MarIus

6.3.1 Innledning

Jeg vender nå blikket mot danske og norske rettsforskeres syn på vilkårene for eiendomsovergang. Spørsmålet er hvordan danske og norske rettsforskere forholdt seg til samtidens tysk-romanske teorier og Ørsteds fullendelseslære, idet de besvarte spørsmålet om overlevering krevdes for overdragelse av eiendomsrett.

Som i fremstillingen av Ørsteds tradisjonsteori, redegjør jeg først for forståelsen av traditio-begrepet i dansk og norsk rettsvitenskap på denne tiden (6.3.2). Dette handler om forfatternes problemforståelse – hva betød det å spørre om traditio var dansk eller norsk rett? Tok de, som Ørsted, utgangspunkt i den savignyske forståelsen av traditio? Jeg går så over til å se på hvordan forfatterne besvarte tradisjonsspørsmålet og hvilke resultater de kom til. Jeg ser først på teorier om vilkårene for eiendomsovergang i dansk rettsvitenskap (6.3.3) og så i norsk rettsvitenskap (6.3.4).

6.3.2 Det romerske bakteppet; forståelsen av traditio

Måten danske rettsforskere stilte spørsmålet fra og med Ørsted var om en (obligatorisk eller tinglig) avtale var tilstrekkelig til å overføre eiendomsrett, eller om det krevdes overlevering. Spørsmålet er hva «overlevering» betød på denne tiden.

I alle fall fra og med 1830-årene var det savignyske tradisjonsbegrepet mer eller mindre allemannseie i dansk og norsk rettsvitenskap. Nesten alle definerte besittelseserverv gjennom begrepene animus og corpus.^{(1) Romerrett: Bang (1835) s. 24 og 28 og Hall (1851) s. 128. Rettsdogmatikk: Bang (1831) s. 115–116, Larsen (1857) s. 256, Gram (1858) s. 52, Ch. Platou (1863) s. 13–15, Brandt (1867) s. 40.} Mange skilte mellom borgerlig og naturlig besittelse, hvor animus dominii var nødvendig for førstnevnte, i samsvar med det savignyske possessio civilis.^{(2) Larsen (1857) s. 256–257, Gram (1858) s. 53–54 og Ch. Platou (1863) s. 9–10.}

Corpus-elementet ble gjennomgående gitt en savignysk formulering. Bang benyttet Savignys formulering knyttet til bevisstheten: «et saadant faktisk Forhold til Tingen, som fornuftigviis medfører Bevidstheden om et physisk Herredømme eller Raadighed over samme».^{(3) Bang (1831) s. 116.} De fleste benyttet en annen av Savignys formuleringer idet de knyttet corpus til muligheten av å «raade over og benytte Tingen» samt «virkelig udelukker Andre fra at kunne indvirke paa den».^{(4) Gram (1858) s. 52. Tilsvarende Laren (1857) s. 255–256, Ch. Platou (1863) s. 1 og Brandt (1867) s. 51.} Samtidig var det vanlig å understreke at corpus-elementet i betydelig grad måtte variere avhengig av hva som var sedvanlig ut ifra den aktuelle tingens beskaffenhet og de konkrete omstendighetene.^{(5) Larsen (1857) s. 256 og 259–260, Gram (1858) s. 55 og 59, Ch. Platou (1863) s. 5 og Brandt (1867) s. 48.} Synspunktet kan minne om Jherings besittelsesbegrep, men Jhering publiserte sin teori senere – først i 1869. Sannsynligvis bygget de på Ørsteds avhandling om tyveri (1809) der Ørsted understreket at besittelse vanskelig lot seg definere og særlig måtte avhenge av tingens beskaffenhet (kapittel 5). Besittelsesbegrepet ble på denne måten en slags syntese av Ørsted og Savigny.

