestemt person forpliktes til en handling eller unnlatelse.^{(2) Tamm (1976) s. 131–133. Se også Ross (1934) s. 279.}

Savigny bygget videre på Feuerbachs innholdsorienterte definisjoner i første bind av System des heutigen Römischen Rechts (1840), men ga det sin egen viljesteoretiske utforming.^{(3) Savigny (1840a) s. 334 flg. Om sammenhengen med Feuerbach, se Björne (2003) s. 94 og Ross (1934) s. 279.} Savignys resonnement var at menneskets «Willensherrschaft» kunne ha to mulige gjenstander, enten «die unfreye Natur» (ting) eller «fremde Personen».^{(4) Savigny (1840a) s. 338.} En «Recht an einer Sache» ble dermed definert som et viljesherredømme over en ting i vid forstand.^{(5) Savigny (1840a) s. 338.} Når det gjaldt viljesherredømmet over en annen person, ville et totalt herredømme krenket den andres frihet, påpekte Savigny. Herredømmet måtte derfor innskrenkes til en bestemt handling. En «Obligation» var derfor et «Herrschaft über eine einzelne Handlung der fremden Person».^{(6) Savigny (1840a) s. 339.}

For Savigny var det dermed en grunnleggende forskjell i rettighetens gjenstand, enten en persons handling eller en ting. Sammenlignet med det eldre skillet mellom ius in re og ius ad rem innebar Savignys (og Feuerbachs) definisjoner et skarpere skille mellom de to typene av rettigheter.^{(7) Savigny medgav imidlertid at skillet ikke var helt vanntett – det kunne være en «allmäliger Übergang» mellom tinglig og obligatorisk, se Savigny (1840a) s. 372.} Som vi så, knyttet både ius in re og ius ad rem seg til tingen, mens forskjellen handlet om rettighetens beskyttelse mot tredjemenn.

Savignys definisjoner innebar videre at de obligatoriske rettighetene ikke lenger kunne forstås som et overgangsstadium eller en «ufullstendig» rett som kunne fullendes ved overlevering. Han tok avstand fra å anse tinglige rettigheter bare som «Folgen oder Entwicklungen» av obligatoriske, eller å anse obligatoriske rettigheter «nur als Erwebungsmittel der dinglichen Rechte».^{(9) Savigny (1840a) s. 374.} For Savigny var de obligatoriske rettighetene prinsipielt likestilte med de tinglige – begge er «viljesherredømmer». Forskjellen gjaldt bare viljesherredømmets gjenstand.^{(10) I samme retning Björne (2003) s. 95.}

Videre betonte Savigny viljen på en annen måte enn før, og satte samtidig de tinglige og obligatoriske rettighetene i nær forbindelse med sin generelle rettsfilosofi.^{(11) Kantiansk innflytelse på rettighetsbegrepet, se Wieacker (1995) s. 282, 297 og 315.} For Savigny var den positive retten en nødvendig følge av menneskets frihet, i kantiansk forstand. Når frie mennesker omgås hverandre måtte det, ifølge Savigny, nødvendigvis trekkes en «unsichtbaren Gränze, innerhalb welcher das Daseyn, und die Wirksamkeit, jedes Einzelnen einen sichern, freyen Raum gewinne».^{(12) Savigny (1840a) s. 331–332.} Ut ifra denne kantianske logikken mente Savigny at retten hadde en selvstendig væren («selbständiges Daseyn»), tilsynelatende i ontologisk forstand.^{(13) Savigny (1840a) s. 331–332.} Tinglige og obligatoriske rettigheter trakk opp «ein Gebiet unabhängiger Herrschaft des individuellen Willens»^{(14) Savigny (1840a) s. 334.} og utvidet den berettigedes makt utover «die natürlichen Gränzen ihres Wesens».^{(15) Savigny (1840a) s. 339.} Disse argumentene ga Savignys teori et visst «substansielt» preg i ontologisk forstand.

4.3.2.2 Eiendomsovergang som «tinglig avtale»

Forestillingen om eiendomsovergang gjennom begrepene titulus og modus acquirendi stod, som jeg har vist, sterkt på 1700-tallet. I det følgende viser jeg hvordan Savigny tok avstand fra læren, og lanserte sin teori om tradisjon som en «tinglig avtale». Han publiserte teorien først i System des heutigen römischen Rechts bd. 3 (1840) og Obligationenrecht bd. 3 (1853), men hadde formulert teorien langt tidligere i sine forelesninger.

