MarIus

5.4.1 Innledning og rettskildebildet

Så langt har vi sett hvordan den klassiske romerrettens traditio ble fortolket og videreutviklet i tysk-romansk rettsvitenskap. I dansk og norsk rettsvitenskap hadde traditio en annen stilling enn i Tyskland, som hadde resipert romansk rett. I dansk og norsk rettsvitenskap var det et mer åpent spørsmål om traditio var nødvendig for overføring av eiendomsrett. Ørsted behandlet dette grundig over 34 sider i Haandbog bind 4 fra 1831.

Innledningsvis er det grunn til å redegjøre for hovedtrekk i datidens danske og norske rettskildebilde. Tre lovbestemmelser stod sentrale. På den ene siden stod DL. 5-3-31 (NL. 42), som tilsynelatende ga inntrykk av at eiendomsretten gikk over allerede gjennom kjøpsavtalen:

«Sælger, eller lejer, nogen til tvende Jord, eller andet Gods, da skal den det beholde, som først kiøbte, eller lejede, med saa skiel at hand giør bevisligt, at hand først kiøbte, eller lejede, og den, som solte, eller lejede, skal skaffe den anden saa meget og saa got, som hand hannem solte eller lejede, inden sex Uger.»

På den annen side stod den påfølgende bestemmelsen, DL. 5-3-32 (NL. 43), som tilsynelatende uttrykte et tradisjonskrav for fast eiendom, som muligens kunne analogiseres til løsøre:

«Skiøder Mand anden Huus, eller Jord, og de ikke strax følge den, som de skiødte ere, men den Sælgendis dem selv fremdelis i sin Hævd og Værge beholder, da er det Skiøde intet, med mindre det er Testament, som ej fuldbyrdis, før end Mand er død, eller nogen med samme Huus, eller Jord, er sin Livs Tid forlænt, saa det ej, før end den ved Døden afgaar, kand af den Kiøbendis annammis.»

Andre viktige bestemmelser var håndpantregelen i DL. og NL. 5-7-1,^{(1) «Haandfaaet Pant skal den, som det tager, giemme som sit eget Gods.»} sett i sammenheng med påbudet om tinglysning for gyldig stiftelse av underpant i DL. og NL. 5-7-7: «Pantsettis Huus, Jord, Grund, eller Skib, eller andet, som ikke i Hænde leveris, men bliver i Skyldenerens Værge, da skal Pantebrevet læsis og paaskrivis til Tinge». Disse reglene kunne tenkes å støtte et overleveringskrav per analogi. Samlet sett ga Danske og Norske lov holdepunkter både for et avtaleprinsipp og for et overleveringskrav. Det ga et tolkningsrom der tysk-romansk teori kunne spille en rolle.

Spørsmålet er hvordan Ørsted forholdt seg til den tysk-romanske rettsvitenskapens teorier. Jeg ser først på Ørsteds forståelse av traditio (5.4.2). Dette handler om hans problemforståelse: Hva betød det å spørre om dansk og norsk rett bygget på et tradisjonsprinsipp? Bygget hans forståelse på det før-savignyske skillet mellom traditio vera og ficta, på det savignyske enhetlige traditio-begrepet eller på noe annet? Deretter ser jeg på hvordan Ørsted argumenterte for sitt syn (5.4.3). Til slutt ser jeg nærmere på innholdet i normen Ørsted landet på (5.4.4). Jeg vil også fortløpende kommentere på eventuelle funksjonelle eller substansielle trekk ved Ørsteds argumentasjon.

5.4.2 Det romerske bakteppet; forståelsen av traditio

Spørsmålet er, som sagt, hva Ørsted forstod med begrepet «overlevering». Forholdt han seg til den før-savignyske modellen med traditio vera og ficta eller brukte han det savinyske enhetlige overleveringsbegrepet?

Ørsted var godt kjent med Savignys teori allerede i «Systematisk Udvikling af Begrebet om Tyverie» av 1809. Avhandlingen fikk sitt «systematiske» preg blant annet av sine «Undersøgelser […] over Ejendom, Besiddelse og flere vigtige juridiske Begreber».^{(2) Ørsted (1809) s. IV (forord).} I en fotnote henviste han «Hvo der om den Betydning, de fra den romerske Ret hentede Udtryk, naturlig og borgerlig Besiddelse […] ønsker rigtigere Begreber end de, som frembydes i Compendierne, læse Savigny das Rechts des Besitzes § 7».^{(3) Ørsted (1809) s. 4.} Samtidig kritiserte han Savigny og den tysk-romanske rettsvitenskap (over to helsider) for ikke å drøfte begrepet naturlig besittelse grundigere. Han hevdet begrepet var ulogisk og feilaktig bestemt.^{(4) Ørsted (1809) s. 9–11.} Ørsted leste Savignys besittelseslære med interesse.

