MarIus

7.3.1 «Tinglige» og «obligatoriske» rettigheter

I kapittel 5 og 6 viste jeg at Ørsted og de fleste danske og norske rettsforskere forholdt seg ganske pragmatisk og realistisk til teoretisk utviklede begreper fra den tysk-romanske rettsvitenskapen. De første teoretiske drøftelsene av begrepene kom med Aagesens monografier fra 1866. Nå er spørsmålet hvordan Hagerup forholdt seg til begrepskonstruksjoner i den tysk-romanske rettsvitenskapen.

I likhet med tradisjonen etter Ørsted, forholdt Hagerup seg ganske pragmatisk til begrepene «tinglig» og «obligatorisk». I Om tradition og Om kjøb og salg (begge 1884) var begrepene bare forutsatt. I Den norske panteret (1889) kom han indirekte og forutsetningsvis inn på skillet. Han forstod «obligatio som et til en person rettet pligtbud».^{(1) Hagerup (1889) s. 36.} En tinglig rett ble forutsatt å være «et umiddelbart retsforhold» til en ting.^{(2) Hagerup (1889) s. 39.} Først i innføringsboken Retsencyclopædien (1906) formulerte Hagerup noe som kunne ligne generelle definisjoner: Tingsretten «knytter sig til en materiel ting» mens obligasjonsretten «udgjør et personligt forpligtelsesforhold».^{(3) Hagerup (1906) s. 85 og tilsvarende s. 127.} Den savignyske forestillingen om rettigheter som «willensherrschaft», som blant annet Windscheid sluttet seg til, var dermed fraværende. Definisjonen av obligasjonsretten som et forpliktelsesforhold stemmer bedre med imperativteorien enn med forestillingen om et herredømme over en persons handling, slik Savigny og Windscheid definerte det. I det hele tatt var Hagerups fremstilling pragmatisk og han begrunnet ikke valg av definisjoner nærmere. Det står i kontrast til Aagesens omfattende drøftelser av «adskillelsen mellem Raadighedsrettigheder og Fordringsrettigheder».^{(4) Aagesen (1881) s. 133–244 og Aagesen (1871) s. 1–138.}

I likhet med Ørsted var Hagerup mest opptatt av at en rettighets beskyttelse ikke deduktivt kunne utledes av abstrakte begreper. I Om tradition avviste Hagerup at det var noen motsigelse mellom eiendomsrettsbegrepet og innskrenking i vindikasjonsretten overfor godtroende erververe.^{(5) Hagerup (1884a) s. 749.} I Den norske panteret (1889) forklarte Hagerup at en tinglig rettighet vanligvis var beskyttet både mot omsetningserververe og kreditorer. Det var likevel «klart» at begrepet «tinglig rettighet» var forenlig med innskrenkninger av beskyttelsen overfor visse grupper av tredjemenn.^{(6) Hagerup (1889) s. 51–52.} Det er nevneverdig at Hagerup i Konkurs og akkordforhandling (1901) argumenterte for at obligatoriske krav generelt nøt en viss beskyttelse mot tredjemenn, til tross for at de var obligatoriske!^{(7) Hagerup (1901) s. 202. Obligatoriske kravs rettsvern var ikke helt nytt i norsk rettsvitenskap, sml. Hallager (1859) s. 83.} Hagerups tilnærming i disse verkene stemmer godt med at han i Nogle ord (1888) insisterte på at man «aldrig» kan si at en regel gjelder eller ikke «blot fordi den er begrebsmæssig eller begrebsstridig».^{(8) Hagerup (1888) s. 33.} Man måtte aldri trekke slutninger fra begrepene.

Hagerups skepsis mot begrepsslutninger fra «tinglig» og «obligatorisk» var ellers i samsvar med rådende tysk-romansk lære, slik Windscheid hadde understreket at tinglige rettigheter ikke alltid var beskyttet mot enhver, og obligatoriske rettigheter kunne være beskyttet mot tredjemenn. Men Hagerup var, som sagt, mindre opptatt av å drøfte begrepene abstrakt enn den tysk-romanske rettsvitenskapen. Det er derfor størst likhetstrekk mellom Hagerup og Ørsted. Ingen av dem var opptatt av å definere rettighetstypene abstrakt. Det viktige var å ikke trekke materielle slutninger fra dem.