I Savignys forelesning vinteren 1815/16 tok han utgangspunkt i den fortsatt rådende titulus- og modus-læren og fullendelsestankegangen den hvilte på: «man sagt, die traditio müsse eine solutio seyn».^{(16) Forelesningsdiktat 1815/16 gjengitt i Felgentraeger (1927) s. 32–33.} Ved hjelp av et typetilfelle kritiserte Savigny teorien: En mann gir en tigger noen mynter i hånden i forbifarten. Ved denne gaven finnes ingen forutgående obligatorisk avtale, ingen titulus, påpekte Savigny: «auch findet nur ein einziges factum statt»^{(17) Forelesningsdiktat 1815/16 gjengitt i Felgentraeger (1927) s. 33.}, nemlig overleveringen av myntene fra hånd til hånd. Definisjonen av titulus (dvs. iusta causa traditionis) som en obligatorisk avtale, var derfor en utilstrekkelig forklaring på typetilfellet gave fra hånd til hånd. At titulus- og modus acquirendi-teorien ikke passet på gaven fra hånd til hånd, innebar for Savigny at den var uholdbar. Det har sammenheng med at Savigny gjennomgående fremhevet at de romerske kildene hadde en indre «organisk» sammenheng. Rettsvitenskapens oppgave var å formulere denne sammenhengen gjennom systematisk fremstilling (nærmere om dette i pkt. 4.4).^{(18) Wieacker (1995) s. 292–299.} Når titulus- og modus acquirendi-teorien ikke kunne forklare gaven fra hånd til hånd, lyktes den ikke fullt ut i å forklare den indre «organiske» sammenhengen. For Savigny var teorien dermed uholdbar og måtte forkastes.

I stedet definerte Savigny iusta causa traditionis som «die Absicht des Eigenthümers mit der Tradition das eigenthum zu übertragen».^{(19) Forelesningsdiktat 1815/16 gjengitt i Felgentraeger (1927) s. 34.} Denne definisjonen var holdbar fordi den ga en koherent forklaring på alle tilfeller av overføring av eiendomsrett ved tradisjon, herunder gavetilfellet; den var «der allgemeine Begriff von justa causa, der bei allen Geschäften in allen Fällen passt».^{(20) Forelesningsdiktat 1815/16 gjengitt i Felgentraeger (1917) s. 34.} I henhold til Savignys konstruksjon kunne gavetilfellet forklares som følger: Eiendomsretten gikk over fordi gavegiver hadde til hensikt å overføre eiendomsrett til pengene (iusta causa traditionis) og overleverte dem (traditio). Definisjonen av iusta causa traditionis som viljen til å overføre eiendomsrett, førte Savigny til å betrakte traditio som en kontrakt: «Hierauf gründet sich der Satz, dass jede Tradition ihrer Natur nach ein wahrer Vertrag ist […] Aber es braucht nicht ein obligatorischer Vertrag zu seyn […] sondern sie ist ein wahrer dinglicher Vertrag, ein Vertrag des Sachenrechts». ^{(21) Forelesningsdiktat 1815/16 gjengitt i Felgentraeger (1917) s. 34.} Traditio var altså ikke fullendelse eller oppfyllelse. Det var snarere en tinglig avtale.

I senere forelesninger fastholdt Savigny i hovedsak teorien og argumentasjonen. Fra og med 1820/21 justerte han riktignok definisjonen av iusta causa traditionis. Nå var iusta causa ikke selve hensikten om å overdra eiendomsrett, men en mer spesifikk hensikt som impliserte at vedkommende vil overdra eiendomsrett, for eksempel hensikten om å gi en gave eller hensikten om å oppfylle et kjøp.^{(22) Forelesningsdiktat 1820/21 gjengitt i Felgentraeger (1927) s. 36.} I forelesningene i 1827 ble sammenhengen mellom traditio og avtalebegrepet forklart tydelig: «Traditio ist ganz allgemein und nothwendig ein Vertrag, insofern sie nur dann Eigenthum überträgt, wenn beide Partheien ihren Willen übereinstimmend ausdrücken».^{(23) Forelesningsdiktat 1827 gjengitt i Felgentraeger (1927) s. 36–37.} I System bd. 3 (1840) sa Savigny at privatrettslige avtaler kunne inndeles avhengig av hva slags rettsforhold de vedrører. En hovedinndeling gikk mellom obligatoriske avtaler og tinglige avtaler.^{(24) Savigny (1840b) s. 312–314.} Tradisjon, skrev han, er «ein wahrer Vertrag, da alle Merkmale des Vertragsbegriffs darin wahrgenommen werden».^{(25) Savigny (1840b) s. 312.} Han fastholdt teorien i Obligationenrecht bd. 2 (1853).^{(26) Savigny (1853) s. 256 flg.}