Men i forhold til det danske tyveribegrepet, tok Ørsted uttrykkelig avstand fra å legge til grunn det savignyske besittelsesbegrepet.^{(5) Ørsted (1809) s. 4.} Han formulerte i stedet et spesifikt dansk besittelsesbegrep, «den physiske Besiddelse», som hverken svarte til det romanske possessio civilis eller til det romanske detentio (ihendehavelse). Ifølge Ørsted var det danske besittelsesbegrepet så vagt og ubestemt at han «ingen egentlig Definition har vovet».^{(6) Ørsted (1809) s. 11.} I stedet ga han en utførlig liste over typetilfeller.^{(7) Ørsted (1809) s. 5–6.} Ifølge Ørsted var besittelse for komplekst til å «gaae op i abstracte Begreber, eller lade sig afveie med mathematisk Nøiagtighed».^{(8) Ørsted (1809) s. 7.} Det må leses som en skepsis til fruktbarheten av Savignys induktive metode. Jeg kommer tilbake til Ørsteds besittelsesteori i kapittel 6. Etter-ørstedske forfattere som Larsen, Gram og Scheel anså både Ørsted og Savigny som viktige autoriteter. Det gjaldt da å forene deres besittelsesteorier.

Tradisjonsbegrepet i Haandbog bind 4, der Ørsted drøftet eiendomsrettens overgang, fremstod likevel influert av det savignyske. Ørsted advarte mot å definere tradisjon som at «Tingen i en aldeles physisk Forstand skulde gaae over fra Haand til Haand».^{(9) Ørsted (1831) s. 389.} Det kan leses som en avstandtagen til den før-savignyske dikotomien mellom traditio vera og traditio ficta. Når det gjaldt symbolske overleveringer forklarte Ørsted at deres «sande Væsen» var en overlevering av «Det, der sætter ham i Stand til at udøve Raadighed over tingen, t. Ex. Nøglerne».^{(10) Ørsted (1831) s. 389–390.} Ørsted sluttet seg altså til Savignys poeng om at nøkler overfører rådighet – de er ikke primært symboler.^{(11) Savigny (1827) s. 208, (1865) s. 223.} Forutsetningsvis var dette også en avvisning av traditio vera og ficta-dikotomien.

Ørsted brukte likevel termen «symbolsk tradisjon» gjennomgående i teksten, men da siktet han til tilfeller der handlingen var rent symbolsk og ikke overførte rådighet som ved en egentlig tradisjon i savignysk forstand. For eksempel mente Ørsted at de gamle danske skjøtningsritualene, der partene overleverte en håndfull jord fra eiendommen, var rent «symbolisk» og ikke «virkelig» overlevering.^{(12) Ørsted (1831) s. 380–381.} Denne begrepsbruken er konsistent med Savigny. Bildet kompliseres imidlertid av at Ørsted i sin korte omtale av den romerske retten, uttalte at romerne aksepterte «Det, de Nyere have kaldt traditio symbolica» som var en «ingenlunde ufrugtbar Spindsfindighed».^{(13) Ørsted (1831) s. 396.} Ørsteds positive karakteristikk av symbolsk tradisjon fremstår lite forenlig med Savignys kritikk. Det er ellers uklart hvem «de Nyere» sikter til.