Hagerup virker heller ikke å ha hatt en (ontologisk) substansiell oppfatning av eiendomsrettsbegrepet. I Den norske panteret (1889) tok han avstand fra forestillingen om «et slags naturligt, af den positive retsorden uafhængigt eiendomsbegreb».^{(9) Hagerup (1889) s. 65.} I «[d]en nyere doktrin», forklarte Hagerup, ble eiendomsretten oppfattet som «en retsnydelse der udelukkende har sin sanktion i den positive retsorden, og som finder sin begrænsning så vel i dennes bestemmelser som i private dispositioner».^{(10) Hagerup (1889) s. 65.} Dermed uttrykte Hagerup et realistisk syn på begrepet «eiendomsrett» og øvrige tinglige rettigheter. Som nevnt i kapittel 4 var nok dette en oppfatning han delte med betydelige deler av pandektvitenskapen, som gradvis hadde beveget seg bort fra den historiske skolens mer metafysiske sider. At Hagerup ikke hadde et ontologisk substansielt syn på eiendomsretten gir god sammenheng med at han i Nogle ord (1888) insisterte på at begrepene aldri måtte bygges på annet enn «det positive Retsstoff».^{(11) Hagerup (1888) s. 27.} At Hagerup ikke hadde et ontologisk substansielt eiendomsrettsbegrep ble fremfor alt tydelig i et foredrag holdt 1906 (publisert 1913) med tittelen «Det psykologiske Grundlag for Retten». Der var hans påstand at «Retten er et udelukkende subjektivt Fænomen; den har intet nødvendigt Substrat i nogen materiel Gjenstand».^{(12) Hagerup (1913) s. 26.} Om Hagerup var av denne oppfatning også i 80- og 90-årene er ikke godt å si. I hvert fall på andre områder var det betydelig kontinuititet i hans rettstenkning.

Hagerup kom også nær å definere eiendomsretten (og andre tinglige rettigheter) som en sum av funksjoner, slik både Savigny, Windscheid, Ørsted, Bang og Gram hadde gjort før ham (kapittel 4, 5 og 6). I Retsencyclopædien (1906) skrev Hagerup at «et retsforhold», herunder tinglige og obligatoriske rettigheter, «efter sit væsen er et forhold mellem personer».^{(13) Hagerup (1906) s. 59.} Når Hagerup likevel definerte tinglig rett som et forhold mellom personen og tingen, skyldtes det at når pliktsubjektet «er den ubegrænsede kreds af alle andre personer end den berettigede selv, vil det for den almindelige opfatning være mere naturligt og nærliggende at fæste opmærksomheden ved forholdet mellem den berettigede og den ydre gjenstand, hvortil hans ret knytter sig».^{(14) Hagerup (1906) s. 59.} Med andre ord handlet også de tinglige rettighetene dypest sett om plikt/krav-forhold mellom personer. I likhet med Ørsted mente Hagerup det kun var fremstillingstekniske eller pedagogiske hensyn («naturligt og nærliggende») som tilsa kategorien «tinglige rettigheter». I motsetning til Savigny avviste Hagerup dermed at tinglige rettigheter kunne være «noe mer» enn en sum av beføyelser. Hagerups teori peker frem mot Ross’ koblingsordanalyse.

7.3.2 Eiendomsovergang som «tinglig avtale»

Teorien om tinglige avtaler (trennungsprinzip) vant allmenn anerkjennelse i tysk-romansk rettsvitenskap utover 1800-tallet. Fra 1860-årene begynte teorien å få innpass i dansk rettsvitenskap gjennom Aagesens monografier. I norsk rettsvitenskap gjennomførte hverken Brandt (1863, 66 og 78) eller Hallager (1866 og 1878 ved Aubert) teorien om tinglige avtaler. Spørsmålet er hvordan Hagerup forholdt seg til teorien.

I Om tradition (1884) kritiserte Hagerup eldre dansk og norsk rettsvitenskap for å ha «sammenblandet» tradisjonsspørsmålet med spørsmålet om den obligatoriske avtalen «som saadan indeholder en tinglig Overdragelseskontrakt».^{(15) Hagerup (1884a) s. 780.} Som jeg kommer tilbake til, konkluderte Hagerup med at en tinglig avtale var både nødvendig og tilstrekkelig for eiendomsrettens overgang.^{(16) Hagerup (1884a) s. 780 flg.} Hagerup la dermed til grunn at teorien om tinglige avtaler var norsk rett.

