MarIus

4.2 Funksjonell analyse av Windscheids Lehrbuch

I dette kapitlet gjør jeg en funksjonell analyse av eiendomsovergangen i Windscheids Lehrbuch. En metodisk utfordring er at Windscheid vanligvis formulerte seg abstrakt. I tillegg er reglene som regulerer overgangen av de enkelte beføyelsene svært spredt i pandektsystemet. Noen av dem er plassert i kjøpsretten, men mange er plassert i de alminnelige lærene. Når disse anvendes i den funksjonelle analysen blir det derfor ofte et element av deduksjon og tolkning. Jeg har forsøkt å synliggjøre tekstgrunnlaget for mine slutninger gjennom sitater i fotnoter.

Rettighetsovergangen mellom kjøper og selger

Jeg ser først på eierfunksjonenes overgang inter partes, herunder riskoen, retten til avkastning samt den faktiske og rettslige rådigheten.

Ifølge Windscheid gikk risikoen og avkastningsretten over på kjøper ved kjøpets perfeksjon.^{(1) Windscheid (1879b) s. 464 (rett til avkastning) og s. 465 flg. (risikoens overgang).} Dermed fulgte han den klassisk romerske løsningen. Grunnen til periculum est emptoris-regelen, var ifølge Windscheid at romerne tenkte seg at «die Kaufsache, was das Verhältniss zwischen den Parteien angeht, auch ohne Tradition als aus dem Vermögen des Verkäufers ausgeschieden und in das Vermögen des Käufers übergegangen angesehen wird».^{(2) Windscheid (1879b) s. 465–466.} Windscheid tenkte seg altså en slags eiendomsovergang inter partes før eiendomsovergangen i forholdet til tredjemenn.

Selgers faktiske og rettslige rådighet ble naturligvis innskrenket av avtalen, i den forstand at disposisjoner og bruk kunne medføre mislighold av forpliktelsen etter kontrakten.^{(3) Windscheid (1879b) s. 458 («Der Verkäufer ist verpflichtet, dafür zu sorgen, dass der Käufer die Kaufsache habe.») og s. 458 flg.} Kjøper hadde stor rettslig rådighet fra avtaleinngåelsen (og før) fordi eiendomsrett til tingen ikke var en betingelse for blant annet gyldig salg eller utleie.^{(4) Windscheid (1879b) s. 447–448 (om salg: «Verkauft werden können alle Sachen […] nicht bloss eigene sondern auch fremde») og s. 500 (om utleie).} Dette var utslag av et generelt prinsipp om at enhver fritt kunne stifte «obligatoriske» forpliktelser for seg selv, herunder forpliktelser om å prestere noe vedkommende ikke enda eier.^{(5) Windscheid bd. 1. (1879) s. 736.} Kjøpers rett til faktisk rådighet berodde på avtalen og var uavhengig av eiendomsovergang.^{(6) Windscheid (1879a) s. 545 (selger kunne ta eiendomsforbehold).}

Overgang av dynamisk beskyttelse

I forholdet til tredjemenn i dynamiske konflikter var det i utgangspunktet avgjørende om kjøper hadde fått eiendomsrett eller ikke. En eier fikk tilgang på et tinglig krav («dinglich Anspruch») mens en fordringshaver hadde bare tilgang på et personlig krav («personlich Anspruch»). Det tinglige kravet kunne gjøres gjeldende mot enhver, mens det personlige kravet kunne bare rettes mot en bestemt person.^{(7) Windscheid (1879a) s. 103.} Eiendomsrett medførte derfor (i utgangspunktet) vern mot enhver tredjemann, mens en kjøper (eller annen obligatorisk erverver) ikke kunne rette krav mot noen tredjemann. Konstruksjonen var utledet fra (og svarte funksjonelt til) skillet mellom actiones in rem og in personam.^{(8) Windscheid (1879a) s. 106 flg.} For å bli eier var det nødvendig å få tingen overlevert (tradition).^{(9) Windscheid (1879a) s. 538.} Windscheid skrev bare abstrakt om disse utgangspunktene, uten å anvende dem på konkrete konflikter. I det følgende vil jeg derfor anvende hans utgangspunkter på suksesjons- og hjemmelskonfliktene:

Hvis konflikten står mellom to omsetningserververe (suksesjonskonflikt) som begge har obligatoriske krav på tingen, vinner den som først får eiendomsrett, med tilhørende tinglig krav som kan gjøres gjeldende mot den andre. Det avgjørende er dermed hvem som først får tingen overlevert (tradition). I praksis innebærer det at en yngre erverver som får tingen overlevert vinner mot den eldre erverver uten å måtte være i god tro.

I hjemmelskonflikten førte abstraksjonsprinsippet (se nærmere i 4.3.3.2) til en lignende løsning. Abstraksjonsprinsippet gikk ut på at selv om en obligatorisk avtale (f.eks. kjøpsavtale/gave) viste seg å være ugyldig, var eiendomsretten i utgangspunktet likevel overført.^{(10) Se Windscheid (1879a) s. 540 note 5.} For eksempel: H solgte og overleverte en bil til A, som deretter solgte og overleverte bilen til B. Det viser seg at H ble lurt, slik at avtalen mellom H og A er ugyldig. H vil derfor kreve bilen tilbake fra B. I henhold til abstraksjonsprinsippet er eiendomsoverføringen mellom H og A gyldig, selv om den obligatoriske kjøpsavtalen var ugyldig. B kunne derfor gyldig avlede eiendomsrett fra A. Dermed vant B tredjemannskonflikten, igjen uavhengig av god tro.

