MarIus

6.2.1 Innledning

Spørsmålet er hvordan forfattere i dansk og norsk rettsvitenskap etter Ørsted konseptualiserte eiendomsrettens overgang. På den ene siden stod den før-savignyske forestillingen om den ufullendte ius ad rem som fullendes til ius in re. På den annen side stod den savignyske modellen der obligatoriske og tinglige rettigheter er likestilte viljesherredømmer over henholdsvis person eller ting. Ørsted stod med ett ben i hver leir, idet han definerte rettighetstypene som Feuerbach, som i denne sammenheng var en forløper til Savigny. Samtidig var han sterkt influert av fullendelsestankegangen.

Skillet mellom «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter i dansk og norsk rettsvitenskap er et omfattende emne. Jeg må nøye med meg hovedtrekk og det som har størst interesse for temaet eiendomsrettens overgang til løsøre, særlig for spørsmålet om de hadde et «substansielt» eiendomsrettsbegrep.

Jeg ser først på begrepene «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter i dansk og norsk rettsvitenskap (6.2.2). Så ser jeg på forestillingen om «tinglige avtaler» (6.2.3).

6.2.2 «Tinglige» og «obligatoriske» rettigheter

Som sagt opererte allerede Ørsted i Supplement bind 3 (1812) med feuerbachske definisjoner av ius in re og ius ad rem, det vil si definert gjennom en ulikhet i innhold – ikke beskyttelse. Fra og med 1830-årene ble innholdsmessige definisjoner av «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter utbredt hos danske og norske forfattere.^{(1) Dansk rettsvitenskap: Bang (1831) s. 86–87; Bang (1833) s. 6; Bang (1835) s. 5; Krieger (1849 – 50) § 73 og § 74, Hall (1851) s. 21, 115 og 221; Larsen (1857) s. 87–88; Gram (1858) s. 7–8; Bornemann (1863) s. 99; Scheel (1866) s. 3–4; V. C. Ussing (1869) s. 7; Aagesen (1881) s. 139–140; Matzen (1882) s. 1 flg. særlig s. 11. Norsk rettsvitenskap: Stang (1830–31) s. 135; Hallager (1859) s. 1; Hallager ved Aubert (1878) s. 1 og s. 6 flg.; Brandt (1863) s. 10 og tilsvarende i Brandt (1867) s. 2 samt Brandt (1878) s. 2. Nordisk: Matzen og Lassen (1880) s. 27.} Riktignok figurerte fortsatt terminologi som rett i og til tingen (ius in re og ius ad rem) som to typer av «tingsrett» i alle fall frem til 1850-årene.^{(2) Stang (1830–31) s. 135, Bang (1831) s. 86, Larsen (1857) s. 87–88, Gram (1858) s. 15, Hallager (1859) s. 69 («den egentlige eller saakaldte umiddelbare Tingsret»).} Etter hvert distanserte flere forfattere seg uttrykkelig fra disse begrepene.^{(3) Hallager (1859) s. 3–5, Matzen og Lassen (1880) s. 1 og Matzen (1882) s. 1.} Flere la flid i å understreke at den obligatoriske rettigheten ikke vedrører selve tingen, men bare retten til å få tingen levert (skyldnerens handling).^{(4) Gram (1858) s. 14, Brandt (1863) s. 7, Brandt (1867) s. 3 og Brandt (1878) s. 3.}