Hagerup ga aldri noen egentlig begrunnelse for et slikt skille mellom tinglige og obligatoriske avtaler i norsk rett, til tross for at oppfatningen kom fra Tyskland. Et sted skrev han at forskjellen mellom tinglige og obligatoriske avtaler lå i «Sagen selv».^{(17) Hagerup (1884a) s. 715.} Det kan ses i lys av Nogle ord (1888). Der argumenterte Hagerup for at visse grunnleggende begreper, som f.eks. viljeserklæring, «til en vis grad besidder universel Gyldighed».^{(18) Hagerup (1888) s. 47.} Dette synspunktet hadde sammenheng med at begrepskonstruksjonen ofte handlet om å «give det, der hos den almindelige Mand kun er en uklar Forestilling, fastere Form og Udtryk».^{(19) Hagerup (1888) s. 28.} Kanskje mente Hagerup at teorien om den tinglige avtalen var en slik klarere formulering av et nokså universelt fenomen. Det forklarer i så fall hvorfor han uten videre la til grunn at f.eks. engelsk og svensk rett kunne analyseres ut ifra et skille mellom tinglige og obligatoriske avtaler, til tross for at disse rettssystemene ikke kjente begrepene.^{(20) Hagerup (1888) henholdsvis s. 722–723, s. 729 og s. 715 flg.} Ellers må Hagerup her ses i lys av datidens utbredte rettslige internasjonalisme, som legitimerte slik bruk av tysk-romanske teorier.^{(21) Se f.eks. Michalsen (2013) s. 267 flg.} Det forklarer også hvorfor Hagerups teori om tinglige avtaler visstnok ikke ble imøtegått under disputasen.^{(22) Gjengitt i Rt. 1885 s. 565 flg.}

Samtidig var Hagerups tilegnelse av den savignyske teorien mer praktisk orientert enn hos Aagesen. For eksempel understreket han at den tinglige avtalen, forstått som en uttrykkelig erklæring, «for almindelige Mennesker maa fremstille sig som en overflødig og tom Form».^{(23) Hagerup (1884a) s. 781.} Han medga at «almindelige Kontrahenter» ikke pleier å «gjøre sig nogen klar Forestilling om Forholdet mellem tinglige og obligatoriske Aftaler».^{(24) Hagerup (1884a) s. 716.} Han var videre bevisst på at det i praksis kunne være vanskelig å avgjøre om partene hadde ment å gjennomføre en tinglig overdragelse.^{(25) Hagerup (1884a) s. 780–781 («hvis Vanskelighed ingenlunde skal benegtes»).} Derfor viet han avslutningsvis fire sider til å oppstille praktiske og objektive presumsjoner for når partene fornuftigvis vil mene å overføre eiendomsrett mer eller mindre stilltiende.^{(26) Hagerup (1884a) s. 780–784.} Hagerup brukte derimot ikke plass på å drøfte begrepet «tinglig avtale» abstrakt, slik Aagesen gjorde. I motsetning til Aagesen fortsatte dessuten Hagerup å tale om «fuldbyrdede» og «ufuldbyrdede» kjøpekontrakter – en språkbruk som passer best med den teleologiske fullendelsesmodellen. Språkbruken er samtidig uttrykk for en viss realisme: Kjøpekontrakter tar nesten alltid sikte på å overdra eiendomsrett.^{(27) F.eks. Hagerup (1884a) s. 768 og nederst s. 783.}

Hagerups praktiske forhold til den tysk-romanske teorien, viste seg ikke minst ved at han avgrenset mot abstraksjonsprinsippet i Om tradition.^{(28) Hagerup (1884a) s. 674 («Udenfor denne Undersøgelse ligger […] Betingelserne for dennes [den tinglige avtalens] Gyldighed»).} Det stod i kontrast til Aagesen, som i sin tilsvarende monografi forsøkte å innføre et abstraksjonsprinsipp i dansk og norsk rett. I en fotnote skrev imidlertid Hagerup at den romerske fordringen om iusta causa traditionis – som stod i nær forbindelse med abstraksjonsprinsippet – hadde «givet Anledning til et helt Bjerg af Literatur med sofistiske og ufrugtbare Undersøgelser».^{(29) Hagerup (1884a) s. 743.} Men det er uklart om han dermed siktet til abstraksjonsprinsippet eller til den nokså ørkesløse diskusjonen om nyanser i definisjonen av iusta causa traditionis (se f.eks. Savignys vekslende definisjoner i kapittel 4.3.2.2). De forfriskende uttalelsene kan til forveksling minne om Schweigaards negative uttalelser om tysk rettsvitenskap.^{(30) Schweigaard (1834).}

Hagerup kunne tatt opp abstraksjonsprinsippet i Om kjøb og salg (1884) der han drøftet virkningen av selgers mislighold. Insipirert av Windscheid skrev Hagerup her at bristende forutsetninger ga kjøper mulighet til «Kontraktens Omgjørelse» eller «Adgang til at fragaa Kontrakten».^{(31) Hagerup (1884b) s. 100.} Hagerup presiserte ikke om han siktet til den tinglige eller obligatoriske kontrakten.

