MarIus

7.4.1 Innledning

Dette delkapitlet handler om Hagerups doktoravhandling Om tradition (1884). Der kom Hagerup til at det ikke gjaldt et tradisjonskrav i norsk rett. En tinglig overdragelsesavtale var tilstrekkelig. Spørsmålet er hvordan Hagerup i avhandlingen forholdt seg til de danske traditio-teoriene ved blant annet Ørsted og Aagesen og pandektvitenskapens debatt om traditio som hadde pågått siden midten av 1860-årene. I tillegg undersøker jeg i hvilken grad Hagerups argumentasjon var funksjonell eller substansiell. Var det abstrakt begrepsjurisprudens eller spilte reelle hensyn en viktig rolle?

Innledningsvis er det hensiktsmessig med en oppsummering av Hagerups argument. Strukturen i resonnementet bygget på et skille mellom ikke-nasjonale og nasjonale rettskilder. De ikke-nasjonale rettskildene inkluderte den romerske rett (kapittel 1), den germanske rett (kapittel 2), moderne europeiske rettsordninger (kapittel 3) og reelle hensyn (kapittel 4). Samlet utgjorde de ikke-nasjonale kildene 75 av avhandlingens 112 sider. Hagerup mente at de ikke-nasjonale kildene tilsa at tradisjonsprinsippet ikke lå i «sakens natur». Han oppsummerte med at tradisjonsprinsippet var «baaren frem af den romerske Rets mægtige Autoritet» men i nyere tid var «dens Kurs stadig synkende».^{(1) Hagerup (1884a) s. 751.} Som følge av den økonomiske utviklingen hadde flere europeiske land avskaffet tradisjon. I europeiske land der den aldri var innført, hadde ingen tatt til orde for den. Den var, som han sa, «beseiret af en af Retslivets Behov fremgaaet Udvikling i modsat Retning».^{(2) Hagerup (1884a) s. 751.} Først i kapittel 5 kom Hagerup til positive nasjonale rettskilder som Norske lov (1683), annen lovgivning og domstolspraksis. Siden tradisjonsprinsippet ikke lå i sakens natur, var spørsmålet om det fantes hjemmel. Det fant Hagerup ikke. Konklusjonen var et krav om tinglig overdragelsesavtale – uten tradisjon.^{(3) Hagerup (1884a) s. 780.}

De følgende punktene følger i hovedsak Hagerups egen struktur. Først ser jeg på hans forståelse av traditio i «romerretten» og sammenligner den med pandektvitenskapens (7.4.2). Deretter undersøker jeg Hagerups argumentasjon for det tinglige avtaleprinsippet (7.4.3). Til slutt redegjør jeg for hva hans tinglige avtaleprinsipp egentlig innebar (7.4.4).

7.4.2 Det romerske bakteppet; forståelsen av traditio

Det første kapitlet i Hagerups avhandling handlet om traditio i (den tysk-romanske) romerretten. Spørsmålet er hvordan Hagerups forståelse av traditio plasserte seg i forhold til pandektvitenskapen.

Hagerup tok utgangspunkt i at traditio er overføring av den borgerlige besittelsen. Det innebar at besittelsen kunne erverves ved representant. Hagerup henviste til Savigny og forklarte at constitutum possessorium var en alminnelig anvendelse av besittelseserverv ved representant. Han tok ellers avstand fra det eldre skillet mellom traditio vera og traditio ficta og begrepet symbolsk tradisjon.^{(4) Hagerup (1884a) s. 681–686 og 709.} Dermed gjenga Hagerup alle kjernepunktene i det enhetlige savignyske overleveringsbegrepet. Dette var i og for seg intet nytt. Som vist i kapittel 5 og 6 dannet det savignyske traditio bakteppet for drøftelsene av tradisjonsprinsippet i dansk og norsk rettsvitenskap fra og med Ørsted og Bang.

Det nye med Hagerup var at han forholdt seg til pandektvitenskapens debatter om traditio. Blant andre Schlossmann hadde hevdet at romersk rett ikke anerkjente besittelseserverv ved representant, slik at constitutum possessorium umulig kunne være et representasjonsforhold (kapittel 4). Hagerup avviste Schlossmanns kritikk. Han viste til de romerske kildestedene som forklarte constitutum possessorium som besittelseserverv ved representant (særlig D. 41.2.18). Dessuten hadde ikke Schlossmanns kritikk fått gehør i pandektvitenskapen.^{(5) Hagerup (1884a) s. 681–682.}

Hagerup tok også stilling til debatten om vilkårene for constitutum possessorium som ble innledet i 1860-årene av Exners teori om causa detentionis (pkt. 4.4.3). Hagerups posisjon var å fastholde den savignyske teorien: Vilkårene for constitutum possessorium måtte i utgangspunktet være de samme som ved besittelseserverv ved representant i alminnelighet. Det innebar at det var tilstrekkelig at selger ville beholde detensjonen på kjøpers vegne og at det fantes et rettsforhold mellom dem som forpliktet selger til å forvare tingen på kjøpers vegne.^{(6) Hagerup (1884a) s. 688.} Hagerup var uenig med dem som ville kreve noe mer enn dette, f.eks. at rettsforholdet skulle hjemle selger en bruk av tingen (Behrend) eller at rettsforholdet måtte foreligge kronologisk før – og ikke samtidig med – besittelseservervet (Harburger). Hagerup mente disse teoriene var uholdbare fordi de ikke harmonerte med constitutum possessorium som en regulær anvendelse av besittelseserverv ved representant: Det var «i Virkeligheden en Tilbagevenden til den ældre Anskuelse, der i const. poss. saa en Singularitet», altså den før-savignyske teorien.^{(7) Hagerup (1884a) s. 689.} Hagerup hadde mer sans for Exners teori, men han kritiserte Exners begrep causa detentionis som «mindre heldig» for «[h]erved vækkes Forestillingen om noget singulært».^{(8) Hagerup (1884a) s. 690.} Hagerup fastholdt altså det savignyske enhetlige overleveringsbegrepet i møte med pandektvitenskapens nye teorier.