Hos mange forfattere, særlig omkring 50- og 60-årene, ble skillet formulert under åpenbar innflytelse fra Savignys System. Drøftelsene kunne være strukturert rundt det savignyske paraplybegrepet «Retsforhold» hvor tinglige og obligatoriske rettigheter hørte under.^{(5) Spesielt Larsen (1857) s. 84 flg., Scheel (1866) s. 1 flg., Brandt (1863) s.1 flg, Brandt (1867) s. 1 flg. og Brandt ved Aubert (1878) s. 1 flg.} Mange gjenga deler av Savignys resonnement, f.eks. at rettighetene kan ha den ufrie natur eller andre frie vesener til gjenstand^{(6) Bang (1833) s. 5–6, Gram (1858) s. 7 og Scheel (1866) s. 3, Brandt (1863) s. 6, Brandt (1867) s. 2 og Brandt (1878) s. 2}, argumentet om at et fullstendig herredømme over et fritt vesen, slik som over ufri natur, vil krenke personlighetens prinsipp,^{(7) Bang (1833) s. 6, Gram (1858) s. 7–8, Scheel (1866) s. 4, Brandt (1863) s. 6–7, Brandt (1867) s. 2 og Brandt (1878) s. 2.} og ulike typer savignysk (kantiansk) terminologi som at rettighetene konstituerer individenes «frihetssfære» eller trekker en grense mellom hvert individs frihet.^{(8) Bang (1833) s. 1, Larsen (1857) s. 87, Bornemann (1863) s. 61, Scheel (1866) s. 1, Brandt (1863) s. 5 og tilsvarende Brandt (1867) s. 1 og Brandt (1878) s. 1.}

Selv om forfatterne overtok de generelle feuerbachske eller savignyske definisjonene, forholdt de fleste seg – i likhet med Ørsted – ganske pragmatisk til dem. Det ble tydelig når forfatterne tok stilling til om konkrete rettigheter var å anse som «tinglige» eller «obligatoriske». For eksempel drøftet Scheel om en kreditors tinglyste arrest i skyldnerens ting var en tinglig rettighet eller ikke. Spørsmålet var tvilsomt fordi en slik arrestrett kunne gjøres gjeldende mot dem som hadde kjøpt tingen av skyldneren (vern mot omsetningserververe), samtidig som den ikke forhindret at andre kreditorer tok utlegg i samme ting (kreditorvern). For Scheel var beskyttelsen mot omsetningsververne avgjørende, fordi «heri bestaaer netop den tinglige Rets Characteer»; det er slik «det umiddelbare Herredømme over Tingen viser sig».^{(10) Scheel (1866) s 5–6.} For Scheel spilte dermed beskyttelsen større rolle enn abstrakte funderinger over rettighetens gjenstand, enten en ting eller en person – egentlig i strid med hans egen savignyske definisjon der innholdet skulle være avgjørende. Egentlig var det, ifølge Scheel, «mindre vigtigt» om den tinglyste arrestretten «i den systematiske ordning» skulle innpasses «iblandt de tinglige Rettigheder […] eller under de obligatoriske».^{(11) Scheel (1866) s. 7.} Man kan si som Björne at «Savigny i första hand var den elegante teoretikern, inledningarnas och de teoretiska utredningarnas avgudade förebild, som snabbt glömdes bort, då man gick över till rättsdogmatiken».^{(12) Björne (1998) s. 427.}

Ellers påpekte flere danske forfattere at tinglige rettigheter også kunne analyseres som en sum av plikt/krav-relasjoner mellom personer, slik særlig Ørsted men også Savigny hadde vært inne på. Bang skrev i 1835 at den tinglige rettigheten er rettet «mod alle som, som komme i Berørelse med Tingen» slik at det til tinglige rettigheter svarer en «negativ almindelig Retspligt».^{(13) Bang (1835) s. 5.} Å karakterisere den tinglige rettigheten som et «umiddelbart Retsforhold […] mellem den Berettigede og Tingen» var altså feil, fordi «ethvert Retsforhold finder sted mellem Personer».^{(14) Bang (1835) s. 5.} I samme retning skrev Gram (1858) at den tinglige rettigheten er «som enhver Ret, et Forhold til Personer». Han påpekte at den tinglige rett går ut på en allmenn negativ plikt for enhver til ikke å krenke rettigheten. Dersom noen krenker retten «opstaaer der et særeget personligt Forhold mellem Fornærmeren og den Berettigede».^{(15) Gram (1858) s. 14.} Ifølge Bang og Gram kunne altså tinglige rettigheter analyseres som en sum av plikt/krav-forhold mellom personer. De var kanskje enda tydeligere enn Savigny på at tinglige rettigheter dypest sett gjaldt mellom personer, kanskje inspirert av Ørsted. Teoriene må kunne karakteriseres som «realistiske» eller «funksjonelle» og peker frem mot dagens modell.