Det før-savignyske skillet mellom traditio vera og traditio ficta er fraværende i tidens litteratur. Overlevering av nøkler ble forstått som et middel til oppnåelse av et faktiske herredømme over tingen – ikke som noe symbolsk.^{(6) Romerrett: Bang (1835) s. 26–27. Rettsdogmatikk: Bang (1831) s. 117, Gram (1858) s. 59 og 117, Brandt (1867) s. 49.} Ch. Platou understreket også kravet om nærvær til tingen, slik Savigny var opptatt av.^{(7) Ch. Platou (1863) s. 17.}Constitutum possessorium ble av nesten alle forklart som en regulær anvendelse av reglene om besittelseserverv ved representant og en naturlig del av tradisjonsbegrepet, i samsvar med Savigny.^{(8) Romerrett: Bang (1835) s. 30 og 103 og Hall (1851) s. 133–135. Rettsdogmatikk: Bang (1831) s. 119, Larsen (1857) s. 289, Gram (1858) s. 119, Bornemann (1863) s. 116–117, Ch. Platou (1863) s. 24–25, Scheel (1866) s. 163 og Brandt (1867) s. 52–53. Hallager (1859) s. 195–196 er mer uklar.} Så vidt sees var det imidlertid bare Bang og Ch. Platou som drøftet det savignyske kravet om at constitutum possessorium måtte gjøres uttrykkelig eller med nødvendighet følge av sakens omstendigheter.^{(9) Bang (1831) s. 121 flg., Bang (1835) s. 32 og Ch. Platou (1863) s. 25.} Flere nevnte at constitutum possessorium særlig var aktuelt ved opprettelse av interessentskap – noe de kan ha hentet fra Savignys bemerkning om societas omnium bonorum.^{(10) Larsen (1857) s. 291 og Brandt (1867) s. 55.}

Samlet sett forholdt den danske og norske rettsvitenskap seg aktivt til den savignyske besittelseslæren allerede fra og med Ørsted. Den ga premissene for forståelsen av tradisjonsprinsippet. Å spørre om dansk og norsk rett bygget på et «tradisjonsprinsipp» var å spørre i hvilken grad det spesifikt tysk-romanske tradisjonsprinsippet, der constitutum possessorium inngikk som en naturlig komponent, gjaldt i dansk og norsk rett. At dette var noe dansk rett måtte forholde seg til, virker å ha vært oppfattet som en selvfølge. Det må ses i sammenheng med tidens rettsvitenskapelige internasjonalisme og romerrettsideologi.^{(11) Se f.eks. Michalsen (2013) s. 267 flg.} Det er ikke dermed sagt at danske og norske forfattere ikke ga det savignyske traditio sin egen vri; som vi har sett stilte f.eks. Ørsted i praksis svært beskjedne vilkår til constitutum possessorium.

6.3.3 I dansk rettsvitenskap

Jeg går nå over til å se på teorier om vilkårene for eiendomsovergang i dansk rettsvitenskap.

Kort tid før Ørsted publiserte sin fremstilling av eiendomsovergang i 1831, holdt Bang en prøveforelesning over samme emne i 1830 (publisert 1831). Bang argumenterte for et tydelig savignysk traditio i dansk rett. Han forankret dette i reelle hensyn, der det viktigste argumentet var behovet for et objektivt skjæringstidspunkt – overleveringen – som fjernet den usikkerhet konkrete vurderinger av «overdragelsesviljen» bar med seg.^{(12) Bang (1831) s. 93–95.} Argumentet hentet han sannsynligvis fra tysk-romansk rettsvitenskap – Savignys uttrykkelighetskrav ved constitutum possessorium ivaretok nettopp dette hensynet. Bangs utforming av constitutum possessorium var tydelig savignysk: Det holdt ikke at selger sluttet å råde over tingen som sin egen, slik Ørsted skulle hevde et år senere. Selger måtte (uttrykkelig) erklære at han heretter satt med tingen for kjøper, i samsvar med Savignys lære.^{(13) Bang (1831) s. 121.}