Det neste spørsmålet for Hagerup var om et constitutum possessorium implisitt fulgte av selgers erklæring om å «overdra eiendomsretten».^{(9) Hagerup (1884a) s. 691 flg.} Som vist i punkt 4.4.2, benektet Savigny dette. Han krevde at selger uttrykkelig påtok seg å sitte med tingen på kjøpers vegne. En erklæring om at «eiendomsretten overføres» eller «besittelsen overføres», var ikke nok for Savigny. Hagerup kom til motsatt resultat: Constitutum possessorium kunne ofte følge implisitt av at «eiendomsretten overføres». Tre kildesteder stod sentrale i Hagerups analyse:

D. 41.48 «A man made a gift of land with slaves and stated in writing that he had de-livered possession of them. Even if only one of the slaves given with the land should come to the donee and by him be sent back shortly to the land, it will be manifest that possession of the land and of the other slaves is acquired through that slave.»

D. 17.2.1 og 2 «In a partnership in all goods, all that belongs to those entering into partnership is held in common forthwith, […] because although no handover of goods actually occurs, it is tacitly understood to occur.»

C. 8.53.1 «You understand that when documents evidencing the sales of slaves are handed over as gifts, there is also a delivery (of possession) of the slaves themselves; and so you can bring an action in rem against the donor (to obtain the slaves).»

Fellestrekket ved kildestedene er at ingen fysisk overlevering har skjedd. I det første tilfellet anses besittelsen ikke overført. I de to andre tilfellene anses besittelse overført ved erklæring eller overføring av salgsdokument. Kildestedene fremstår vanskelige å forene. Savignys løsning var å generalisere fra D. 41.48 slik at constitutum possessorium måtte gjøres uttrykkelig. Dermed måtte D. 17.2.1 og 2 forklares som et slags unntak, begrunnet i at frem-og-tilbakelevering ville vært upraktisk ved societas omnium bonorum.^{(10) Savigny (1865) s. 320–323.} Savigny forklarte C. 8.53.1 ved å anta at slavene hadde vært tilstede under overleveringen av salgsdokumentene, slik at kildestedet ble ansett for ikke å angå constitutum possessorium.^{(11) Savigny (1865) s. 220.} Windscheid la til grunn omtrent samme resonnement.^{(12) Windscheid (1879a) s. 474.}

Hagerup hadde en annen tilnærming.^{(13) Hagerup (1884a) s. 691 flg.} Han påpekte at D. 41.48 gjaldt overdragelse av prædia (jordegods). Eiendommen med slavene lå fritt og tilgjengelig for gavemottaker uten at giver skulle foreta seg noe mer. Derfor var det naturlig å tolke erklæringen som at giver oppga ethvert forhold til eiendommen og slavene – både besittelse og detensjonen – og overlot det til gavemottaker å skaffe besittelsen på egenhånd. Da foreligger naturligvis intet constitutum possessorium fordi giver ikke har påtatt seg noen plikt; det foreligger ikke et rettsforhold mellom giver og mottaker. Ifølge Hagerup stilte dette seg annerledes med D. 17.2.1 og 2. Ved inngåelse av societas omnium bonorum skulle overdrageren fortsette å ha tingene i hende. Det var da ikke naturlig å tolke erklæringen som at overdrager mente å oppgi ethvert forhold til tingen. Snarere skulle begge beholde detensjonen av tingene, og da måtte inngåelse av societas omnium bonorum medføre en stilltiende omsorgsplikt for tingene som de hadde sammen. Det samme gjaldt for C. 8.53.1. Det var snakk om slaver som selger vedvarte å ha i hende, og hvor en senere fysisk overlevering forutsatte selgers medvirkning. Da var det ikke naturlig å anta at selger har ment å oppgi både detensjonen og besittelsen, slik som i D. 41.48. Det naturlige var at selger påtok seg en omsorgsplikt. Derfor måtte overdragelse av salgsdokumentet forstås som at selger skulle fortsette detensjonen på kjøpers vegne og dermed overføre besittelsen. Dermed klarte Hagerup å forene de tre tilsynelatende motsetningsfylte kildene.