I alle fall frem til 1870 la de fleste bare til grunn begrepene «tinglig» og «obligatorisk» uten nevneverdig drøftelse, gjerne begrenset til et kapittel i læreboken. Ingen ga noen egentlig drøftelse av hvordan «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter burde defineres abstrakt. Først ved fremveksten av konstruktivismen i dansk og norsk rettsvitenskap fra omkring 1870,^{(16) Björne tidfester konstruktivismen i nordisk rettsvitenskap til 1871–1910, se Björne (2002) s. 2.} begynte noen forfattere å drøfte begrepene «tinglig» og «obligatorisk» abstrakt og mer utførlig.^{(17) Aagesen (1871), (1872) og (1881), se også V. C. Ussing (1869).} Andreas Aagesen (1826–1879) var den første til å drøfte begrepene «tinglig» og «obligatorisk» abstrakt og generelt. Drøftelsene var omfattende med til sammen minst 200 sider.^{(18) Aagesen (1871) s. 1–138 og Aagesen (1881) s. 133–244. Han berørte også skillet i monografier fra 1866, 72 og 76.} Det utgjorde et brudd med den hittil pragmatiske tradisjonen. Aagesen var inspirert av pandektvitenskapen.^{(19) Aagesen (1871) s. 136.}

I monografien «Bemærkninger om rettigheder over ting» (1871) undersøkte Aagesen den rettslige beskyttelse som tilkom tinglige rettigheter. Et av hans viktigste funn var at ingen rettigheter, heller ikke eiendomsretten, hadde absolutt vern mot tredjemenn i alle relasjoner: «I Virkeligheden maa det derfor siges, at al Retsbeskyttelse for Raaden over Ting kun er relativ».^{(20) Aagesen (1871) s. 50} I særdeleshet gjaldt dette en del faktisk forekommende rettigheter som falt mellom de typiske tinglige og obligatoriske rettighetene, for eksempel retten under en tinglyst obligatorisk kjøpekontrakt, i motsetning til (tinglig) skjøte. Slike rettigheter var «i nogle Retninger […] beskyttet paa samme Maade som andre Rettigheder over Ting, i andre Retninger staar ubeskyttet over for Retskrav, imod hvilke disse Rettigheder ere sikkrede».^{(21) Aagesen (1871) s. 50–51.} Aagesen lanserte samtidig begrepet «relativ beskyttelse» for å betegne fenomenet – et begrep som vel peker fremover mot dagens relasjonelle tilnærming til tredjemannsproblemene.^{(22) Tilsvarende Ross (1935) s. 292.}

I praksis gikk Aagesens teori ut på at vernet mot tredjemenn ikke kunne drøftes generelt. Man måtte drøfte vernet mot hver enkelt gruppe av tredjemenn for seg. Det var tydelig i en monografi om eiendomsovergang fra 1866. Der drøftet han hvilken rettslig betydning det hadde hvis et skjøte på fast eiendom var utstedt til kjøper, men ikke ble tinglyst.^{(23) Aagesen (1866) s. 78.} Aagesen skrev at man måtte skille mellom vern mot omsetningserververe og vern mot kreditorer som konkursbo og utleggstakere.^{(24) Aagesen (1866) s. 79 (min utheving).} Derfor drøftet han først forholdet til omsetningserververe (s. 79–87) og så forholdet til kreditorer (fra s. 87). Konklusjonen var at erververen under et utinglyst skjøte manglet vern i mange av disse relasjonene i henhold til lovgivningen, men utenfor disse tilfeller «staaer Skjødehaveren som virkelig Eier».^{(25) Aagesen (1866) s. 112–113.} For eksempel var han berettiget til å bruke eiendommen, til å forby andre urettmessig bruk av den (dvs. statisk vern) og han var forpliktet til å betale skatter som påhvilte eiendommen.^{(26) Aagesen (1866) s. 113–114.}