På starten av 1830-årene fantes det dermed to varianter av traditio – Bangs teori og Ørsteds teori. Begge bygget på Savignys konstruksjon av traditio der constitutum possessorium var besittelseserverv ved representant. Forskjellen (som i praksis var relativt liten) var at Bang fastholdt det savignyske kravet om at selger uttrykkelig gjorde seg til kjøpers besittelsesrepresentant. For Ørsted var det nok at selger sluttet å råde over tingen som sin egen (fullendelse; negativ interesselære). I tiden som fulgte levde den ørstedske teorien og Bangs savignyske teori side om side.

Både Larsen (1857) og Gram (1858) gjentok i hovedsak Ørsteds resonnement om at kjøpsavtalen etter sakens natur måtte fullendes, og at dette ikke var fraveket i lovgivningen.^{(14) Larsen (1857) s. 287–288 og Gram (1858) s. 112–113.} I motsetning til Ørsted benektet Larsen imidlertid constitutum possessorium ut ifra analogi fra DL. 5-3-32.^{(15) Larsen (1857) s. 290.} Gram, derimot, fant ikke analogien fra DL. 5-3-32 overbevisende. Han mente det ble urimelig at en kjøper som hadde betalt, men som lot tingen ligge hos selger til det passet å hente den, ikke fikk beskyttelse mot tredjemenn – presumtivt fordi kjøperen har mye til felles med eiere i en slik situasjon og derfor ikke bør behandles som usikret kreditor, slik Ørsted bygget på (og senere Brækhus og Hærem).^{(16) Gram (1858) s. 120.} Det er derimot uklart om Gram holdt seg til Bangs savignyske traditio eller det ørstedske.

Bornemann behandlet overdragelse av løsøre i sine forelesninger over den alminnelige rettslære (1849-50, publisert posthumt 1863).^{(17) Bornemann (1863) s. IX.} Bornemann var influert av både Bang og Ørsted, idet han (som Bang) krevde en form for tinglig avtale, men også at denne «virkelig fuldbyrdes» – en variant av Ørsteds fullendelsesprinsipp.^{(18) Bornemann (1863) s. 115.} Det er uklart om Bornemann la til grunn det savignyske kravet om at selger er kjøpers besittelsesrepresentant, eller om det kunne holde at selger stilte tingen til kjøpers disposisjon slik Ørsted lærte.^{(19) Bornemann (1863) s. 115–117.}

Scheel (1866) la kortfattet til grunn et tradisjonsprinsipp med constitutum possessorium, tilsynelatende forutsatt at selger vedvarte besittelsen «som Leietager, Laantager eller af anden Grund», mest i samsvar med Savignys kausale constitutum possessorium.^{(20) Scheel (1866) s. 163.}

Andreas Aagesen publiserte i 1866 en tredje tradisjonsteori – ved siden av Bangs og Ørsteds – i sin monografi om eiendomsoverdragelse. Aagesens teori var original. Han tok utgangspunkt i at det etter sakens natur var tilstrekkelig med en tinglig overdragelsesavtale. Men Aagesen understreket så at det var en nær forbindelse mellom den tinglige avtalen og besittelsesforholdet. For hvis selger erklærte å overdra eiendomsrett, men vedvarte besittelsen som før – han brukte tingen som sin egen – ville det være en motstrid mellom hans vilje (å bruke tingen som sin egen eiendom) og hans ord (å overføre eiendomsretten). For å overføre eiendomsrett ved tinglig avtale var det derfor nødvendig at selgers besittelse «væsentlig […] have skiftet Charakter» – han kunne ikke lenger råde over tingen som sin egen.^{(21) Aagesen (1866) s. 23.} I positiv dansk rett fant han støtte for dette i DL. 5-3-32 som påbød at en solgt fast eiendom ikke kunne forbli i selgerens «Hævd og Værge».^{(22) Aagesen (1866) s. 39 flg.} Aagesen var villig til å tolke bestemmelsen (fra 1683) i lys av det savignyske besittelsesbegrepet, slik at også constitutum possessorium var tilstrekkelig. Aagesen analogiserte så til løsøre, slik at tradisjonsprinsippet fikk positiv forankring i DL. 5-3-32.