Selv om Hagerup kom til et annet resultat enn Savigny og Windscheid, fulgte han pandektvitenskapens tilnærming til kildene: Det gjaldt å få ligningen til å gå opp; å avdekke de enhetlige og generelle begrepene som de romerske kildene ble ansett som uttrykk for. I pkt. 4.4.2 pekte jeg på at Savignys tilleggsvilkår om uttrykkelighet stod i et spenningsforhold til konstruksjonen av constitutum possessorium som besittelseserverv ved representant. For besittelseserverv ved representant ellers var nemlig det eneste vilkåret et rettsforhold mellom erverver og representanten – uten uttrykkelighet. Hagerups tolkning unngikk dette problemet. Savigny hadde også måttet forklare D. 17.2.1 og 2 som slags unntak. Hagerup var derimot sterkt kritisk til å anse D. 17.2.1 og 2 som «en Singularitet: en legal Undtagelse fra Reglerne om Tradition» – en tolkning som led av «høi Graf af indre Urimelighed».^{(14) Hagerup (1884a) s. 693.} Hagerups tilnærming var på mange måter en ekstremvariant av Savignys forsøk på å danne et enhetlig overleveringsbegrep. Dette var å svømme mot samtidens strøm. Som oppsummert av Windscheid: Selv om constitutum possessorium siden Savigny har vært ansett som en anvendelse av besittelseserverv ved representant, «so ist doch in der neueren Zeit das Bewusstsein erwacht, dass die schrankenlose Ausbeutung dieses Grunsatzes gefährlich und unzulässig sei».^{(15) Windscheid (1879a) s. 474.} Der Exner, Windscheid, Jhering m.fl. ville innskrenke constitutum possessorium, valgte Hagerup å utvide det for å skape koherens i kildene.

Hagerups bidrag, sammenlignet med tidligere danske og norske forfattere, var å ta stilling til debatten om traditio og constitutum possessorium i pandektvitenskapen. Han forholdt seg selvstendig og kritisk til de ulike tyske forfatterne. Der han var uenig, argumenterte Hagerup ut ifra pandektvitenskapens kriterier for holdbar argumentasjon. Det sier også noe om Hagerups rettsvitenskapelige program. I Nogle ord (1888) argumenterte Hagerup for at norsk rettsvitenskap skulle nærme seg den tyske rettsforskning. Drøftelsene i Om traditio viser at det kunne bety å forholde seg til pandektvitenskapens debatter om romersk rett.^{(16) Tilsvarende Michalsen (2013) s. 256.}

7.4.3 Argumentasjonsanalyse

Så langt har jeg undersøkt Hagerups forståelse av traditio i klassisk romerrett og plassert den i forhold til den samtidige tysk-romanske rettsvitenskapen. I dette punktet endrer jeg perspektiv. I det følgende ser jeg på hvordan Hagerup argumenterte for det tinglige avtaleprinsippet i norsk rett. Et viktig spørsmål er, som før, hvordan Hagerups argumentasjon forholdt seg til de danske tradisjonsteoriene ved bla. Bang, Aagesen og Ørsted og den pandektvitenskapelige debatten om traditio. Dette spørsmålet har en side til den norske rettsvitenskapens løsrivelse fra den danske. I tillegg vil jeg fortløpende kommentere på eventuelle funksjonelle/substansielle trekk.

Romersk rett

Jeg har allerede analysert hvordan Hagerup forstod det romerske traditio. Nå er spørsmålet hvilken normativ betydning Hagerup tilla romerretten. Denne måtte naturligvis bli en annen enn i Tyskland, der romansk rett gjaldt direkte.

Hagerup tok romerretten til inntekt for avtaleprinsippet, til tross for det romerske traditio.^{(17) Dette avsnittet bygger på Michalsen (2013) s. 256 flg.} Til grunn for dette lå teorien om det historiske og det universelle/moderne i romerretten, som Hagerup hadde hentet fra Jhering. Man måtte skille mellom «de Elementer, der stod i Samklang ligemeget med det moderne som med det antike Liv» og «de Retsinstituter, der vel endnu figurerede i Retssystemerne som gjældende Ret, men som i Virkeligheden kun var romerretslige Antikviteter».^{(18) Hagerup (1888) s. 14.} Når det gjaldt tradisjonsprinsippet var to momenter sentrale. For det første mente Hagerup at tradisjonsprinsippet var utslag av en romersk kulturell forestilling der erververen måtte være en aktiv part, hvilket hindret at erververen kunne motta eiendomsrett passivt ved selgers erklæring. I tradisjonsprinsippet så Hagerup derfor «et Stykke romersk Nationalkarakter».^{(19) Hagerup (1884a) s. 703.} At tradisjonsprinsippet uttrykte romersk nasjonalkarakter tilsa at det ikke var universelt og overførbart til norsk rett. Det andre momentet handlet om romerrettens utvikling. Hagerup pekte på at det gjaldt et strengt tradisjonskrav (fysisk overlevering) i før-klassisk romerrett. Etter hvert åpnet romerne for constitutum possessorium slik at tradisjonsprinsippet fikk mindre betydning, spesielt når constitutum possessorium kunne skje stilltiende. At romerne aldri avskaffet tradisjonsprinsippet skyldtes deres «konservative Tendents» og at «den gamle Verdens Omsætningsforhold» var mindre utviklede enn i dag.^{(20) Hagerup (1884a) s. 704.} Hagerup antydet at om de romerske omsetningsforhold var så utviklede som på hans tid, kunne de romerske juristene selv ha avskaffet tradisjonen.

Å vektlegge romerretten som argument var åpenbart ikke noe nytt i dansk eller norsk rettsvitenskap. Også Ørsted og Aagesen påberopte romerretten. Hagerup anvendte den imidlertid her på en annen måte, gjennom skillet mellom det historiske (tradisjonsprinsippet) og det moderne/universelle (constitutum possessorium; tinglige avtaler) i romerretten. Dette var en spesifikt pandektvitenskapelig tilnærming.