Aagesens tilnærming var tydelig «relasjonell» og peker frem mot dagens tilnærming til tredjemannsproblemene.^{(27) Hans tolkning av lovgivningen var imidlertid ikke ukontroversiell, se Scheel (1866) s. V flg. og V.C. Ussing (1869) s. 121.} Paradoksalt nok bygget Aagesens relasjonelle tilnærming på tysk-romansk begrepsjuss. At tinglige rettigheter ikke nødvendigvis gjaldt mot alle, og at obligatoriske rettigheter ikke nødvendigvis bare gjaldt mot én, var viktige poenger for f.eks. Windscheid. Selv henviste Aagesen bare til Joseph Unger, en østerriksk representant for den historiske skolen, men medga at han bare var en av «de mange Systematikere, som her kunne citeres».^{(28) Aagesen (1871) s. 136.} Samtidig fremstår teorien om «relativ beskyttelse» som ganske selvstendig. En mulig inspirasjonskilde kan ha vært Ørsted. Som jeg viste i kapittel 5 var Ørsted opptatt av at eierens vern mot godtroende omsetningserververe aldri kunne sluttes direkte fra begrepet eiendomsrett. Aagesens grep var å generalisere Ørsteds poeng: Vernet mot tredjemenn var alltid relativt; det kunne aldri sluttes direkte fra begrepet eiendomsrett.

Samlet sett forholdt dansk og norsk rettsvitenskap i tiden mellom 1830 og 1884 seg ganske pragmatisk til de tysk-romanske teoriene om «tinglige» og «obligatoriske» rettigheter. De fleste nøyde seg med å gjengi hovedtrekkene i den rådende lære i Tyskland, uten at de drøftet begrepene nærmere, slik også Ørsted hadde gjort. Unntaket var Aagesen, som drøftet begrepene abstrakt og inngående. Samtidig peker Aagesens teori frem mot dagens relasjonelle modell.

6.2.3 Eiendomsovergang som «tinglig avtale»

Spørsmålet er så hvordan dansk og norsk rettsvitenskap forholdt seg til teoriene om «tinglige avtaler» i tysk-romansk rettsvitenskap. Anså forfatterne et skille mellom tinglige og obligatoriske rettigheter som relevant for dansk og norsk rett? Og hvor store deler av teorien overførte de til dansk og norsk rett? Grunntanken om «tinglige avtaler» var relativt enkel. Men i sin fulle bredde – abstraksjonsprinsippet – var det snakk om en «grand theory» med dype systematiske implikasjoner (se 4.3.3).

I dansk rettsvitenskap ble teorien om tinglige avtaler behandlet allerede i 1830, ved Peter Georg Bangs prøveforelesning om eiendomsovergang (trykt 1831 i Juridisk tidsskrift). Bang skilte skarpt mellom «den Forening, som blot gaaer ud paa, at en tinglig Ret skal blive overdraget […] og den forening […] om, at Overdragelsen nu skeer».^{(29) Bang (1831) s. 87} Den sistnevnte kontrakt gikk ut på at den ene overdro og den andre modtok «den omhandlede tinglige Ret».^{(30) Bang (1831) s. 88.} Bang la dermed til grunn at et skille mellom tinglige og obligatoriske rettigheter var relevant i dansk rett. Samtidig talte Bang fortsatt om at kjøpsavtalen «perficeres» og lignende, i samsvar med den før-savignyske fullendelsesmetaforen.^{(31) Bang (1831) f.eks. s. 110 og 120.}

Fire år senere, i fremstillingen av eiendomsovergang i sin romerrettslærebok, gjentok Bang at traditio var uttrykk for en tinglig avtale.^{(32) Bang (1835) s. 102. Denne gangen var fremstillingen også nokså fri for fullendelsesmetaforen samt titulus og modus, se s. 447.} Sammenlignet med prøveforelesningen tilførte han to nye elementer. For det første kom han inn på det romerske kravet om iusta causa traditionis. Han tok avstand fra å definere iusta causa traditionis som den forutgående kausalavtalen, slik titulus- og modus-læren bygget på.^{(33) Bang (1835) s. 102.}Iusta causa traditionis var «det juridisk gyldige Øiemed (causa), som bevirker, at den Traderende virkelighen har animus dominii transferendi».^{(34) Bang (1835) s. 103.} Bang definerte dermed iusta causa traditionis ikke som selve hensikten om å overføre eiendomsrett (animus dominii transferendi), slik Savigny definerte den i forelesningene 1815/16. Hans definisjon gjenspeiler derimot Savignys definisjon fra og med forelesningene 1820/21, som en mer spesifisert hensikt (gavehensikt, oppfyllelseshensikt, osv.) som impliserer hensikten om å overdra eiendomsrett. Bang begrunnet dette, som Savigny, med at det i mange tilfeller savnes noen forutgående obligatorisk forpliktelse, men at tradisjonen likevel erkjennes som gyldig.^{(35) Bang (1835) s. 102–103.} For det andre kom han inn på abstraksjonsprinsippet. Han skrev at det kunne for traditio «som ved andre Villieserklæringer, blive Spørgsmaal om Virkningen af Vildfarelse og Svig».^{(36) Bang (1835) s. 102.} I påpekningen av at ugyldighetsreglene kunne anvendes direkte på den tinglige avtalen berørte Bang abstraksjonsprinsippet – før Savigny selv kom inn på dette i System (1840). Bangs romerrettsfremstilling demonstrerte grundig kjennskap til Savignys teorier. Det var naturligvis lettere å trekke inn iusta causa traditionis og abstraksjonsprinsippet i en romerrettsfremstilling enn i en fremstilling av dansk rett.