Savignys viktigste argument i forelesningene og tekstene var eksempelet med tiggeren. De romerske kildene ble selektert, slik at kildene som forbandt traditio med viljen (f.eks. J.Inst. 2.1.40 og C. 4.50.6.1) kom i forgrunnen.^{(27) Tilsvarende Felgentraeger (1927) s. 39 og Ranieri (1977) s. 99.} På den annen side ble D. 41.31. pr. (som tilsa fullendelsesperspektivet) og Julianus-Ulpianus-antinomien forbigått i relativ stillhet. Hvorfor valgte Savigny å fremheve de første fremfor den andre?

En del av forklaringen ligger i Savignys definisjoner av tinglige og obligatoriske rettigheter gjennom en grunnleggende forskjell i innhold, ikke beskyttelsen. Den rådende konstruksjonen på 1700-tallet i ius ad rem og ius in re knyttet forskjellen mellom rettighetene til beskyttelsen, slik at full beskyttelse ble oppnådd når ius ad rem var «perfeksjonert». Anvendt på f.eks. en kjøpsavtale, ledet det tanken i retning av følgende spørsmål: Når er kjøpsavtalen (ius ad rem) perfeksjonert/fullendt/oppfylt, slik at kjøper oppnår fullstendig beskyttelse (ius in re)? Når skillet mellom tinglige og obligatoriske rettigheter i stedet bestemmes som en forskjell i rettighetenes innhold, leder det tanken i retning av at rettighetene (med tilhørende beskyttelse) er noe rettighetshaveren fritt kan disponere over. Det blir mulig å tenke seg at det må stå partene fritt å velge om kjøperen skal få et herredømme over selger selv (obligatorisk rett), eller om herredømmet skal knytte seg til tingen (tinglig rett). Denne tanken blir desto mer nærliggende når rettighetene defineres som «viljesherredømmer».

Ikke minst harmonerte nok titulus- og modus-modellen, med sin skolastisk-aristoteliske fullendelseslogikk, dårlig med Savignys viljes- og frihetsorienterte rettsfilosofi. Fullendelsesmodellen forutsatte at formålet med ius ad rem var å realiseres til ius in re. Savigny understreket derimot at det prinsipielt sett var opp til individene å velge sine mål og avgjøre om obligatoriske eller tinglige rettigheter var egnede midler til å oppnå det.^{(28) Ranieri (1977) s. 103.}

4.3.3.1 «Tinglige» og «obligatoriske» rettigheter

Savignys teori om tinglige og obligatoriske rettigheter som viljesherredømme over en ting eller en persons handling, ble herskende lære i pandektvitenskapen.^{(29) Coing (1989) s. 271.}

Utover andre halvdel av 1800-tallet ble det likevel lansert konkurrerende teorier. Spesielt betydningsfull er August Thons (1839–1912) imperativteori. Thon hevdet at hele rettssystemet ikke var annet enn et kompleks av imperativer, det vil si pliktnormer.^{(30) Coing (1989) s. 271.} Det førte til teorier om at tinglige og obligatoriske rettigheter ikke kunne forstås som viljesherredømmer overhodet. Om all rett var imperativer, måtte også tinglige og obligatoriske rettigheter være det. Noen forfattere trakk konsekvensen og hevdet at tinglige rettigheter ikke var viljesherredømmer, men universelle unnlatelsesnormer som kunne formuleres omtrent slik: Ethvert individ plikter å ikke krenke min eiendomsrett. Obligatoriske rettigheter var pliktnormer som rettet seg mot en bestemt person.^{(31) Ross (1935) s. 286.} For eksempel hevdet Schlossmann (1844–1909) at eiendomsretten bare er summen av de krav («ansprüche») den gir opphav til. Han benektet uttrykkelig at eiendomsretten kunne være noe mer enn dette.^{(32) Ross (1935) s. 289.} Teorien hadde sånn sett likhetstrekk med Ross’ koblingsordanalyse. Varianter av imperativteorien vant oppslutning i pandektvitenskapen.^{(33) Coing (1989) s. 271 og Ross (1935) s. 285 flg.}

I det følgende vil jeg se nærmere på Windscheids lære om tinglige og obligatoriske rettigheter. Som sagt må Windscheid antas å være noenlunde representativ for samtiden.