«Germansk» rett

Hagerup gikk så over til den «germaniske Ret» som inkluderte både eldre tysk («sydgermansk»), dansk, norsk og svensk rett.^{(21) Hagerup (1884a) s. 704.}

For fast eiendoms del hadde sydgermansk, dansk, svensk og norsk rett utviklet visse symbolske og høytidelige former – blant annet de gamle danske skjøtningsseremoniene der jord ble kastet i erververens fang. Ifølge Hagerup var dette likevel ikke uttrykk for et overleveringskrav. Han pekte på at «en blot symbolsk Overleverelse» egentlig er «det samme som, at ingen Besiddelse fordres».^{(22) Hagerup (1884a) s. 707.} Argumentet bygger på det savignyske tradisjonsbegrepet, der symbolsk overlevering ikke er en tradisjon i egentlig forstand fordi den ikke overfører den faktiske rådigheten over tingen. At skjøtningen var symbolsk betød derfor at eiendomsretten ble overført ved en tinglig avtale (undergitt symbolske former). Hagerup konkluderte derfor med at eiendomsretten ble overført ved blotte avtalen (dvs. tinglig avtale) i norsk og annen germansk rett.^{(23) Hagerup (1884a) s. 708.}

Det er betydelig sammenfall mellom Hagerup og Ørsteds syn på skjøtningsseremoniene. Også Ørsted var skeptisk til å trekke slutninger fra skjøtningsseremoniene ut ifra den savignyske tanken om at «symbolisk Overlevering» og «virkelig Overleverelse» er grunnforskjellige.^{(24) Ørsted (1831) s. 381.} Samtidig brukte Ørsted de symbolske skjøtningsseremoniene som argument for at det krevdes noe mer enn (den obligatoriske) kjøpsavtalen, nemlig fullendelse. For Ørsted var dermed skjøtningsseremonien uttrykk for avtalens fullendelse. For Hagerup var den uttrykk for en tinglig avtale. Forskjellen handler mer om begrepene enn om realitetene.

Det nye med Hagerup var at f.eks. skjøtningsseremoniene ble plassert i konteksten «germansk rett». Der Ørsted forholdt seg til danske rettshistorikere, forholdt Hagerup seg i tillegg til tysk germanistisk rettsforskning ved f.eks. Eichhorn.^{(25) Hagerup (1884a) s. 704.}

Moderne europeiske rettssystemer

I kapittel 3 gjennomgikk Hagerup tradisjonens stilling i moderne europeiske rettssystemer. Fremstillingen på 22 sider var relativt omfattende. Til sammenligning var romerretten viet 28 sider. Så omfattende bruk av europeisk rett hadde ikke vært vanlig i drøftelser av tradisjonsprinsippet i dansk og norsk rettsvitenskap tidligere. Den som kom nærmest var Ørsted, som viet fransk, østerriksk, prøyssisk og svensk rett ni av drøftelsens totalt 34 sider.^{(26) Ørsted (1831) s. 396–405.}

Hagerups argumentasjon handlet om å påvise at tradisjonsprinsippet var i tilbakegang. Mange steder gjaldt det riktignok et tradisjonsprinsipp, som Prøyssen, Østerrike, Tyskland, Nederland, Spania og deler av Sveits.^{(27) Hagerup (1884a) s. 708–714 og 720–722.} Men mange av disse hadde vedtatt innskrenkninger i tradisjonsprinsippet. For eksempel anerkjente den østerrikske lovboken symbolsk tradisjon. Det var ifølge Hagerup det samme som at eiendomsrett overførtes uten tradisjon (ut ifra en savignysk forståelse av traditio).^{(28) Hagerup (1884a) s. 710.} Ved sendekjøp fastsatte både østerriksk, prøyssisk og sachsisk rett at eiendomsretten gikk over ved forsendelsen, uavhengig av om det forelå et constitutum possessorium – altså uten tradisjon.^{(29) Hagerup (1884a) s. 712–713.} I moderne europeisk rett fant Hagerup dermed en bekreftelse på utviklingen mot avtaleprinsippet, som han mente å påvise i romersk rett.

I mange europeiske land gjaldt dessuten ulike former for avtaleprinsipp, herunder Sverige, England, USA, Frankrike, Italia, Belgia, Portugal og Russland. Et problem var riktignok at flere av disse rettsordnene ikke kjente skillet mellom obligatoriske og tinglige avtaler. Hagerup løste dette ved å anta at skillet egentlig var universelt, selv om det ikke ble «oppdaget» før på 1800-tallet.^{(30) Hagerup (1884a) s. 715.} Dermed kunne disse rettsordnenes regler omfortolkes til å passe Hagerups tinglige avtaleprinsipp (jf. kapittel 7.3.2).

Reelle hensyn

Hagerup avsluttet gjennomgangen av ikke-nasjonale kilder med et kapittel om reelle hensyn. Der tok han avstand fra teorier som begrunnet tradisjonsprinsippet i et «a priori […] Fornuftpostulat» eller i at tradisjon var «naturlig» el.^{(31) Hagerup (1884a) s. 741–742.} Ifølge Hagerup var både Ørsted og Aagesens argumentasjon varianter av dette. Slike teorier var uttrykk for et «forladt videnskabeligt Standpunkt».^{(32) Hagerup (1884a) henholdsvis s. 740 og 742.} Han slo fast at tradisjonsprinsippet eventuelt måtte begrunnes i «de rent praktiske legislative hensyn».^{(33) Hagerup (1884a) s. 741.} Dette er uttrykk for en metodisk funksjonell holdning: Reelle hensyn var viktigere enn abstrakte begreper eller postulater.