Alt i alt viste Bang god kjennskap til Savignys teori om tinglige avtaler allerede i 1830-årene. Dette er bemerkelsesverdig, siden Savigny på dette tidspunkt kun hadde lansert teorien på sine forelesninger, og ikke publiserte den før i System (1840). Bang kan ha hentet teorien direkte fra Savignys forelesninger, som han ifølge Björne deltok på.^{(37) Björne (1998) s. 272.} Alternativt kan han ha vært inspirert av Savignys elever. Flere av disse adopterte Savignys teori etter å ha overværet Savignys forelesninger. De publiserte dermed teorien før Savigny selv.^{(38) Se Felgentraeger (1927) s. 41–42.}

Bang fikk imidlertid ikke gjennomslag i dansk rettsvitenskap med det første. Frem til og med 60-årene var begrepene titulus og modus, de mer hjemlige termene «adkomst» og «ervervelsesmåte» og de wolffske begrepene mulighet og virkelighet fremdeles nærværende i litteraturen.^{(39) I dansk rettsvitenskap: Krieger (1849–50) s. 459; Larsen (1857) s. 253; Gram (1858) s. 40; spesielt Gram (1865) s. 1 («den i Retsevnen liggende Mulighed for Retsforholds Opstaaen, Udvikling, osv. bliver til en konkret Virkelighed») og s. 64. Terminologien tilsynelatende fraværende hos Bornemann (1863) og Scheel (1866).} Fullendelsesmetaforen gjenfinnes hos de fleste, riktignok i større eller mindre grad.^{(40) I dansk rettsvitenskap: Larsen (1857) s. 253 («Contracten fuldbyrdes, modus acquirendi») og tilsvarende på s. 286; Gram (1865) s. 23; Bornemann (1863) s. 117; Scheel (1866) s. 150 og s. 163. Fullendelsestankegangen tilsynelatende fraværende hos Hall (1851).} På den annen side påpekte enkelte at titulus- og modus-modellen ikke var generaliserbar, i samsvar med Gustav Hugos kritikk fra århundreskiftet.^{(41) Larsen (1857) s. 253 og Gram (1858) s. 93 flg. og s. 49. Gustav Hugo øvde stor innflytelse på dansk og norsk rettsvitenskap, jf. Björne (1998) s. 429.} Hos noen finner vi dessuten antydninger til teorien om tinglige avtaler. Bornemann (1863) lærte at derivativ eiendomsoverdragelse forutsetter «en Overenskomst mellem Eier og Erhverver, ved hvilken de forene sig om, at Eiendomsretten skal være gaaet over, en overenskomst altsaa, der er aldeles forskjellig fra den blotte Contract om fremtidig Eiendomsoverdragelse».^{(42) Bornemann (1863) s. 115 og i samme retning på s. 106.} Dermed formulerte Bornemann ideen om en tinglig avtale, men utdypet ikke nærmere. Derimot skrev Scheel i Privatrettens almindelige del (1866) i et kapittel med tittelen «Forbund» at:

