MarIus

5.3 Begrepsanalyse

Jeg har vist at Ørsted, funksjonelt sett, med «eiendomsrettens overgang» siktet til vernet mot tredjemenn, særlig kreditorvern. Jeg skal nå se nærmere på hvilke begreper og forestillinger Ørsted forbandt med «eiendomsrettens overgang», herunder hvordan han forholdt seg til begrepene i tysk-romansk rettsvitenskap. Dette behandlet han særlig i to arbeider, grundigst i Supplement bind 3 fra 1812 og i Haandbog bind 3 fra 1828.

I Supplement III bygde Ørsted videre på Nørregaards begreper. Nørregaard lærte at det fantes to typer av «Tings ret». Den første er «Ret i tingen (jus in re)», definert som en rett «som haves over en vis bestemt Ting selv, uden Hensigt til nogen vis Person». Den andre er «Ret til tingen, der og af Nogle kaldes Ret til Personen (jus ad rem / in personam)» definert som en rett til «at fordre af en vis person, at han skal præstere det, hvortil han ved en eller annen Gierning haver forbundet sig».^{(1) Nørregaard (1785) s. 10–11.} Ifølge Ørsted var disse definisjonene «meget rigtigen angivne», under henvisning til arbeidene av Thibaut og Feuerbach (se pkt. 4.3.2.1).^{(2) Ørsted (1812) s. 166.} Ørsted var derimot uenig med Nørregaard i at den som har en ius in re alltid kan rette krav mot enhver, mens den som har ius ad rem ikke kan rette krav mot andre enn skyldneren.^{(3) Nørregaard (1785) s. 11.} Ifølge Ørsted var det feil å gjøre beskyttelsen mot tredjemenn til begrepsmessig kjennetegn på rettighetene. Han pekte på at tredjemann kunne vinne rett til f.eks. penger og ihendehaverobligasjoner gjennom godtroerverv, slik at rette eier likevel ikke kunne vindisere.^{(4) Ørsted (1812) s. 170.} Vindikasjonsadgang mot enhver var derfor ikke nødvendig for begrepet ius in re. Ørsted fastholdt de samme synspunktene i Håndboken (1828).^{(5) Ørsted (1828) s. 499 flg. under henvisning til Hurtigkarl (1814) s. 10 flg.} Dermed finner vi hos Ørsted en innholdsmessig definisjon av ius in re og ius ad rem, inspirert av Feuerbach og Thibaut.^{(6) Tilsvarende Tamm (1976) s. 134.}

Samtidig forholdt Ørsted seg ganske pragmatisk til Thibaut og Feuerbach. Han omtalte ikke forholdet mellom rettighetene og klagene, som var stridens kjerne mellom Feuerbach og Thibaut. Det viktigste for Ørsted var ikke begrepsjussen, men det praktiske, nemlig at begrepet ius in re ikke stengte for innskrenkinger av vindikasjonsretten (godtroerverv). Således polemiserte han mot naturrettsfremstillinger som forutsatte «Vindikations-Retten næsten som et Axiom», som i realiteten var «et vilkaarligt, fra den romerske Lovgivning […] hentet, Begreb».^{(7) Ørsted (1812) s. 168.}

Ørsteds syn på rettighetstypene var også preget av en slags realisme. Han fastholdt gjennomgående at gjenstanden for enhver rettighet dypest sett er en handling.^{(8) Se Ørsted (1804) s. 111, Ørsted (1812) s. 144 og Ørsted (1828) s. 471.} I tredje bind av Haandbogen (1828) skrev han at «enhver Rettigheds Gjenstand er en Handling».^{(9) Ørsted (1831) s. 471.} Sammenhengen med ius in re var som følger:

«naar jeg kalder en Substants i Rummet min, saa er det, fordi jeg er beføiet til vilkaarligen at behandle denne Ting og udelukke Andre derfra, saa at Det, der nærmest udgjør min Rettigheds Væsen, er den Virksomhed, jeg er beføiet til at anvende med Hensyn til samme, og den Fordring, jeg har paa Andre, at De ikke maae indvirke paa hiin Ting.»^{(10) Ørsted (1828) s. 471.}

Her kom Ørsted nær å definere en ius in re som summen av beføyelser til selv å utøve rådighet over tingen og å nekte andre slik rådighet. Denne definisjonen stod naturligvis i en spenning til definisjonen av ius in re som en rett over tingen selv, hvilket også Ørsted innså. Når han likevel definerte ius in re som en rettighet direkte knyttet til tingen, skyldtes det at «da Omfanget af de Handlinger, Rettigheden gaaer ud paa, her bestemmes ved en legemlig Ting, saa er det beqvemmere, at betragte denne som den egentlige Retsgjenstand».^{(11) Ørsted (1828) s. 471 (min utheving).} Det var altså «bekvemmelighet» (les: fremstillingstekniske hensyn) som førte til at ius in re ble definert som en rett direkte over tingen. Analysen viser at Ross’ koblingsordanalyse der «eiendomsrett» bare ble ansett som fremstillingsteknisk hjelpemiddel, ikke var helt nytt i dansk rettsvitenskap.^{(12) Ross (1951) s. 477.}

Ellers opererte Ørsted med de før-savignyske begrepene titulus og modus. Nørregaards fremstilling av eiendomserverv var bygget rundt disse begrepene.^{(13) Nørregaard (1785) s. 12–13.} I Supplement III (1812) fulgte Ørsted samme modell og la til at «adkomsten [er] den fjærnere, og Erhvervelses-Maaden den nærmeste Grund til Rettighedens Existence»^{(14) Ørsted (1812) s. 183.} i tråd med de skolastiske begrepene causa remota og causa proxima som modellen bygget på. Hurtigkarl bygget også på titulus og modus-modellen. Han skrev at titulus utgjorde selve «Grunden til at Rettigheden kan erhverves» og karakteriserte modus som «den nærmere» og titulus som «den fiernere, Grund til Rettighedens Erholdelse».^{(15) Hurtigkarl (1814) s. 27.} Metaforen svarer til Heineccius’ og Wolffs konstruksjon, der titulus konstituerte muligheten og modus realiserte den til virkelighet. Ørsted sluttet seg i hovedsak til Hurtigkarl i håndboken (1828).^{(16) Ørsted (1828) s. 533.} Ikke minst demonstrerte Ørsted en fullendelsestankegang ved at han, som vi skal se i neste delkapittel, oppstilte fullendelse som et vilkår for eiendomsrettens overgang.