I Lehrbuch bd. 1 (1879) sluttet Windscheid seg til de savignyske definisjonene.^{(34) Windscheid (1879a) s. 92.} Han definerte rettigheter som viljesherredømmer («Willensherrschaft»). Viljesherredømmet kunne gjelde en ting (tinglig) eller en bestemt handling fra en betsemt person (obligatorisk).^{(35) Windscheid (1879a) s. 95–99.} Samtidig avviste Windscheid å definere skillet ut ifra beskyttelsen mot tredjemenn. Skillet handlet om rettighetenes innhold, selv om ulik beskyttelse var et kjennetegn på rettighetstypene. En viktig følge av dette var at tinglige rettigheter ikke nødvendigvis bare var beskyttet mot alle, og obligatoriske rettigheter var ikke nødvendigvis beskyttet mot bare én. Obligatoriske rettigheter med relasjonelt vern mot visse tredjemenn var ikke utenkelig; ei heller en tinglig rettighet som manglet vern i visse relasjoner.^{(36) Windscheid (1879a) s. 104 og 97 note 1.}

Windscheid fremstod samtidig inspirert av imperativ-teorien.^{(37) Coing (1989) s. 271 og Ross (1935) s. 287.} Separat fra selve rettighetene, konstruerte Windscheid kravene («die Ansprüche») som rettighetene ga opphav til.^{(38) Windscheid (1879a) s. 102.} De tinglige kravene gikk i utgangspunktet ut på noe negativt, nemlig at enhver pliktet å ikke krenke den tinglige rettigheten. Først hvis noen krenket rettigheten, oppstod det positive kravet mot en bestemt person.^{(39) Windscheid (1879a) s. 103.} Selv om den tinglige rettigheten umiddelbart knyttet seg til tingen, fikk den dermed også en middelbar anknytning til personer, som Windscheid kalte den tinglige rettighetens personlige retning («persönliche Richtung»).^{(40) Windscheid (1879a) s. 102.} De obligatoriske rettighetene hadde en enklere struktur – rettigheten var identisk med kravet.^{(41) Windscheid (1879a) s. 103.}

En tinglig rettighet kunne dermed analyseres som en sum av krav, ifølge Windscheid. Analysen ligner egentlig Ross’ koblingsordanalyse. Forskjellen er at Windscheid, i motsetning til Ross,^{(42) Ross (1951) s. 478 («Det er et ord uden mening, d. v. s. uden enhver semantisk referens»).} fastholdt at en tinglig rettighet er noe mer enn kravene den ga opphav til: «Die dinglichen Ansprüche erschöpfen nicht das ihnen zu Grunde liegende Recht. Dasselbe ist zunächst etwas Anderes als Anspruch, nämlich Herrschaft über die Sache.»^{(43) Windscheid (1879a) s. 103.} Denne bemerkningen var foranlediget av imperativ-teorien, som ville konstruere rettssystemet utelukkende som et system av plikt/krav-forhold.^{(44) Windscheid (1879a) s. 102.} En tinglig rettighet, fastholdt Windscheid, er et herredømme over tingen – noe mer enn en sum av personlige krav.

Dette «noe mer» har et visst «substansielt» preg.^{(45) Ross (1951).} Hva mente Windscheid med dette? En mulighet er at Windscheid mente at de tinglige rettighetene hadde en eller annen form for selvstendig metafysisk væren, løsrevet fra summen av beføyelsene. Etter mitt syn har dette formodningen mot seg. Windscheid var en positivist i den forstand at han benektet muligheten av en materiell naturrett og betraktet rettssystemet som et lukket system av normer, begreper og prinsipper, i likhet med den øvrige pandektvitenskapen.^{(46) Se Wieacker (1995) s. 341–342 og s. 279 flg.} At tinglige rettigheter skulle ha noen form for metafysisk eksistens fremstår lite forenlig med dette grunnsynet. Den kantianske metafysikken som preget Savigny – rettens «selbständiges Daseyn»^{(47) Savigny (1840a) s. 331–332.} – er mer eller mindre borte hos Windscheid (og pandektvitenskapen ellers). En mer nærliggende forklaring er at Windscheid anså det unødvendig komplisert og virkelighetsfjernt å definere tinglige rettigheter som universelle unnlatelsesobligasjoner. De føles tross alt som «herredømmer» – ikke universelle plikt/krav-relasjoner. Som vi skal se, var dette Ørsteds og Hagerups innstilling (kapittel 5 og 7).

