7.2 Funksjonell analyse
Spørsmålet er når eierfunksjonene gikk over fra selger til kjøper, ifølge Hagerup. Kildegrunnlaget er primært Om kjøb og salg og Om tradition (begge 1884). Som før skiller jeg mellom eierfunksjonenes overgang inter partes og overgang av vern mot tredjemenn.
Rettighetsovergangen mellom partene
Hagerup fulgte ikke den romerske periculum est emptoris-regelen. Hans konklusjon var ikke helt ulik Ørsteds. Risikoen gikk over på kjøperen idet «Sælgeren har fyldestgjort sin Forpligtelse», typisk ved at varen stilles til kjøpers disposisjon.(1) Hagerup (1884b) s. 81. Han understreket at «Overgangen af periculum rei og Overførelse af Eiendomsretten […] hænger ikke nødvendig sammen.»(2) Hagerup (1884b) s. 77–78. For eksempel gikk risikoen over ved kreditormora, uavhengig av eiendomsovergang.(3) Hagerup (1884b) s. 78. Dessuten var reglene om risikoens overgang deklaratoriske «i Modsætning til Reglerne om Eiendomsrettens Overførelse».(4) Hagerup (1884b) s. 79.
Ifølge Hagerup gikk retten til avkastning over fra det tidspunkt kontrakten skulle ha vært oppfylt, fordi kjøperen regelmessig gjør regning med å få avkastningen fra dette tidspunktet.(5) Hagerup (1884b) s. 23–25. Dermed var også avkastningsretten løsrevet fra eiendomsovergangen.
Selgers rettslige og faktiske rådighet over tingen ble innskrenket av plikten til å levere tingen i kontraktsmessig stand, til rett tid samt hjemmelsansvaret.(6) Hagerup (1884b) henholdsvis s. 81 flg., 119 flg. og 49 flg. Kjøper, på sin side, kunne gyldig (obligatorisk) selge tingen til tredjemenn før han fikk eiendomsretten.(7) Hagerup (1884b) s. 5. Hans rett til faktisk rådighet reguleres naturligvis av avtalen.
I vesentlig overensstemmelse med klassisk romerrett, Windscheid og Ørsted mente Hagerup at eierfunksjonene inter partes gikk over gradvis uavhengig av eiendomsovergangen.
Overgang av vern mot tredjemenn
Vernet mot tredjemenn berørte Hagerup i Om tradition. Der påpekte han at eiendomsovergangen fikk sin betydning i forholdet til tredjemenn og skilte mellom ulike grupper av tredjemenn, nemlig omsetningserververe («Kjøbere, Panteerhververe o. lign.») og «Afhænderens Kreditorer».(8) Hagerup (1884a) s. 747. Hagerup kan ha vært inspirert av Aagesens teori om relasjonelt vern.
Ifølge Hagerup var reglene om eiendomsrettens overgang lite egnede til å ivareta hensynet til omsetningserververe: «Den Vei, man har at slaa ind paa for at imødekomme Trediemands berettigede Krav paa Beskyttelse i den omhandlede Retning er den at indskrænke Vindikationsretten» gjennom regler om spontane godtroerverv.(9) Hagerup (1884a) s. 748. Hagerup viste til at både det femte nordiske juristmøte og det femtende tyske juristmøte anbefalte en slik regel.(10) Hagerup (1884a) s. 748. Han understreket særlig at det ikke var noen motsigelse mellom eiendomsrettsbegrepet og en regel om spontane godtroerverv, slik også Ørsted hadde gjort.(11) Hagerup (1884a) s. 748–749.