Ørsted forklarte constitutum possessorium ved å peke på at selv om selgeren beholder tingen, «er det en ny fra hans ældre Eiendoms-Besiddelse aldeles forskjellig Besiddelse, som han udøver, og Forholdet er aldeles det samme, som naar ellers Nogen besidder en Ting i en Andens Navn».^{(14) Ørsted (1831) s. 390. Tamm (1976) s. 145 overser kanskje at Ørsted brukte Savignys representasjonskonstruksjon.} Derved konstruerte Ørsted, i likhet med Savigny, constitutum possessorium som et representasjonsforhold der selger har tingen på kjøpers vegne. Ørsted la imidlertid til sitt eget pragmatiske tilleggsargument, nemlig at «[d]et vilde være en Latterlighed, om Man vilde fordre, at Sælgeren først skulde levere Kjøberen Tingen i hænde, og siden igjen faae samme tilbage fra Kjøberens Haand».^{(15) Ørsted (1831) s. 390.}

Samlet sett forholdt Ørsted seg til hovedtrekk i Savignys begrepsapparat, som avvisningen av traditio vera og traditio ficta og konstruksjonen av constitutum possessorium som besittelseserverv ved representant. Da Ørsted spurte om «overlevering» var nødvendig til eiendomsoverdragelse, siktet han i utgangspunktet til det savignyske overleveringsbegrepet. Samtidig var han pragmatisk. Han avviste ikke symbolsk tradisjon kategorisk, han supplerte Savigny med egne betraktninger og han anså ambisjonen om å bygge et helt enhetlig besittelsesbegrep som lite realistisk.

5.4.3 Argumentasjonsanalyse

Nå er spørsmålet hvordan Ørsted så på det savignyske traditio i dansk og norsk rett. Ørsted tok utgangspunkt i at avtalen etter sakens natur var tilstrekkelig til overføring av eiendomsrett. Spørsmålet ble dermed om det fantes grunnlag for overleveringskravet gjennom analogier fra lovgivningen.^{(16) Ørsted (1831) s. 379 flg.}

En mulighet var analogi fra kravet om tinglyst skjøte for overføring av eiendomsrett til fast eiendom. Slik analogi kunne for det første bygges på historiske grunner. I eldre dansk rett fantes symbolske skjøtningsseremonier. Disse gikk ut på at erververen ble eier gjennom en seremoniell akt der selger kastet et jordstykke i hans skjød. Ørsted ville likevel ikke analogisere, fordi «symbolisk Overlevering» var noe grunnleggende annet enn «virkelig Overleverelse» – en argumentasjon som bygget på det savignyske begrepsapparatet.^{(17) Ørsted (1831) s. 381.} For det andre kunne analogi bygge på hensynet bak tinglysingsreglene, altså publisitetshensynet. Men overlevering ville ikke gi like god publisitet som tinglysing, påpekte Ørsted. For selv om selger hadde besittelse, kunne kjøperen aldri vite om den var frastjålet rette eier, utlånt og så videre.^{(18) Ørsted (1831) s. 381–382.}

En annen mulighet var analogi fra vilkåret om overlevering for gyldig panterett i løsøre (håndpant), jf. NL. og DL. 5-7-1 og 7. Ifølge Ørsted gikk imidlertid panteretten «i sin Natur» ut på å skaffe panthaver fortrinn foran andre kreditorer.^{(19) Ørsted (1831) s. 383.} Behovet for publisitet over panterettigheter, slik at andre eventuelle kreditorer kunne se seg for, stod derfor sterkere enn ved vanlig kjøp og salg.^{(20) Ørsted (1831) s. 384.}

En tredje mulighet fantes i DL. 5-3-32 (NL. 43) (sitert innledningsvis), som sa at et skjøte var «intet» hvis ikke eiendommen «strax følge den, som de skiødte ere». Ørsted mente lovstedet måtte tas på ordet, slik at et tinglyst salg av fast eiendom er «intet» hvis ikke erververen «strax» fysisk overtar eiendommen. Forklaringen på regelen måtte ifølge Ørsted være hensynet til å unngå kreditorsvikende proforma-handler og hensynet til å hindre omgåelse av testamentsreglene gjennom proforma livsdisposisjoner. Men Ørsted ville ikke slutte analogisk til et overleveringskrav for løsøre, fordi et overleveringskrav for løsøre var dårlig egnet til å gi sikkerhet rundt transaksjonens realitet.^{(21) Ørsted (1831) s. 384–386.}

Ørsted fant altså ikke grunnlag for tradisjonsprinsippet i analogi fra lovgivningen, gjennomgående begrunnet i at et tradisjonsprinsipp var dårlig egnet til å ivareta de hensyn som lovgivningen bygget på. Tilnærmingen kan karakteriseres som funksjonell i metodisk forstand.