4.3.3.2 Eiendomsovergang som «tinglig avtale» – abstraksjonsprinsippet

Jeg har vist at Savigny erstattet titulus- og modus-teorien med teorien om den tinglige avtalen. Denne teorien festet seg raskt i tysk-romansk rettsvitenskap.^{(48) Coing (1989) s. 394–395.} Windscheid slo fast at begrepet «kontrakt» omfattet kontrakter på alle rettsområder – også tingsretten – ikke bare obligasjonsretten, og henviste til behandlingen av tinglige avtaler i Savignys System bd. 3.^{(49) Windscheid (1879a) s. 178.} I dette kapitlet ser jeg på hvordan teorien utviklet seg til det såkalte abstraksjonsprinsippet.

Savigny regnes som opphavsmann til abstraksjonsprinsippet.^{(51) Coing (1989) s. 393, Ranieri (1977) s. 90, Prange (2001) s. 73, Nolte (1941) s. 36–37, Stadler (1996) s. 49 og Zimmermann (1996) s. 867. Mer forbeholdent Felgentraeger (1927) s. 24 flg. Etter mitt syn har litteraturen en tendens til å overdrive Savignys betydning – det var etterfølgerne som Bähr, Strempel og Exner som formulerte abstraksjonsprinsippet generelt.} Han la, som sagt, til grunn den abstrakte forståelsen av iusta causa traditionis. Det impliserte at gyldigheten av eiendomsoverdragelsen (den tinglige avtalen) var uavhengig av om kausalavtalen – f.eks. en kjøpsavtale – var gyldig. Savigny formulerte likevel ikke eksplisitt abstraksjonsprinsippet.^{(52) Stadler (1996) s. 49.} Han behandlet bare forholdet mellom obligatoriske og tinglige avtaler i forbindelse med villfarelser.^{(53) Se Savigny (1840b) s. 354 flg. og Savigny (1853) s. 261.} Det var først Savignys etterfølgere som generaliserte abstraksjonsprinsippet til alle tilfeller hvor den obligatoriske avtalen er ugyldig.^{(54) Stadler (1996) s. 49–51 og Ranieri (1977) s. 92.} Otto Bähr (1855) ser ut til å ha vært den første til å utvikle konseptet i en generell form:^{(55) Felgentraeger (1927) s. 43, Ranieri (1977) s. 92 og Stadler (1996) s. 50.}

«Die Tradition als Eigenthumsübergang bildet somit einen von ihrem juristichen Grunde […] völlig getrennten und in ihrer nächsten Wirkung unabhängigen Rechtsakt. […] Causa heist der juristische Grund einer Vermögensübertragung gerade und ausschlieslich alsdann, wenn letztere – wie die Eigenthumsübertragung durch Tradition – zu ihrem Grunde im Verhältnisse der Trennung und Unabhängigkeit, man kann sagen als abstracte Vermögenszuwendung, dasteht.»^{(56) Bähr (1855) s. 15.} (forfatters utheving)

Andre viktige bidrag kom fra Strempel (1856) og Exner (1867).^{(57) Se Strempel (1856) s. 23 og Exner (1867) s. 321 samt s. 82–83.} Windscheid (1879) slo fast, under henvisning til Savigny, Exner og Strempel, at tradisjon overfører eiendomsrett hvis partene har til hensikt å overføre eiendomsretten, uavhengig av den obligatoriske avtalen.^{(58) Windscheid (1879a) s. 540 (note 5).} Dette abstrakte systemet ble mer eller mindre allment akseptert i pandektvitenskapen og det ble en del av BGB.^{(59) Ranieri (1977) s. 96, Stadler (1996) s. 54–55 og Coing (1989) s. 395.}

En viktig begrunnelse for abstraksjonsprinsippet dreide seg om beskyttelse av tredjemenn i hjemmelsmannskonflikten. Argumentet var at Hs innsigelser mot A vanligvis ikke ville være synlige for B. H burde derfor ikke ha vindikasjonsrett overfor B.^{(60) Ranieri (1977) s. 103–104.} Det er den samme tankegangen som ligger bak moderne norske regler om godtroerverv i hjemmelskonflikten.^{(61) F.eks. Lilleholt (2018) s. 30.} Forskjellen er at abstraksjonsprinsippet ikke forutsetter at B er i god tro – en rettsteknisk enkel og forutsigbar regel.