I selve drøftelsen skilte Hagerup mellom overleveringskrav med og uten constitutum possessorium. Etter hans syn var de så forskjellige at de burde drøftes hver for seg.^{(34) Hagerup (1884a) s. 742.}

Et strengt overleveringskrav uten constitutum possessorium hadde visse fordeler, medga Hagerup. Det kunne skape publisitet om eiendomsforholdene for omsetningserververe. Det gjorde også proformaoverdragelser og omgåelser av håndpantregelen vanskeligere, til vern for kreditorer.^{(35) Hagerup (1884a) s. 746–747.} Men Hagerup anså disse argumentene lite tungtveiende. Hensynet til omsetningserververe burde ivaretas av regler om spontane godtroerverv, sa han. Den beste måten å hindre kreditorsvikende proformaoverdragelser var «strenge Straffebud».^{(36) Hagerup (1884a) s. 750.}

Derimot fantes det tungtveiende argumenter mot et strengt overleveringskrav. For det første ville et fysisk overleveringskrav medføre «Uretfærdigheder».^{(37) Hagerup (1884a) s. 746.} Urettferdigheten bestod i at «Rettigheder, som man har havt Grund til at anse velerhverede» ble usikre overfor tredjemenn.^{(38) Hagerup (1884a) s. 745.} Eksemplene han ga, viser at Hagerup primært tenkte på tilfeller som i dag omfattes av interesselæren:

«Et Vareparti, som jeg har udtaget og betalt hos en Kjøbmand, men som det først er mig bekvemt at afhente nogle Dage senere, kan i Mellemtiden inddrages i Sælgerens konkursbo; et Ur, som jeg har kjøbt, men som Urmageren har beholdt til Regulering, kan rammes af samme Skjæbne. […] Eller: en Hestehandler, der ikke selv disponerer over Staldrum, har kjøbt en Hest hos en Hestehandler og ladet den staa paa Stald hos denne: han skulde ikke være bleven Eier.»^{(39) Hagerup (1884a) s. 745–746.}

Hagerups poeng var at kjøperen i disse tilfellene hadde mer til felles med eiere enn med usikrede kreditorer, fordi manglende overlevering skyldes andre og mer tilfeldige omstendigheter. Det «rettferdige» var derfor at de behandles som eiere med separatistkrav mot konkursboet. Som sagt var dette et viktig poeng for datidens forfattere som Savigny, Ørsted, V.C. Ussing og Aagesen. Som sagt ble argumentet også viktig for Brækhus’ og Hærems interesselære («kredittmomentet»).

For det andre la Hagerup vekt på det vi kan kalle finansieringshensynet. Hagerup påpekte at en kjøper kan ha behov for å selge en ting for å skaffe likvide midler, samtidig som han har bruk for tingen i en kort periode. Uten adgang til constitutum possessorium ville kjøper da bli avskåret fra å «gjøre [salgstingen] i Penge» ettersom en kjøper ikke vil forskuddsbetale med risiko for å miste både tingen og pengene i tilfelle selgers konkurs.^{(40) Hagerup (1884a) s. 746.} Hagerup var, så vidt sees, den første i dansk og norsk rettsvitenskap til å argumentere ut ifra finansieringshensynet. Ikke bare var argumentet nytt – det stod dessuten i et motsetningsforhold til rettferdighetsargumentet. Rettferdighetsargumentet tilsa jo at en forskuddsbetalende kjøper burde likestilles med andre usikrede kreditorer. Finansieringshensynet tilsa derimot at en forskuddsbetalende kjøper kunne få sikkerhet i det solgte, slik at selger enkelt kunne skaffe likvide midler. Dessuten stod finansieringshensynet i et anstrengt forhold til grensedragningen mellom omsetningstransaksjoner og sikkerhetsstillelse for lån (pantsettelse). Å selge en gjenstand uten å overlevere den for å skaffe likvide midler, slik Hagerup nevnte, har nemlig likhetstrekk med pantsettelse. Det viser at Hagerup drøftet de reelle hensynene fritt og nyansert.

Hagerup var generelt oppmerksom på forretningslivets behov. For eksempel pekte han på at en del bedrifter hadde gjort salg kombinert med oppbevaring til en del av forretningsmodellen. Et strengt tradisjonskrav ville «lamme» deres virksomhet.^{(41) Hagerup (1884a) s. 746.}

Samlet sett stod ikke fordelene med et strengt overleveringskrav «paa nogen Maade» i forhold til ulempene det ville medføre ved at «Vareomsætningen paa en saa indgribende Maade lagdes i Baand og Tvang».^{(42) Hagerup (1884a) s. 751.} Hva så med et overleveringskrav med constitutum possessorium?