Tidspunktet for eiendomsrettens overgang fikk primært betydning for forholdet til kreditorer: «[H]ans Eiendomsret viser sig […] først og fornemmelig i Forholdet til Afhænderens Konkurs».(12) Hagerup (1884a) s. 749. I Om kjøb og salg skrev Hagerup:
«Den praktiske Betydning af det Spørgsmaal, om Eiendomsretten til den solgte Ting er gaaet over fra Kjøber til Sælger, træder især frem, naar en af Parterne gaar Konkurs, før han har ydet men efter at den anden allerede har erlagt sin Præstation: Er det saaledes Sælgeren, der gaar Konkurs efter at have modtaget Kjøbesummen, men før han har leveret solgte Gjenstand, vil Kjøberen for sit Krav paa denne være henvist til en konkurrerende Kreditors Stilling. Er det Kjøberen, der bliver insolvent efter at have faaet Eiendomsret til den solgte Gjenstand, men før han har betalt denne, maa Sælgeren finde sig i, at den inddrages i Boet, og kan alene konkurrere for Kjøbesummen.»(13) Hagerup (1884b) s. 168–169.
Her identifiserte Hagerup de klassiske problemstillingene som i moderne dynamisk tingsrett behandles under overskriften kreditorekstinksjon: Kjøpers vern mot selgers kreditorer og selgers vern mot kjøpers kreditorer. Videre identifiserte Hagerup at spørsmålet kun kom på spissen når kjøper har forskuddsbetalt eller når selger har ytt kjøper kreditt. På dette punktet peker Hagerup frem mot Ross’ «Ejendomsret og Ejendomsovergang» (1935), der Ross påpekte at det ikke oppstod noen interessemotsetning mellom konkursboet og tredjemannen hvis ingen av eller begge partene hadde prestert sine ytelser (selger eller kjøper).(14) Ross (1935) s. 145–147. Ross kritiserte eldre teori for å ha oversett at vernet mot tredjemenn bare fikk betydning i nettopp disse tilfellene. Hagerup var tilsynelatende klar over dette.(15) I Om tradition brukte Hagerup likevel en del plass på å drøfte eiendomsovergang i tilfeller der det ikke var ytt kreditt eller forskuddsbetalt, se Hagerup (1884a) s. 780 flg.
Hagerup påpekte at selgers vern mot kjøpers kreditorer ble regulert av konkursloven § 40. Den fastsatte at selger, overfor konkursboet, kunne holde tilbake sin ytelse så lenge varen fortsatt var underveis til kjøper.(16) Hagerup (1884b) s. 170. Regelen er omtrent den samme som stansingsretten i någjeldende dekningslov § 7-2.
Kjøpers vern mot selgers kreditorer ble derimot regulert av eiendomsrettens overgang. Det avgjørende ble da om kjøper hadde blitt eier (separatistkrav) eller ikke (dividende). Ellers inneholdt konkursloven av 1863 regler om omstøtelse, utviklet på bakgrunn av den romerske actio pauliana som gjaldt på ulovfestet grunnlag.(17) Se generelt Hagerup (1901) s. 201 flg.
Hagerup berørte ikke, så vidt sees, overgangen av det tingsrettslige og erstatningsrettslige vernet mot tredjemenn i statiske konflikter.
Oppsummering
For å oppsummere Hagerups syn, kan vi si at eierfunksjonenes overgang skjedde gradvis (funksjonelt) og vernet mot ulike grupper av tredjemenn kunne inntre til ulike tidspunkter (relasjonelt). «Eiendomsrettens overgang» gjaldt primært kjøpers vern mot selgers kreditorer. Andre konflikter skulle ivaretas av andre regler: Selgers vern mot kjøpers kreditorer ble regulert av stansingsretten, og en hjemmel for spontane godtroerverv var på trappene. Hagerup videreførte dermed hovedtrekkene i den modellen Ørsted bygget på, som dypest sett hadde røtter i klassisk-romerske strukturer (kapittel 2). Dagens dynamiske tingsrett går kanskje enda lenger i relasjonell retning enn Hagerup gjorde (se tilsvarende kapittel 2.2 og 4.2). Men det er dermed en graduell forskjell.