Testen på om Hagerup her opererte med et abstraksjonsprinsipp er om selgers krav på tingen var vindikasjonskrav (selger har eiendomsrett; kausalprinsipp) eller om selgers krav var et berikelseskrav (kjøper har fått eiendomsrett; abstraksjonsprinsipp). Det er her interessant at Hagerup ikke presiserte om selgers krav bygget på vindikasjon eller berikelse. Tausheten er desto mer interessant når Hagerup understreket at «Grundlaget for Kjøberens Krav er Sælgerens ugrundede Berigelse».^{(32) Hagerup (1884b) s. 100 (min utheving).} Dette var jo uomstridt hvis pengene ble sammenblandet ved betalingen og dermed ikke kunne vindiseres. Det kan tyde på at Hagerup bevisst unngikk å ta stilling til abstraksjonsprinsippet.

Hagerup kunne også tatt opp abstraksjonsprinsippet på prøveforelesningen Om principerne for condictio indebiti (1885). Det var, som nevnt, blant annet gjennom condictio indebiti at den som overførte eiendomsrett i henhold til en ugyldig avtale kunne søke tingen tilbake under abstraksjonsprinsippet. Hagerup tok likevel ikke opp abstraksjonsprinsippet generelt. Han argumenterte bare for at condictio indebiti gjaldt i norsk rett. Hans argumentasjon kom likevel nær å implisere abstraksjonsprinsippet: Alternativet til condictio indebiti, skrev Hagerup, var å gi den som presterte i villfarelse vindikasjonsrett. Det var imidlertid uheldig fordi man derved «udstrækker Virkningen af Forudsætningens Bristen udover Forholdet mellem Parterne, og derved støder an mod Omsætningens Interesser».^{(33) Hagerup (1885) s. 251.} Dette hensynet, med generell rekkevidde, var i pandektvitenskapen blitt det bærende rettspolitiske argumentet for abstraksjonsprinsippet (pkt. 4.3.3). Hagerup avsluttet med et hjertesukk om berikelseskravenes stilling i norsk rett – det var et «fuldstændig ubearbeidet Omraade».^{(34) Hagerup (1885) s. 252.} Samtidig mente han at ethvert «velordnet Retssystem ligesaalidt […] kunne undvære Berigelsesklager som Vindikation».^{(35) Hagerup (1885) s. 252.} Hagerup fremstod dermed i og for seg positiv til abstraksjonsprinsippet. I motsetning til Aagesen innså han likevel at norsk rett ikke var moden for det, blant annet som følge av berikelseskravenes uavklarte stilling. Prøveforelesningen om condictio indebiti kan leses som et forsiktig forsøk på å introdusere tankegangen med berikelseskrav (og implisitt abstraksjonsprinsippet) for et norsk rettsvitenskapelig publikum.

Hagerups anmeldelse (1894) av Lassens Haandbog i Obligationsretten er interessant i denne sammenheng. Lassen lærte nemlig at rettsvirkningen av en bristende forutsetning var at både den obligatoriske og den tinglige avtalen ble ugyldige, fordi forutsetningen måtte anses som en betingelse. Det innebar at overdrageren kunne vindisere sin ting (også fra tredjemenn).^{(36) Lassen (1892) s. 82–83.} Teorien var åpenbart i strid med et abstraksjonsprinsipp. I anmeldelsen kunne Hagerup ha løftet dette til et prinsipielt nivå ved å argumentere for abstraksjonsprinsippet. I stedet viste Hagerup til et rettspolitisk argument: «Farerne for Omsætningslivet» ble for store med Lassens teori.^{(37) Hagerup (1894) s. 64.} Problemet var at Lassens teori ga overdrageren vindikasjonsrett på bekostning av godtroende tredjemenn, i strid med den rettspolitiske begrunnelsen for abstraksjonsprinsippet slik Hagerup var inne på i 1885.

Samlet sett brukte Hagerup teorien om tinglige avtaler på en annen måte enn Aagesen. Han drøftet ikke teorien generelt – han brukte den til å løse konkrete rettsspørsmål. På denne måten har Hagerups bruk av teorien likhetstrekk med Ørsteds bruk av fullendelsesteorien: Der Ørsted anså den (da) rådende fullendelsesteorien som sakens natur, anså Hagerup den rådende teorien om tinglige avtaler som sakens natur. Slik Ørsted ikke drøftet titulus- og modus-læren eller dens skolastisk-aristoteliske rasjonalitet, drøftet Hagerup ikke begrepet tinglig avtale, dets kantianske fundament eller abstraksjonsprinsippet. Begge stod for en pragmatisk resepsjon: De hentet fra tyskerne det de hadde bruk for og som lot seg innpasse i norsk og dansk rett.