Abstraksjonsprinsippets systematiske betydning

Abstraksjonsprinsippet hadde dype systematiske implikasjoner og kan i denne forstand betraktes som en av pandektvitenskapens «grand theories». Savigny, for eksempel, skrev at abstraksjonsprinsippet var «die nothwendige Voraussetzung einiger der wichtigsten Institute des Römischen Rechts, die ohne ihn ganz unmöglich seyn würden».^{(62) Savigny (1840b) s. 356.} Savigny viste blant annet til dolus og edilenes edikter. Etter den klassiske actio de dolo kunne den som var utsatt for svindel kreve restitusjon.^{(63) Zimmermanm (1996) s. 664.} De ediliske ediktene lot kjøperen av en slave med visse skjulte mangler heve kjøpet og få tilbake pengene mot å levere tilbake slaven (actio redhibitoria).^{(64) Zimmermann (1996) s. 311 flg. og s. 317.} I begge tilfeller fikk avhenderen et (in personam) restitusjonskrav – krav som knapt ville vært nødvendige om den tinglige avtalen ble ansett ugyldig som følge av feilen. Da ville nemlig overdrageren, i kraft av eiendomsretten, kunne krevd tingen tilbake med vindicatio.^{(65) Savigny (1840b) s. 356–357.}

Sammenhengen med condictio indebiti var spesielt viktig.^{(66) Savigny (1840b) s. 356 og Ranieri (1977) s. 100.} Denne kondiksjonen ga et tilbakesøkingskrav til den som i villfarelse oppfylte en forpliktelse som ikke forelå (se 2.3.2). Hvis for eksempel en selger leverte tingen til kjøper og det senere viste seg at avtalen var ugyldig, sa de romerske kildene at selger hadde et restitusjonskrav mot kjøper (in personam) basert på condictio indebiti – ikke (in rem) basert på vindicatio.^{(67) Zimmermann (1996) s. 848.} Det impliserte at eiendomsretten gikk over til tross for en ugyldig avtale – altså et abstraksjonsprinsipp.

For forfatterne innenfor titulus- og modus-læren hadde condictio indebiti vært et problem, siden regelen forutsatte eiendomsovergang til tross for ugyldig kausalavtale, dvs. uten titulus. Løsningen var en lære om at eiendomsretten noen ganger gikk over selv uten gyldig kausalavtale, såkalt «causa putativa» eller putativ titulus.^{(68) Causa putativa-teorien ble lagt til grunn allerede i Accursius’ Glossa ordinaria, se Van Vliet (2003) s. 347–348 samt s. 347 flg. for gjennomgang av sentrale glossatorer og kommentatorer. På 1700-tallet var teorien vel etablert. Se Coing (1985) s. 304, van Vliet (2003) s. 362 og Ranieri (1977) s. 91.} Men som Zimmermann påpeker var denne løsningen «a make-shift one and meant, in effect, that only lip service was paid to the causal system».^{(69) Zimmermann (1996) s. 867.} Abstraksjonsprinsippet bygde et mer koherent system.

Abstraksjonsprinsippet var på denne måten en nøkkel til å bringe en mengde romerske obligasjonsrettslige fenomener i harmoni med hverandre, i samsvar med Savignys og pandektvitenskapens ambisjon om å avdekke den indre organiske enhet i det romerske kildematerialet.^{(70) Ranieri (1977) s. 102, Felgentraeger (1927) s. 31 og Prange (2001) s. 93.} Samtidig forutsatte abstraksjonsprinsippet en velutviklet lære om berikelseskrav, som kunne komme overdrageren til unnsetning der han hadde tapt eiendomsretten på grunnlag av en ugyldig avtale.^{(71) Zimmermann (1996) s. 867.} Dette utviklet pandektvitenskapen. BGBs kapittel om berikelseskrav var ambisiøst.^{(72) Zimmermann (1996) s. 887.}

Jeg kommer tilbake til abstraksjonsprinsippet i kapittel 6 og 7. Der ser jeg på hvordan danske og norske rettsforskere forholdt seg til abstraksjonsprinsippet. To forfattere, Andreas Aagesen og Francis Hagerup, var positive til abstraksjonsprinsippet. Som vi skal se, ble prinsippets dype systematiske implikasjoner det store hinderet mot å adoptere prinsippet i dansk og norsk rett.