7.1 Innledning
Dette kapitlet handler om eiendomsrettens overgang i Francis Hagerups forfatterskap. Hovedspørsmålet er hvordan Hagerup plasserte seg i forhold til dansk og tysk rettsvitenskap. I Danmark hadde traditio med constitutum possessorium festnet seg, samtidig som det verserte ulike teorier om begrunnelsen og nyansene i læren. I pandektvitenskapen hadde en rekke sider ved eiendomsrettens overgang havnet under ny debatt. Det gjaldt både forståelsen av det romerske traditio og en rettspolitisk diskusjon om hva som burde gjelde i BGB. Hagerup var den første til å ta stilling til tradisjonsprinsippet i norsk rettsvitenskap med grundighet og spørsmålet stod ganske åpent. Hvordan han forholdt seg til dem kan si noe om den norske rettsvitenskapens løsrivelse fra den danske. Det kan også gi ny innsikt i Hagerups rettsvitenskapelige program i Nogle ord (1888), der han tok til orde for at den norske rettsvitenskapen skulle nærme seg den tyske.
I tillegg undersøker jeg i hvilken grad Hagerup stod for en «funksjonell» eller en «substansiell» tilnærming. Dette er ekstra interessant fordi Hagerup er ansett som lederskikkelsen for den konstruktive retningen i Norge.(1) I denne retning Björne (2002) s. 216 og 455. I ettertid har den konstruktive retningen møtt sterk kritikk – et stikkord er «begrepsjurisprudens».(2) Björne (2002) s. 213–215. Flere har imidlertid påpekt at Hagerup i Nogle ord (1888) benektet konstruktivismens mer ekstreme sider og fremhevet betydningen av virkelighetssans og hensiktsmessige regler.(3) F.eks. Björne (2002) s. 222 flg. Ved å undersøke Hagerups stillingstaken til tradisjonsprinsippet, er det mulig å si noe nærmere om hvordan metoden artet seg i praksis. Var det virkelighetsfjern begrepsjuss eller tok Hagerup, som Ørsted, behørig hensyn til ulike former for reelle hensyn?
Kildegrunnlaget i dette kapitlet er i hovedsak Hagerups tekster. Den viktigste kilden er Hagerups doktoravhandling om eiendomsovergang Om tradition (1884). Noen ganger vil jeg trekke inn tekster Hagerup publiserte en del senere, for eksempel Retsencyclopædi (1906) og Konkurs og akkordforhandling (1901). En metodisk betenkelighet med dette er at jeg ikke får kontekstualisert kildene så mye som jeg skulle ønske, siden jeg i utgangspunktet avgrenser mot forfattere etter 1884. Noe kan jeg likevel antyde. I løpet av 90-årene formulerte forfattere som Carl Ussing og Carl Torp grunntrekkene i den funksjonelle og relasjonelle modellen for eiendomsovergang.(4) Se von Eyben (1968) s. 163 flg. og Rakneberg (2017). Hagerups tekster tidlig på 1900-tallet kan dermed tenkes å være inspirert av disse. På den annen side var Hagerup kritisk til Ussings og Torps teorier om eiendomsovergang og jeg har ikke sett tegn til at teoriene influerte Hagerup i særlig grad.(5) Det tiende nordiske juristmøde (1902) s. 169 (Hagerups innlegg: «ligesaa praktisk farligt som principielt uholdbart»). Med dette forbeholdet mener jeg det er forsvarlig å trekke inn disse kildene der det tilfører noe til forståelsen av Hagerup.