«Ved Forbund tænkes ofte fornemmeligen paa saadanne hvorved obligatoriske Forhold bestemmes, men disse ere ikke de eneste. Forbund kunne tvertimod angaae alle Hovedarter af Retsforhold […] De Forbund, hvorved tinglige Rettigheter stiftes, kunne kaldes tinglige. Saavel Eiendom som andre tinglige Rettigheder kunne stiftes paa denne Maade. […] thi Overleverelse er selv et Forbund.»^{(43) Scheel (1866) s. 72.}

Dermed formulerte Scheel en teori om tinglige avtaler. Scheel bygget kanskje på Savignys System bd. 3, der Savigny gjorde en lignende bemerkning i sitt eget kapittel med samme tittel («Vertrag»).^{(44) Savigny (1840b) s. 312–314. Scheel sa han bygget på Savignys System, se Scheel (1866) s. V.} På den annen side hadde Scheel ikke helt løsrevet seg fra den eldre terminologien. Han talte fortsatt om «adkomst paa faste Eiendomme», «Breve paa fuldbyrdede Afhændelser», «Kjøbecontracter og enhver anden Adkomst» og «den fuldendte Eiendomsoverdragelse» uten noe annet sted å skille mellom obligatoriske og tinglige avtaler.^{(45) Scheel (1866) henholdsvis s. 150, 150, 155 og 163 (mine uthevinger).} Hans teori var noe overfladisk.

I norsk rettsvitenskap hadde titulus- og modus-læren aldri fått ordentlig innpass. Frederik Stang, i sin naturrett, nevnte kun begrepene i en overskrift, uten forklaring.^{(46) Stang (1830–31) s. 151.} I de første utgavene av Brandts tingsrett (1863, 1866) er det ingen referanser til læren.^{(47) Brandt (1863) og Brandt (1867) særlig s. 457 flg. («Om Rettigheders Erhvervelse»).} På den annen side henviste han reglene om eiendomsrettens overgang til obligasjonsretten der «de Handlinger, gjennem hvilke Overførelsen af Retten finder Sted, afhandles, altsaa de frivillige (Gave, Salg, Laan Leje, Pant)».^{(48) Brandt (1867) s. 459.} Systematikken gjenspeiler fullendelsestankengangen ved at eiendomsovergangen kobles til den obligatoriske avtalen. Hallager, i sin obligasjonsrett (1859), drøftet vern mot tredjemenn og eiendomsovergang for løsøre og fast eiendom helt uten referanse til titulus og modus.^{(49) Hallager (1859) s. 64 flg. (vern mot tredjemenn), s. 195 (løsøre), s. 211 flg. (fast eiendom).} Men fremstillingen av kjøpsretten er preget av fullendelsesmetaforen, idet Hallager skilte mellom «kjøb» i betydningen at selgeren «forpligter sig til at overdrage» og «kjøb» i betydningen at kontrakten «fuldbyrdes».^{(50) Hallager (1859) s. 172–173 (med flere eksempler).} I fremstillingen av gaver gjorde Hallager en tilsvarende sondring mellom «Gavecontract» og «Gaven […] hvorved den tidligere Forening fuldbyrdes».^{(51) Hallager (1859) s. 264 (min utheving).} Samtidig presiserte han at «ikke enhver Gave nødvendigvsiis maa være støttet til en virkelig Contract» idet ved de fleste gaver i det daglige liv «ingen Contract er gaaet iforveien».^{(52) Hallager (1859) s. 264.} Som sagt stod dette synspunktet sentralt for Savigny (se kapittel 4), og Hallager kan ha vært inspirert derfra.^{(53) Savigny (1840 bd. 3) s. 313 og Savigny (1853) s. 256.} Men han skilte aldri mellom tinglige og obligatoriske avtaler.^{(54) Hallager (1859) f.eks. s. 10, 13, 64 og 68.}

Det var først dansken Andreas Aagesens monografi «Bidrag til læren om overdragelse af eiendomsrett» (1866) som introduserte en konsistent teori om tinglige avtaler for den danske-norske rettsvitenskapelige offentligheten.^{(55) Aagesens monografi utkom kort tid før Scheels privatrettsfremstilling, men Scheel rakk bare å hensynta Aagesens monografi i forordet, se Scheel (1866) s. V.} Ifølge Aagesen var det en