Hagerup anså rettstekniske hensyn som det viktigste argumentet for tradisjonsprinsippet med constitutum possessorium. Argumentet var at traditio ga dommeren et ytre holdepunkt for å avgjøre om eiendomsretten hadde gått over eller ikke. Som antydet tidligere, stod dette argumentet i forbindelse med Savignys uttrykkelighetskrav for gyldig constitutum possessorium. Argumentet hadde dessuten stått sentralt for tradisjonsprinsippets støttespillere på det 14. tyske juristmøtet og var i dansk rettsvitenskap blitt hevdet av Bang (1831). Hagerup var enig i behovet for en skarp og klar regel. Han anså likevel tradisjonsprinsippet som uegnet til formålet, fordi constitutum possessorium i realiteten åpnet for atskillig tvil og uklarhet.^{(43) Hagerup (1884a) s. 743–744.} Hagerup var den første siden Bang (1830/31) til å forholde seg til dette argumentet, som hadde stått så sentralt i Tyskland.

Hagerups viktigste argument mot tradisjonsprinsippet med constitutum possessorium handlet om at det i praksis kunne tvinge kjøpere til å gi usikret kreditt, særlig i forbindelse med sendekjøp. At dette var viktig for Hagerup, fremgår av at han drøftet eiendomsovergang ved sendekjøp i et eget kapittel på ni sider. I drøftelsen av reelle hensyn pekte han på at «det praktiske Omsætningsliv» hadde gått bort fra tradisjonsprinsippet, særlig i forbindelse med sendekjøp der det var utviklet regler om eiendomsovergang ved overdragelse av konossement og andre merkantile dokumenter.^{(44) Hagerup (1884a) s. 745.} En av grunnene til at romerne aldri avskaffet tradisjonsprinsippet var at deres omsetningsforhold var mindre utviklet, særlig ved at «Overdragelse mellem fraværende [dvs. sendekjøp] ikke paa langt nær spillede den Rolle som i Nutiden».^{(45) Hagerup (1884a) s. 704.}

Grunnen til at sendekjøp stod sentralt, var at ytelsene vanskelig kunne utveksles helt samtidig ved sendekjøp. Selger vil ikke sende varene før han har fått betaling. Kjøper vil ikke betale før han har fått varene. Sett fra kjøpers perspektiv er problemet blant annet at selger kan gå konkurs. Om han forskuddsbetaler, risikerer han å miste både pengene og varene. Måten rettsordenen kan avhjelpe problemet, er å gi kjøper vern mot selgers kreditorer (dvs. eiendomsovergang) fra og med betalingen.^{(46) Generelt om problemet, se Lilleholt (2015) s. 39 flg.}

Hagerups argument var at et tradisjonsprinsipp, selv om det åpnes for constitutum possessorium, gjorde denne løsningen unødvendig vanskelig. Ut ifra reglene om constitutum possessorium berodde nemlig kjøpers vern mot selgers konkursbo på om selger eller befrakter kunne anses som kjøpers representant i besittelsen. Det kunne naturligvis tenkes, men kunne ikke i sin alminnelighet antas, ifølge Hagerup.^{(47) Hagerup (1884a) s. 730–733.} I praksis oppstod problemet særlig ved transport av varer med skip, der spørsmålet ble om utstedelse av konossement til kjøper samtidig overførte besittelse og eiendomsrett. Hagerup konstaterte at autoriteter som Jhering og Gerber nektet for at konossementet var tilstrekkelig ut ifra alminnelige regler om traditio.^{(48) Hagerup (1884a) s. 735.} Når han selv kom til at overdragelse av konossementet kunne anses som gyldig tradisjon, var det motivert av «den almindelige merkantile Opfatning og Varehandelens Behov, der kræver, at Konossementets Indehaver faar samme Beskyttelse som Eier».^{(49) Hagerup (1884a) s. 735–736.}

Samlet sett gjorde tradisjonskravet det unødvendig vanskelig å komme til det Hagerup anså som det hensiktsmessige resultatet: At kjøper er vernet mot selgers kreditorer fra og med betalingen. Hagerup konstaterte at «om end en Tradition her lader sig konstruere, hviler Hovedvægten aabenbart paa andre Punkter»^{(50) Hagerup (1884a) s. 745.}, nemlig på at reglene ikke bør tvinge kjøper til å gi usikret kreditt i en situasjon hvor ytelsene knapt kan utveksles samtidig. Kort sagt: Vernet mot kreditorer ved sendekjøp burde ikke løses ut ifra abstrakte vurderinger av om selger eller befrakter er kjøpers representant i besittelsen.

Som sees var Hagerups drøftelse av reelle hensyn utførlig, nyansert og ganske omfattende med 11 sider. Sammenlignet med tidligere forfattere som Ørsted og Aagesen spilte reelle hensyn en større og mer åpen rolle. Det vanlige hadde vært å drøfte reelle hensyn i tilknytning til andre rettskilder, f.eks. ved spørsmål om analogi fra lovgivningen, som hos Ørsted. At reelle hensyn var fremtredende i Hagerups tekst, kan ses i sammenheng med at tradisjonsspørsmålet nylig hadde tatt en mer rettspolitisk vending i Tyskland. Åpen rettspolitisk argumentasjon var ikke uvanlig – heller ikke i rettsdogmatiske arbeider. For eksempel skrev Windscheid at man i nyere tid hadde blitt oppmerksom på at uinnskrenket adgang til constitutum possessorium «gefährlich und unzulässig sei».^{(51) Windscheid (1879a) s. 474.} På de 14. og 15. tyske juristmøter (1878 og 1880) ble det diskutert om BGB burde bygge på avtale- eller tradisjonsprinsipp og hvilke vilkår som burde gjelde for constitutum possessorium. Dette var naturligvis en rettspolitisk debatt. Gjennom hele kapitlet henviste Hagerup til referatene fra juristmøtene.^{(52) Hagerup (1884a) s. 740–751.} Hagerups åpne rettspolitiske drøftelse kan dermed leses som en stillingstaken til den tyske diskusjonen.