Vi ser dermed at skillet mellom «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter både i hjemmels- og suksesjonskonflikten medførte en materiell regulering som rettsfunksjonelt minner om norske godtroervervsregler: Den som først får tingen overlevert vinner. Forskjellen er at det ikke kreves god tro. Det kan ha gode grunner for seg. Omsetningslivet får større trygghet når en erverver som har fått tingen i hende kan slå seg til ro med det. Kjøperen behøver ikke å måtte bevise sin gode tro i en eventuell kostbar og langdryg rettssak. På kostnadssiden ofrer regelen noe konkret rimelighet.^{(11) I samme retning Markesinis, Unberath og Johnston (2006) s. 30.}

I en suksesjonskonflikt mellom en tinglig rettighetshaver (rette eier) og en yngre godtroende erverver (med obligatorisk krav mot selger) blir utgangspunktet at rette eier vinner. Spørsmålet blir da om den yngre erverver kan utslokke eierens rett. Grunnlaget for dette var «ersitzung» (tilsvarende usucapio), betinget av god tro og besittelse i en viss tid.^{(12) Windscheid (1879a) s. 556 flg.} Windscheid videreførte også de romerske reglene om rettsvern i visse relasjoner for bona fide besittere og bonitære eiere før tidsvilkåret var oppfylt.^{(13) Windscheid (1879a) s. 623–624 og s. 630 flg.}

I forholdet til kreditorer, derimot, ble eiendomsrettens overgang i utgangspunktet avgjørende. Kreditorene kunne bare ta beslag i det debitor eier. En tredjeperson som var eier (eller annen tinglig rettighetshaver) behøvde ikke å konkurrere med kreditorene om dividende, men hadde separatistkrav.^{(15) Forutsetningsvis Windscheid (1879b) s. 70–71 og s. 74–75.} Windscheid utvidet dessuten kretsen av separatistkravberettigede til også å omfatte obligatoriske rettighetshavere som ved særskilte regler hadde tilgang på tinglige krav, f.eks. bonitære eiere.^{(16) Windscheid (1879b) s. 75 med henvisning til Windscheid (1879a) s. 556 note 9.} Kreditorene var ellers beskyttet mot kreditorsvik gjennom en erstatningsregel tilsvarende actio pauliana.^{(17) Windscheid (1879b) s. 733–734.}

Overgang av statisk beskyttelse

Den tingsrettslige statiske beskyttelsen gikk ut på å kunne kreve tingen tilbake fra tredjemenn som har den i hende og etter forgodtbefinnende å forby tredjemenn urettmessig bruk.^{(18) Windscheid (1879a) s. 613 flg. (dvs. både rei vindicatio og actio negatoria).} Ifølge Windscheid tilkom det tingsrettslige statiske vernet mot tredjemenns inngrep i utgangspunktet eieren.^{(19) Merk andre grupper som bonitære eiere og bona fide besittere med noenlunde tilsvarende rettsstilling.} Dette fulgte av at kjøperen bare hadde et obligatorisk krav mot eieren som ikke kunne gjøres gjeldende mot tredjemenn, jf. over.^{(20) F.eks. Windscheid (1879a) s. 104.}

Også det erstatningsrettslige vernet mot tyveri tilkom primært eier. Windscheid åpnet for at også andre kunne ha erstatningskrav hvis de hadde «ein eigenes vermögensrechtliches Interesse», for eksempel leietakere, men kjøpere så ikke ut til å være omfattet.^{(21) Windscheid (1879b) s. 702–703.} Det erstatningsrettslige vernet mot beskadigelse tilkom også primært eieren. Den som var obligatorisk berettiget til tingens frukter fikk derimot et erstatningskrav mot tredjemannen dersom skaden rammet fruktene.^{(22) Windscheid (1879b) s. 712–713.} Det hadde vel sammenheng med at retten til fruktene gikk over på kjøper allerede ved avtaleinngåelsen.

Det statiske vernet mot tredjemenn gikk altså i hovedsak over ved eiendomsovergangen. Som nevnt i kapittel 2 kan en slik klar regel være rettsteknisk heldig.

Oppsummering: «Eiendomsovergang» regulerer primært kreditorvern

Eiendomsovergangen i Windscheids Lehrbuch var altså omtrent som i klassisk romerrett. Reglene var funksjonelle ved at eierfunksjonene inter partes gikk over gradvis. Vernet mot tredjemenn var relasjonelt ved at det gjalt særlige regler for forholdet til omsetningserververe. Disse skilte også mellom ulike grupper av omsetningserververe. Den praktiske betydningen av eiendomsrettens overgang handlet primært om kjøpers vern mot selgers kreditorer.

Forskjellen mellom Windscheids system og det moderne nordiske systemet handler dels om systematiseringen, der Windscheid foretrakk å bruke «eiendomsrett» som mellomstasjon for løsningen av tredjemannsproblemer. Videre er nok Windscheids tingsrettslige regler noe mindre «relasjonelle» enn det moderne norske regelverket, der hensynet til konkret rimelighet har ført til et svært finmasket nett av regler for typetilfeller. Grunnleggende sett handler dette om at Windscheid, i større grad enn moderne norsk rett, verdsatte hensynet til enkle regler og klare linjer fremfor konkret rimelighet. Forskjellen bør heller ikke overdrives; det handler om litt mer eller litt mindre.