Sammenlignet med Ørsted ga Aagesen tradisjonsprinsippet en ny og moderne begrunnelse, knyttet til savignysk viljesteori fremfor den eldre skolastisk-aristoteliske fullendelsestanken. Realiteten i Aagesens teori var likevel temmelig lik Ørsteds. For Aagesen, som for Ørsted, holdt det at selger sluttet å råde over tingen som sin egen og stilte den til kjøpers disposisjon (en slags negativ interesselære).^{(23) Aagesen (1866) s. 21–24.} Aagesen var ikke opptatt av de savignyske vilkårene for constitutum possessorium, nemlig uttrykkelighet og et rettsforhold mellom kjøper og selger. For eksempel var Aagesen uforbeholdent enig med Ørsted i at overdragelse av konossement overførte eiendomsrett, uavhengig av om selger eller fraktfører kunne anses som kjøpers besittelsesrepresentant, som ut ifra det savignyske traditio var avgjørende og måtte vurderes konkret.^{(24) Aagesen (1866) s. 58 og 62.}

En mulig nyanseforskjell sammenlignet med Ørsted, er at Aagesen var villig til å akseptere constitutum possessorium også i noen tilfeller der salget åpenbart var ufullendt. For eksempel kunne selger gyldig overdra eiendomsrett til en bolig, samtidig som han forbeholdt seg besittelsen i en periode før utflyttingen. Eiendomsretten til en bok kunne overføres selv om selger forbeholdt seg retten til å lese den ferdig.^{(25) Aagesen (1866) s. 25.} Selv hvis det gjenstod oppfyllelseshandlinger kunne constitutum possessorium være gyldig. For eksempel kunne selger ved erklæring overføre eiendomsretten til en edelsten innfattet i en ring, selv om det gjenstod for selger å ta stenen ut av ringen, for det var ikke noe i veien for at «Besiddelsesvillien er forskjellig med Hensyn til de enkelte Dele af en sammensat Ting».^{(26) Aagesen (1866) s. 52.} Denne mulige forskjellen mellom Ørsted og Aagesen var kanskje en følge av at Aagesen betonte viljen der Ørsted betonte fullendelsen. Forskjellen bør imidlertid ikke overdrives. I praksis ville det naturligvis vanskelig latt seg bevise at selger for alvor anså stenen som kjøperens eiendom, hvis han ikke har tatt den ut av sin egen ring. Ørsteds og Aagesens teorier ville som regel ledet til samme resultat.

I 1869 publiserte V. C. Ussing en monografi som var ment som motsvar til Aagesen. Ussings argument var at en «Ret ikke kan erhverves naar ikke Alt det er tilstede, som hører til dens Begreb».^{(27) Ussing (1869) s. 21 og tilsvarende s. 32.} Ussing definerte tinglig rett som «Ret til at udøve Raadigheden, Ret til virkelig at raade over Tingen». Gyldig overdragelse av eiendomsrett forutsatte derfor, logisk sett, at erververen kom i et forhold til tingen som innebar muligheten av å utøve denne rådigheten.^{(28) Ussing (1869) s. 22 og 32.} I praksis innebar det f.eks. at overdragelse av konossement ikke overførte eiendomsrett. Kjøper ble ikke eier før han faktisk fikk rådigheten over varene.^{(29) Ussing (1869) s. 63.} Ussing anerkjente constitutum possessorium i den grad det forelå et rettsforhold mellom kjøper og selger som bevirket at selger var kjøpers representant i besittelsen, i samsvar med den savignyske teorien.^{(30) Ussing (1869) s. 41–43.}