Hagerups holdning til de tyske juristmøtene viser en underkommunisert side ved hans rettsvitenskapelige program. I Nogle ord (1888) lå hovedvekten på at norsk rettsvitenskap skulle tilegne seg de tyske «historiske» og «konstruktive» metodene.^{(53) Generelt Hagerup (1888).} Drøftelsene i Om tradition viser imidlertid at bruk av tyske rettspolitiske diskusjoner kunne være vel så viktige i rettsdogmatiske arbeider.

Norske nasjonale rettskilder

Ut ifra de ikke-nasjonale kildene, konkluderte Hagerup med at en tinglig avtale var tilstrekkelig etter sakens natur.^{(54) Hagerup (1884a) s. 751–752.} Dermed ble spørsmålet om dette utgangspunktet var fraveket i norske rettskilder. De sentrale rettsgrunnlagene var NL. 5-3-42 og 43 (DL. 31 og 32) og håndpantregelen.

Hagerup ville ikke slutte analogisk fra håndpantregelen til et overleveringskrav. Han påpekte, som Ørsted, at salg uten overlevering var en langt mindre trussel mot personalkreditten enn pantsettelser uten overlevering.^{(55) Hagerup (1884a) s. 769.}

I Aagesens teori hadde DL 5-3-32 (NL. 43) tjent som hjemmel for tradisjonsprinsippet. Han fortolket regelen i lys av det jheringske besittelsesbegrepet og kom til at constitutum possessorium var tilstrekkelig etter bestemmelsen.^{(56) Pkt. 6.3.3.} Hagerup var ikke enig i denne tilnærmingen. Han tok utgangspunkt i at «en Forstaaelse af Artikelen alene kan vindes ad historisk vei».^{(57) Hagerup (1884a) s. 764.} Han undersøkte derfor en rekke dommer som lovstedet sannsynligvis bygget på. Felles for disse dommene var at de gjaldt overdragelse av jordegods der overdrager forbeholdt seg besittelse for livstid, og spørsmålet var om disposisjonen stod seg overfor arvingene. Hagerup forklarte det gjennom en rettskulturell oppfatning i «den ældste germaniske Ret» som gikk ut på at arvingene burde beskyttes mot å tape jordegods – det utvilsomt viktigste formuesgodet i denne tiden.^{(58) Hagerup (1884a) s. 765.} I nyere tid hadde man imidlertid «fuldstændig kommen bort fra den Retsopfatning, der ligger til grund for Artikelen og dens Kilder».^{(59) Hagerup (1884a) s. 767.} Derfor hadde bestemmelsen heller ikke vært praktisert i samsvar med dens historiske innhold og gjennomgått en sedvanemessig forandring. Bestemmelsen inneholdt nå bare en presumsjon om proforma ved overdragelse av jordegods uten endring i besittelsen, ifølge Hagerup.^{(60) Hagerup (1884a) s. 767.}

Når det gjaldt NL. 5-3-42 mente Hagerup at kildestedet hadde sin opprinnelse i eldre norsk rett, der eiendomsretten gikk over ved avtale uten overlevering.^{(61) Hagerup (1884a) s. 768–769.} Den passet derfor som hånd i hanske på Hagerups avtaleprinsipp. Det er da interessant at Hagerup likevel ikke tok bestemmelsen til inntekt for avtaleprinsippet. Han pekte på at den måtte ha endret karakter da den ble tatt inn i Norske lov (1687) og måtte forenes med tinglysingssystemet der tinglysingstidspunktet var avgjørende for eiendomsovergang. Tolkningen av regelen ble dermed så usikker at bestemmelsen hadde «tabt al Beviskraft for vort Spørgsmaal».^{(62) Hagerup (1884a) s. 769.}

Hagerups bruk av Nl. 5-3-42 og 43 bærer preg av en annen tilnærming enn Aagesens. Aagesen hadde forholdt seg relativt fritt til bestemmelsenes historiske opprinnelse. Han nølte ikke med å fylle dem med romansk innhold som det jheringske besittelsesbegrepet og constitutum possessorium (pkt. 6.3.3). Hagerup hadde en mer historiserende tilnærming. At Norske lov måtte studeres slik, understreket han senere i Nogle ord (1888).^{(63) Hagerup (1888) s. 15–16 og Hagerup (1894) s. 35 («intet vindes ved, at man trækker en Del halvforglemte Steder af denne Lov efter Haarene»).} Den historiserende tilnærmingen innebar samtidig en bevissthet om at den gamle loven var utslag av helt andre samfunnsforhold og en helt annen rettskultur. Den burde ikke diktere rettstilstanden i hans moderne samtid. Hagerup oppfattet det derfor uproblematisk å konstatere at loven var fraveket ved sedvane eller at regelen var så usikker at den burde ses bort fra, som ved henholdsvis NL. 5-3-43 og 42. Kort sagt: Selv om Hagerup var opptatt av å oppnå en korrekt historisk forståelse av lovbestemmelsene, behandlet han dem som mindre autoritative for dagens rettstilstand. Dette var utvilsomt et viktig middel for å modernisere norsk rett og bringe den på høyde med de europeiske forbildene.