I stedet vendte Ørsted seg mot selve «sakens natur». Nørregaard og Hurtigkarl hadde hevdet at avtalen var tilstrekkelig til overføring av eiendomsrett etter sakens natur, et synspunkt de egentlig hentet fra naturretten (særlig Hugo Grotius).^{(22) Wieacker (1995) s. 231 og Göranson (1985) s. 78 flg.} Ørsted hevdet det motsatte utgangspunkt: Avtalen stiftet bare en forpliktelse for overdrageren til å overføre eiendomsrett til tingen, den sa ikke noe om selve eiendomsovergangen. Eiendomsretten kunne derfor først ha gått over når den forrige eier «foruden selve Contracten, har foretaget sig en Handling, hvorved han fuldender Tingens Afstaaelse og bringer Tingen ind under Medcontrahentens Raadighed».^{(23) Ørsted (1831) s. 387.} Dermed formulerte han fullendelse som vilkår for eiendomsovergang, i samsvar med den skolastisk-aristoteliske fullendelsestankegangen. Hva som egentlig var innholdet i denne normen, kommer jeg tilbake til nedenfor i 5.4.4.

Ørsted begrunnet at fullendelsesprinsippet lå i «sakens natur» ved å vise til både nasjonal og europeisk forankring. For det første fantes det en «hos Nationen herskende Forestillingsmaade, hvorefter den blotte Contract ei var nok til at stifte Eiendom».^{(24) Ørsted (1831) s. 394.} Dette viste seg for eksempel gjennom skillet mellom kjøpekontrakt og skjøte: «Kjøbecontracten gaaer ud paa en tilkommende Eiendoms-Overdragelse, ved Skjødet derimod indsættes først Kjøberen til Eier».^{(25) Ørsted (1831) s. 395.} For det andre inngikk denne forestillingen generelt i europeisk rett. Det var «ganske det Samme, som den romerske Ret har lært»^{(26) Ørsted (1831) s. 396.} og var opprettholdt i prøyssiske ALR, franske Code Civil, østerrikske ABGB og i svensk rett. Riktignok lot Code civil og et svensk lovutkast eiendomsretten gå over ved avtalen. Ørsted tonet det ned ved å argumentere for at rettsordningene i realiteten krevde fullendelse i flere sammenhenger.^{(27) Ørsted (1831) s. 397 flg. (fransk rett) og s. 401 flg. (svensk rett).}

At fremmed lovgivning og (klassisk) «romerrett» ga legitimitet til Ørsteds tradisjonsprinsipp, er allerede påpekt av Ditlev Tamm.^{(28) Tamm (1976) s. 146 flg.} Jeg vil tilføye at Ørsted ikke primært brukte de materielle reglene om eiendomsovergang i for eksempel ALR og ABGB. Vel så mye dreide det seg om den rettsvitenskapelig konstruerte modellen for eiendomsovergang, som en fullendelse av ius ad rem til ius in re gjennom titulus og modus, som lå til grunn for lovbøkene.^{(29) ALR kapittel 9 §§ 1 og 2 og ABGB § 380.} I punkt 5.3 viste jeg at Ørsted konseptualiserte eiendomsovergang gjennom disse begrepene. I drøftelsen av overleveringskravet var modellen tydelig gjennom begrepsbruken og metaforene. Etter sakens natur krevdes det således at den forrige eier «fuldender Tingens Afstaaelse».^{(30) Ørsted (1831) s. 387.} Et annet sted påpekte Ørsted at «kjøbecontracten gaaer ud paa en tilkommende Eiendoms-Overdragelse, ved Skjødet derimod indsættes først Kjøberen til Eier».^{(31) Ørsted (1831) s. 395 (min utheving).} Ikke minst viste fullendelsesmetaforen seg ved at Ørsted gjorde nettopp «Afstaaelsens Fuldendelse» til det avgjørende kriterium for eiendomsovergang.^{(32) Ørsted (1831) s. 389.}

Hvilke reelle hensyn som støttet fullendelsesteorien kom ikke så tydelig frem hos Ørsted. Drøftelsene av analogi fra lovgivningen viste at han var skeptisk til overlevering ut ifra publisitets- og notoritetshensyn. Hvorfor landet han ikke da på et avtaleprinsipp som i Code civil? En plausibel forklaring kan være hensynet til grensedragningen mellom eiere og usikrede kreditorer. Når avtalen er fullendet har kjøperen mye til felles med eiere, slik at han i likhet med andre eiere kan tenkes å burde ha et separatistkrav. Når avtalen er ufullendet – tingen skal f.eks. leveres først om en måned – står kjøper så langt unna tingen at han har lite til felles med andre eiere. Han har mest til felles med usikrede kreditorer, långivere, som får dividende. Fullendelse gav, for Ørsted, et forstandig kriterium for grensedragningen mellom eiere og usikrede kreditorer. Som nevnt i 4.4.2 er dette en synsmåte han i så fall deler med Savigny og (langt senere) Brækhus og Hærem («kredittmomentet»).