Ussings teori kan tilsynelatende fremstå som en karikatur på formalistisk begrepsjuss. Reelle hensyn spilte ingen åpen rolle i teksten.^{(31) Ussing (1869) s. 45–46 (publisitetshensynet var «ikke-retlige Hensyn» og opp til lovgiver å ivareta).} Men han kan også leses på en annen måte. For Ussing (som for andre i denne perioden) handlet det om å finne et skjæringstidspunkt for når kravshaveren hadde mer til felles med eiere (med separatistrett) enn med usikrede kreditorer (dividende). Ørsted mente fullendelse var et treffende kriterium. Aagesen mente at partenes subjektive vilje her var tungtveiende. Ussing mente derimot at kjøperens forhold til tingen var avgjørende: Hvis kjøper selv (eller gjennom selger) utøvet rådigheten over tingen, ville det være urimelig å nekte ham eierbeskyttelsen, ut ifra alminnelig rettsfølelse. Dette ble tydelig i Ussings drøftelse av overdragelse av res absentes. Aagesen hadde hevdet at det var støtende for rettsfølelsen om en eier ikke kunne overdra eiendomsrett til en ting han ikke var i besittelse av. Ussing ironiserte over dette: Hvis en som har mistet sin paraply selger paraplyen til en annen «saa vil den umiddelbare Retsfølelse hindre ham i – for Alvor – at sige, at nu er han bleven Eier af en Parapluie, og siger han det, saa vil den umiddelbare Retsfølelse bevirke, at Alle lee ad ham.»^{(32) Ussing (1869) s. 50.}

Et mer praktisk rettet bidrag kom i Hindenburgs Om kjøb og salg (1872). Hindenburg oppsummerte ganske treffende at det nå var «Enighed om, at Eiendomsret kan erhverves igjennem constitutum possessorium».^{(33) Hindenburg (1872) s. 133.} Ellers var Hindenburg en pragmatiker som forholdt seg ganske fritt til både Ørsted, Aagesen og Ussing idet han tok stilling til ulike praktiske typetilfeller. Han innså vel at forskjellene var relativt små.

I 1879 modifiserte Aagesen sin teori i monografien «Singulærsukcession». Denne gangen forankret han sitt tradisjonsprinsipp mer direkte i DL. 5-3-32 fremfor viljesteori, slik han hadde gjort i 1866.^{(34) Aagesen (1879) s. 155.} Nå sluttet Aagesen seg til Jherings besittelsesbegrep, der animus spilte en langt mer underordnet rolle.^{(35) Aagesen (1879) s. 155, sml. Jhering (1868) s. 161. Av samtidige ble Aagesen forstått som å slutte seg til Jhering, se Torp (1884) s. 11–12.} Constitutum possessorium var ikke lenger avhengig av selgers subjektive innstilling. Det avgjørende var om kjøper «efter en almengyldig, fornuftig Dom over de foreliggende Kjendsgjerninger» var «indtraadt i et til constitutum possessorium svarende Besiddelsesforhold».^{(36) Aagesen (1879) s. 175.} Sammenlignet med 1866-monografien innebar Aagesens nye formulering minst to viktige forskjeller. For det første mente Aagesen i 1866-monografien at det var tilstrekkelig at selger ikke lenger behandlet tingen som sin egen, i samsvar med Ørsteds teori. I 1879-monografien krevde Aagesen derimot at kjøper virkelig oppnådde besittelsen. Dette var et skifte fra det negative (selger råder ikke over eiendommen) til det positive (kjøper råder over eiendommen). Med den nye formuleringen gikk Aagesen dermed bort fra Ørsteds lære og nærmet seg egentlig Ussings teori, selv om han på mange punkter var uenig med Ussing.^{(37) F.eks. Aagesen (1879) s. 156–157.} For det andre spilte viljen nå en helt underordnet rolle. Nå skulle constitutum possessorium avgjøres ut ifra de objektive omstendighetene. Dette skiftet fra det subjektive til det objektive har vel sammenheng med at Aagesen etter hvert ble skeptisk til viljesteorien.^{(38) Se f.eks Aagesen (1881) s. 570.}