Sammenfatning

Det er betydelige likhetstrekk mellom Hagerup og Ørsteds argumentasjon og deres bruk av europeisk rett og rettsvitenskapelige teorier. Begge bygget åpent «sakens natur» direkte på europeisk rett og herskende teorier i tysk rettsvitenskap, slik at Danske og Norske lov endte opp med å spille andrefiolin. Dette stod i motsetning til Aagesen, som søkte å innfortolke romansk rett i Danske lov samtidig som han forholdt seg mer indirekte til den romanske rettsvitenskapen.

Det nye med Hagerup var at han gikk lenger enn vanlig i å hente impulser fra den tyske rettsvitenskapen og forholdt seg direkte til enda flere tyske forfattere. Det handlet om å hente impulser – ikke minst som inspirasjon til drøftelser av reelle hensyn, som Hagerup drøftet mer åpent og utførlig enn tidligere.

7.4.4 Normens innhold

Ifølge Hagerup var dermed en tinglig overdragelsesavtale, uten traditio, tilstrekkelig til å overføre eiendomsrett. Spørsmålet er hva dette «tinglige avtaleprinsippet» egentlig gikk ut på.

Hagerups avtaleprinsipp kan gi inntrykk av at det stod partene helt fritt å overføre eiendomsretten og beskyttelsen mot tredjemenn gjennom en tinglig overdragelsesavtale. Sett med dagens øyne kan dette fremstå vilkårlig. Hvorfor skal tredjemanns rettsstilling (konkursboets beslagsrett) underlegges partenes avtalefrihet? For partene selv har eiendomsovergangen knapt noen betydning. Hvilken kjøper vil da ta til takke med obligatorisk beskyttelse når han – uten ulempe for selger eller ham selv – kan få den tinglige? Disse motargumentene ligger i dagen og ble fremført allerede i Hagerups samtid.^{(64) F.eks. Ussing (1890) s. 187–190.} Vi gjenfinner dem også hos f.eks. Ross og Brækhus, som forbinder teorien om tinglige overdragelsesavtaler med det substansielle eiendomsrettsbegrepet.^{(65) Ross (1935) s. 22 og Brækhus (1998) s. 7.}

Mye av kritikken bygger på en misforståelse. Ifølge Hagerup måtte overdragelsesavtalen innebære en reell endring i rådighetsforholdene for at den skulle få rettsvirkning.^{(66) Hagerup (1884a) s. 691 flg. i lys av disputasen gjengitt i Rt. 1885 s. 565 flg. på s. 588–589 (Hagerups svar på Getz’ spørsmål).} Hva slags endring i rådighetsforholdene var tilstrekkelig? For det første var det tilstrekkelig hvis selger forvarte tingen på kjøpers vegne. I så fall forelå det jo et constitutum possessorium som i utgangspunktet var tilstrekkelig selv under tradisjonssystemet.^{(67) Hagerup (1884a) s. 692–693.} For det andre var det tilstrekkelig om selger oppga ethvert forhold til tingen – at han overlot til kjøperen å oppnå besittelse uten at han påtok seg å passe på den.^{(68) Hagerup (1884a) s. 692.} Dersom selger derimot kunne behandle tingen som sin egen – å skalte og valte med den som før – ble den tinglige avtalen ansett som proforma og uten virkning.^{(69) Hagerup (1884a) s. 691.} Kjøper og selger stod altså ikke fritt til å regulere tredjemanns rettsstilling. Materielt sett kom Hagerup til omtrent samme løsning som Ørsted: Det holdt at selgeren sluttet å råde over tingen som sin egen (negativ interesselære), uten at han trengte å passe på tingen for kjøperen som besittelsesrepresentant (dvs. savignysk kausalt constitutum possessorium).

Forskjellen mellom Hagerups teori og en tradisjonsteori med kausalt constitutum possessorium var i praksis relativt liten. Ved sendekjøp – som Hagerup var opptatt av – kunne den imidlertid få stor betydning. Som sagt har kjøper interesse i å få eiendomsretten til tingen (kreditorvern) allerede ved forsendelsen, ettersom kjøpesummen typisk betales før forsendelse. Ut ifra tradisjonsprinsippet beror kjøpers kreditorvern på om befrakter kan anses som kjøpers besittelsesrepresentant eller som selgers representant i detensjonen på kjøpers vegne (indirekte constitutum possessorium). Slike vurderinger blir fort unødig kompliserte og formalistiske. Ut ifra Hagerups avtaleprinsipp trenger man ikke foreta dem. Det er tilstrekkelig at selger vil overføre eiendomsrett og overlater tingen til befrakteren (og dermed oppgir detensjon og besittelse). Kjøperen får enkelt sikkerhet i det solgte – uten kompliserende konstruksjoner av constitutum possessorium. Et viktig poeng med Hagerups avtaleprinsipp var å legge til rette for enkel og sikker distansehandel.

Kritikken mot Hagerups tinglige avtaleprinsipp har vært overdreven og til dels bygget på misforståelser. Teorien innebar ikke at kjøper og selger etter eget forgodtbefinnende kunne avgjøre tredjemanns rettsstilling – regler om proforma satte der en grense. Teorien var begrunnet i hensynet til enkel og sikker kredittgivning i tilfeller der ytelsene ikke kunne utveksles helt samtidig, særlig sendekjøp.