«væsentlig Forskjel mellem den Overenskomst, ifølge hvilken Eiendomsretten skal være gaaet over fra den Ene til den Anden, og den Overenskomst, som forpligter den Ene til senere, muligviis om længere Tid, at overføre Eiendomsretten til den Anden. Den første Overenskomst har Eiendomsrettens Overgang umiddelbart for Øie, den sidste tilsigter alene Stiftelsen af et obligatorisk Forhold mellem de Paagjældende.»^{(56) Aagesen (1866) s. 1.}

Aagesen understreket at tinglige og obligatoriske avtaler «i deres hele Art og Charakter ere grundforskjellige».^{(57) Aagesen (1866) s. 2–3.} Det viste seg blant annet ved at en eiendomsoverdragelse kan «foregaae uden at indledes ved eller ledsages af noget contractmæssigt Mellemværende» og viste til det savignyske eksempelet med gaven.^{(58) Aagesen (1866) s. 2.} Aagesen tok også avstand fra begrepsbruk som impliserte fullendelsesmetaforen, idet han skrev at ved overleverelsen «afsluttes Retshandelen» og i en fotnote på samme sted distanserte seg fra «Det sædvanlig brugte Udtryk, at Overdragelsen ‘fuldbyrdes’ (perficeres) ved Overleverelsen» som han «med Villie ikke benyttet».^{(59) Aagesen (1866) s. 22.}

Ikke bare ville Aagesen adoptere et trennungsprinzip – han forsøkte også å innføre et abstraksjonsprinsipp: «Contracten kan være ugyldig, medens Eiendomsoverdragelsen, der slutter sig til samme, staaer urokkelig».^{(60) Aagesen (1866) s. 4.} I monografiens siste kapittel forsøkte Aagesen å gi en systematisk fremstilling av vilkårene for tinglige avtalers gyldighet, bedømt prinsipielt uavhengig av den obligatoriske avtalens gyldighet.^{(61) Aagesen (1866) s. 164 flg.} Han ville adoptere abstraksjonsprinsippet til dansk rett siden han anså det systematisk overlegent:

«De i saadanne Tilfælde mødende Spørgsmaal: om den fuldbyrdede Eiendomsoverdragelse staaer urokkelig, om Pant eller andre accessoriske Retshandler ere gyldige, om der kan indrømmes den Betalende en obligatorisk Tilbagesøgningsret (condictio), kunne formeentlig kun ad denne Vei erholde en tilfredsstillende Besvarelse, hvorimod det Udgangspunkt, som nu i vore Systemer er det almindelige, at man ud af Contractens Ugyldighed søger at udlede Conseqventserne i de forannevnte Retninger, næppe er heldigt.»^{(62) Aagesen (1866) s. 5.}

Samtidig forutsatte dette argumentet en velutviklet lære om berikelseskrav som kunne komme overdrageren til unnsetning når han tapte eiendomsretten uten causa. Det ledet Aagesen til mer eller mindre å postulere at det fantes generelle regler om berikelseskrav i dansk (og norsk) rett.^{(63) Aagesen (1866) s. 5 flg.} Han måtte argumentere for at de fleste ugyldighetsgrunner, f.eks. svik (dolus), bare hadde virkninger i forholdet mellom partene.^{(64) Aagesen (1866) s. 8 flg.} Det var naturligvis en utfordring å forene en så stringent systematikk med de kasuistiske og gammeldagse Danske og Norske lov. For eksempel måtte Aagesen argumentere for at DL. 5-1-2 (løfter som «som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter») bare gjaldt de obligatoriske avtalene – ikke de tinglige.^{(65) Aagesen (1866) s. 4–5.} Aagesen måtte medgi at abstraksjonsprinsippet reiste «meget omfattende» spørsmål, som ikke kunne «fuldstændig besvares».^{(66) Aagesen (1866) s. 164.} Dansk og norsk rett var rett og slett ikke klar for en «grand theory» som abstraksjonsprinsippet.