Når Ørsted slik «snudde om» på sakens natur, ble spørsmålet i stedet om det var hjemmel for avtaleprinsippet. Det aktuelle lovsted var i så fall DL. 5-3-31 (NL. 42) som fastslo: «Sælger, eller lejer, nogen til tvende Jord, eller andet Gods, da skal den det beholde, som først kiøbte, eller lejede». Etter sin ordlyd kunne bestemmelsen fremstå som en lovfesting av avtaleprinsippet, men Ørsted forklarte at ordet «sælger» ikke kunne sikte til en situasjon der tingen er overlevert, siden det da ville foreligge en motsigelse. Bestemmelsen regulerte derfor situasjonen der det finnes to ufyllbyrdede salg, slik at ingen av de to kjøperne har fått eiendomsrett enda. Den var ingen lovfesting av avtaleprinsippet.^{(33) Ørsted (1831) s. 392 flg.}

5.4.4 Normens innhold

Jeg har nå vist hvordan Ørsted kom frem til fullendelseskriteriet. Spørsmålet er så hva fullendelseskriteriet egentlig gikk ut på.

I fullendelseskriteriet lå det et krav om tingens overleverelse, sa Ørsted, men ikke i rent fysisk forstand. Som overlevering telte «enhver Handling, hvorved den hidtilværende Eier stiller Tingen til en Andens Raadighed», herunder constitutum possessorium.^{(34) Ørsted (1831) s. 389.} Ørsted bygget, som sagt, i utgangspunktet på det savignyske kausale constitutum possessorium.^{(35) Ørsted (1831) s. 390.}

Ørsted stilte imidlertid langt mer beskjedne vilkår for constitutum possessorium enn Savigny. Ifølge Ørsted var en erklæring om å «overdra eiendomsretten» tilstrekkelig for constitutum possessorium. Dessuten kunne et constitutum possessorium inngås stilltiende, ut ifra en konkret helhetsvurdering.^{(36) Ørsted (1831) s. 391.} Begge deler var direkte i strid med hva Savigny hevdet i Das Recht des Besitzes.

Ørsteds praktiske eksempler viser at han egentlig ikke var opptatt av om selger kunne anses som kjøpers besittelsesrepresentant, noe som ut ifra Savignys kausale forståelse av constitutum possessorium egentlig skulle være avgjørende. For eksempel ved salg av trær på rot som kjøper skulle felle på egenhånd, anså Ørsted kjøperen som eier fra og med avtaleinngåelsen, på grunn av stilltiende constitutum possessorium. Ørsted anså dette «upaatvivleligen»^{(37) Ørsted (1831) s. 391.}, men ut ifra den savignyske teorien er det ikke åpenbart at selger kan anses som kjøpers besittelsesrepresentant for trær i skogen. Tilsvarende mente Ørsted at overdragelse av konossement til kjøperen samtidig overdro eiendomsrett til varene ved constitutum possessorium.^{(38) Ørsted (1831) s. 390.} Men ut ifra den savignyske teorien må det vurderes konkret om den konkrete fraktfører eller selger kan anses som kjøpers besittelsesrepresentant. Dette viser at Ørsteds forståelse av constitutum possessorium faktisk var ganske ulik Savignys. For Ørsted var det i praksis tilstrekkelig at selger ikke lenger rådet over tingen som sin egen, uavhengig av om han kunne anses som kjøpers besittelsesrepresentant. I praksis ville det typisk vært tilstrekkelig at selger stilte tingen til kjøpers disposisjon.

Ørsteds teori kan karakteriseres som en negativ interesselære – det holdt at selger ikke hadde tingen i sin egen interesse – i motsetning til Brækhus’ interesselære, der selger må ha tingen positivt i kjøpers interesse.