8 Epilog
Avslutningsvis kan man spørre seg hva som egentlig er forskjellen mellom dagens nordiske tingsrett og 1800-tallets teorier om «eiendomsrettens overgang».
Forskjellen handler ikke primært om de materielle reglene. Reglene om eierfunksjonenes overgang var funksjonelle og relasjonelle allerede i klassisk romerrett. Både Ørsted, Windscheid og Hagerup bygget videre på hovedtrekkene i denne romerske regelstrukturen. Gitt den klassiske romerrettens store autoritet er det grunn til å anta at den romerske funksjonelle og relasjonelle regelstrukturen har hatt stor innflytelse på europeisk rettstenkning helt siden gjenoppdagelsen av corpus iuris civilis i det ellevte århundre – lenge før 1800-tallet. Man kan da spørre seg om noen egentlig har hevdet at alle eierfunksjonene skulle gå over en bloc til ett og samme tidspunkt.
I moderne tingsrettslig teori har det vært vanlig å diskutere det ontologiske spørsmålet om eiendomsrett «finnes» eller ikke.(1) F.eks. Baldersheim (2017) og Ross (1934) og (1951). Etter mitt syn bygger denne diskusjonen på oppkonstruerte motsetninger og karikaturer. Ross gjenga for eksempel Hagerup som følger:
«[For Hagerup er] 'rettigheden selv', det usynlige Herredømme, der stiftes gennem Viljens magiske Kraft, det primære, og den funktionelle Retsstilling til Tredjemand de sekundære, heraf afledede 'Virkninger' [...] At Ejendommens Overgang beror paa Overdragerens Vilje er [ifølge Hagerup] et Axiom saa sikkert som noget.»(2) Ross (1935) s. 22.
Denne gjengivelsen av Hagerup er lite treffende. Tvert imot: De fleste forfatterne på 1800-tallet, som Windscheid, Ørsted og Hagerup, hadde et ganske realistisk syn på begreper som «eiendomsrett» og «tinglige rettigheter».
Forskjellen mellom 1800-tallets teorier og dagens dynamiske tingsrett handler for det første om reelle hensyn. Forskjellen er imidlertid ikke slik Ross karikerte den – at 1800-tallets forfattere utledet regler fra «aksiomer» og «Viljens magiske Kraft» uten hensyn til tredjemanns rettsstilling. Jeg har derimot vist at 1800-tallets forfattere var opptatt av å finne et forstandig kriterium for grensedragningen mellom eiere (med separatistrett) og usikrede kreditorer (dividende). Forfatterne oppfattet det som «urettferdig» at personer som hadde inntatt eierposisjonen skulle stilles som usikrede kreditorer.(3) F.eks. Hagerup (1884a) s. 745–746. Ross avviste dette blankt.(4) Ross (1935) s. 143. Det har sammenheng med at han benektet at det var noen rasjonell forskjell på rett til tingen i henhold til eiendomsrett og rett til tingen i henhold til kontrakt. I begge tilfeller har man jo rett til tingen.(5) F.eks. Ross (1971) s. 234. Ross måtte derfor finne tradisjonsprinsippets begrunnelse et annet sted og lanserte da hensynet til å forebygge kreditorsvikende tilbakedaterte disposisjoner(6) Ross (1935) s. 147 flg. – et hensyn som tidligere hadde vært ganske perifert.
Om det er irrasjonelt å vektlegge forskjellen på usikrede kreditorer og eiere får noen andre vurdere. Det holder å konstatere at Brækhus’ og Hærems interesselære (1967) i realiteten vendte tilbake til 1800-tallets tankegang. Som sagt er det hovedsakelig nyanseforskjeller mellom Savignys teori og interesselæren. Det såkalte «kredittmomentet» var et nytt navn på at den som inntar eierposisjonen bør få separatistrett og at den som har gitt usikret kreditt bør få dividende. Brækhus’ og Hærems teori innebar samtidig at hensynet til å forebygge kreditorsvik fikk nokså begrenset gjennomslag.
Den andre forskjellen mellom dagens dynamiske tingsrett og 1800-tallets teorier om eiendomsovergang handler om systematisering og begreper. Som vist er hverken rettsvernsmodellen eller eiendomsrettsmodellen til hinder for en adekvat behandling av tredjemannsproblemene.(7) Lilleholt (2018) s. 55 («Det gjev ikkje meining å sjå på den eine tilnærminga som den ‘rette’; kvart land lever godt med sin modell»). Samtidig har hver modell sine fordeler og ulemper. Rettsvernsmodellen peker tanken i retning av notoritets- og publisitetshensyn. Eiendomsrettsmodellen peker tanken i retning av å trekke en grense mellom eiere og usikrede kreditorer.
Et problem med rettsvernsmodellen er at den har vanskelig for å gi en adekvat forklaring på interesselæren. Interesselæren fremmer jo hverken publisitet eller notoritet. Vi risikerer da at praktiske rettsanvendere tolker læren mer innskrenkende enn det er grunnlag for, på bakgrunn av systematikk i lærebøker. Etter mitt syn er HR-2021-2248-A et eksempel på at systematikken bærer galt av sted. Flertallet talte her om «rettsvernskrav i tillegg til den konkrete vurdering av eiendomsrettens overgang i det enkelte tilfelle» (avsnitt 50). Jeg kan ikke se at det er riktig. Rettsvernsreglene – spesielt interesselæren – er reglene om eiendomsovergang. Flertallet kom da skjevt ut ved at de hensyn interesselæren bygger på ble definert som mer eller mindre irrelevante. Høyesterett drøftet derfor heller ikke om salg med samtidig tilbakeleie kunne være omfattet av interesselæren, til tross for at interesselærens begrunnelse (kredittmomentet) skulle tilsi vern i en slik situasjon. I interesselærens historiske forbilde – det kausale constitutum possessorium – er salg med tilbakeleie helt i kjernen av hva som er omfattet.