Aagesens teori var nyvinnende i dansk kontekst og, som sees, langt mer utførlig enn Bangs. I tiden som fulgte tok ingen egentlig til motmæle mot Aagesens teori. Scheel, i forordet til sin fremstilling av privatrettens alminnelige del (1866), karakteriserte Aagesens verk som «Værdifuld».^{(67) Scheel (1866) s. V flg.} Selv om Scheel hadde en rekke innvendinger mot andre deler av Aagesens monografi, hadde han ingen bemerkninger til ideen om en tinglig avtale, til tross for hvor sentralt dette stod i Aagesens tekst. Heller ikke V. C. Ussing, i en monografi (1869) som var tiltenkt som motsvar til Aagesen, hadde innsigelser mot ideen om en tinglig avtale.^{(68) V. C. Ussing (1869) s. 1–2.}

Likevel fikk ikke Aagesens synspunkt umiddelbart gjennomslag. Hindenburg, i sin praktisk orienterte Kjøpsrett (1872), talte om «Fuldbyrdelse» av kjøpekontrakten og skilte ikke mellom tinglige og obligatoriske avtaler.^{(69) Hindenburg (1872) s. 132 flg.} I Norge oppdaterte Brandt sin tingsrett i 1878, men skrev i forordet at han innskrenket seg til ajourføring med nye lover og rettsavgjørelser.^{(70) Brandt (1878) upaginert forord.} Det er derfor ikke overraskende at den tinglige avtalen fortsatt er fraværende.^{(71) Brandt (1878) s. 433.} Aubert oppdaterte i 1878 Hallagers obligasjonsrett. I forordet forklarte han at det ønskeligste hadde vært å skrive obligasjonsretten fra bunnen av, på en måte som hensyntok den tyske rettsvitenskapens «store Fremskridt siden Ørsted», men denne gangen måtte det nøye seg med rettelser og ajourføring.^{(72) Hallager ved Aubert (1878) s. IV.} Derfor er det ikke overraskende at Aubert lot fullendelsestankegangen stå og ikke innførte tinglige avtaler, selv om Aubert viste grundig kjennskap til Aagesens monografi fra 1866 gjennom hyppige henvisninger til den.^{(73) Hallager ved Aubert (1878) f.eks. s. 44, 106, 214, 216, 217, 239, 241, 243, 245 og 251.}

Aagesen kommenterte mottakelsen av sin teori i 1879. Han skrev at «Rigtigheden af Savigny’s bekjendte Ytring om ‘dingliche Verträge’» var «hævet over enhver Tvivl».^{(74) Aagesen (1879) s. 9.} Med en viss skuffelse konstaterte han at teorien om tinglige avtaler ikke var gjennomført i nyere juridisk teori, blant annet hverken hos Brandt eller Hallager.^{(75) Aagesen (1879) s. 9.} I 1881 (posthumt utgivne forelesninger) forklarte han at monografien fra 1866 egentlig var «en Protest mod den stedmoderlige Behandling, der hidtil var bleven Tingrettens Retshandler til Del».^{(76) Aagesen (1881) s. 3–4.} Det er all grunn til å tro at studentene på Aagesens forelesninger ble eksponert for teorien om tinglige avtaler, et tema som stod Aagesen nært. Aagesen fikk imidlertid snart gjennomslag i Matzen og Lassens «Den nordiske tingsret» (1880).^{(77) Matzen og Lassen (1880) s. 91 og tilsvarende Matzen (1882) s. 175–176.} To år senere, i Matzens «Den danske tingsret» (1882), skrev Matzen om en «Retshandel, der som gaaende ud paa Stiftelsen af en tinglig Ret passende synes at kunne benævnes med Tillægsordet: tinglig» som ikke måtte «forvexles med den obligatoriske Retshandel».^{(78) Matzen (1882) s. 176–177.} Matzen var heller ikke helt avvisende til abstraksjonsprinsippet.^{(79) Matzen (1882) s. 176.} Læren om tinglige avtaler var tilsynelatende på vei mot alminnelig anerkjennelse.

Alt i alt forholdt dansk og norsk rettsvitenskap seg ganske pragmatisk til de tysk-romanske teoriene, både den gamle læren om titulus og modus og den nye savignyske teorien om tinglige avtaler. Unntaket var Aagesens ambisøse forsøk på å innføre trennungs- og abstraktionsprinzip i dansk rett. Aagesen stod for en mer stringent teoretiserende tilnærming som brøt med den pragmatiske tradisjonen.