Oppsummeringsvis kan vi si at det ved inngangen til 1880-årene fantes tre alternative tradisjonsteorier i dansk rettsvitenskap. Den første var den ørstedske tradisjonsteorien. Ifølge denne var constitutum possessorium gyldig så lenge selger ikke lenger behandlet tingen som sin egen. Ørsteds teori fikk en ny viljesteoretisk begrunnelse av Aagesen i 1866, men realiteten var i hovedsak den samme. Den andre var den savignyske tradisjonsteorien, som primært Bang hadde hevdet. Ut ifra denne teorien var constitutum possessorium bare gyldig hvis selger uttrykkelig påtok seg å passe på tingen på kjøpers vegne, i henhold til et rettsforhold som påla ham en form for forvaringsplikt. Ussings og Aagesens objektive tradisjonsteorier representerte en tredje variant, der det avgjørende var om kjøper ut ifra de objektivt foreliggende omstendighetene kunne sies å råde over tingen. Annet enn Aagesens bruk av Jherings besittelsesbegrep i 1879, forholdt imidlertid ingen av disse tradisjonsteoriene seg til de nye pandektvitenskapelige debattene om tradisjonsprinsippet og constitutum possessorium som Adolf Exner hadde innledet.

6.3.4 I norsk rettsvitenskap

Selv om tradisjonsprinsippet ble drøftet aktivt i dansk rettsvitenskap, kom det få bidrag fra den norske rettsvitenskapen. Frederik Stang (1830–31) la til grunn at avtalen måtte oppfylles for å overføre eiendomsrett, hvilket kunne skje ved selgers erklæring.^{(39) Stang (1830–31) s. 151–152.} Hallager (1859) var knapp, men forankret et tradisjonsprinsip med constitutum possessorium i sakens natur. Han mente, i samsvar med Ørsted, at constitutum possessorium kunne skje stilltiende.^{(40) Hallager (1859) s. 195–196.} I den oppdaterte utgaven ved Aubert (1879) la Aubert til at domstolene hadde stilt «særdeles store Fordringer til Beviset for, at Ejendomsoverdragelsen har været alvorlig ment» fordi constitutum possessorium lett kunne misbrukes «til gjennem Proformaværk at unddrage Sælgerens Formuesgjenstande fra hans Kreditorer og til at omgaa Forbudet mod Underpant».^{(41) Hallager ved Aubert (1879) s. 215.} Brandt (1863, 1866 og 1867) henviste spørsmålet til obligasjonsretten og tok aldri selv stilling.^{(42) Brandt (1863) nevner ikke spørsmålet, Brandt (1867) s. 459 og Brandt (1878) s. 433.} Ch. Platous avhandling om besittelse (1863) la i en fotnote til grunn tradisjonsprinsippet, men mente at praksis var «tilbøielig til at opgive den ældre Lære om Gyldigheden af constitutum possessorium» uten nærmere drøftelse.^{(43) Ch. Platou (1863) s. 25.}

Tradisjonsprinsippets stilling i norsk rett var dermed lite og overfladisk behandlet av norsk rettsvitenskap før Hagerups doktoravhandling i 1884 Om tradition (neste kapittel). Spørsmålet stod dermed ganske åpent. Skulle man vende seg mot Danmark, der det verserte ulike teorier som ingen nordmenn hadde tatt stilling til? Eller skulle man vende seg mot pandektvitenskapen, der tradisjonsprinsippet nylig hadde havnet under debatt, også på rent rettspolitisk grunnlag på de tyske juristmøtene. Dette aktualiserte rettsideologiske spørsmål om forholdet til pandektvitenskap, nyere dansk formuerettsforskning ved f.eks. Aagesen, Ørsteds autoritet og viljesteoriens betydning.