MarIus

5.2 Funksjonell analyse

I den funksjonelle analysen skiller jeg, som forklart i innledningsvis, mellom eierfunksjonenes overgang inter partes og vernet mot tredjemenn.

Forholdet mellom partene

Ørsted pekte på at inngåelsen av en kjøpsavtale medførte begrensninger i selgers faktiske og rettslige rådighet over tingen også før eiendomsrettens overgang: «Det er i det Mellemrum til Kjøbecontracten er blevet fuldbyrden eller ophævet Ingen, som kan udøve fuld raadighed over tingen».^{(1) Ørsted (1831) s. 388.} Dette gjaldt både den rettslige rådighet^{(2) Ørsted (1831) s. 388.} og den faktiske rådighet.^{(3) Ørsted (1832) s. 195.}

Ørsted knyttet i utgangspunktet risikoens overgang til tingens overlevering.^{(4) Ørsted (1832) s. 194–195. Merk at Ørsted skilte mellom risikoen for undergang og risikoen for forringelse. Risikoen for forringelse gikk over ved avtaleinngåelsen.} Men risikoen gikk også over hvis tingen «sættes til Kjøberens Disposition» selv om kjøper ikke overtok tingen.^{(5) Ørsted (1832) s. 195.} Tilsynelatende var risikoens overgang dermed løsrevet fra eiendomsrettens overgang ved levering. På den annen side begrunnet han denne regelen med at «Tingen, i Forhold til Parterne indbyrdes, fuldkomment er gaaet over fra Sælgeren til Kjøberen, og at den Første er forvandlet til en blot naturlig Besidder, der har Tingen i sin Varetægt paa Kjøberens Vegne».^{(6) Ørsted (1832) s. 195.} Formuleringene peker i retning av et constitutum possessorium som overfører eiendomsrett. Men Ørsteds poeng var at den som ikke har rådighet eller økonomisk interesse i gjenstanden, i forholdet mellom partene, heller ikke bør ha risikoen for den:

«Det er usandsynligt, at han [en selger som oppbevarer tingen for kjøperen] derfor skulde ville bebyrde sig med Ansvar for de Hændelser, der kunne ramme en Ting, hvorover han ikke længere har nogen Rettighed. Anderledes forholder det sig, hvis Sælgeren reserverer sig Ret til endnu i nogen Tid at beholde Tingen i sin Besiddelse.»^{(7) Ørsted (1832) s. 195–196.}

I den grad Ørsted knyttet eiendomsrettens overgang og risikoens overgang, var det altså motivert av et økonomisk argument: Den som har nytte av tingen bør ha risiko for tingen.

Jeg kan ikke se at Ørsted drøftet overgang av retten til avkastning. Begrunnelsen for at risikoen gikk over idet tingen ble satt til kjøpers disposisjon – at kjøper da «udøver alle Eiendomsrettigheder over Tingen» – tilsier kanskje at retten til avkastning fulgte risikoens overgang.^{(11) Ørsted (1832) s. 195–196.}

Statisk og dynamisk vern mot tredjemenn

Eiendomsrettens overgang hadde altså liten eller ingen betydning inter partes. Ifølge Ørsted handlet spørsmålet om «eiendomsrettens overgang» om «hvo der af Staten og i Forhold til tredie Mand er at betragte som Eier» både i dynamiske og statiske konflikter.^{(12) Ørsted (1831) s. 388 og tilsvarende s. 377.}

Ørsted ga dessuten en analyse av forholdet mellom rettighetsovergangen inter partes og i forholdet til tredjemenn. Foranledningen var det svenske utkastet til sivillovbok fra 1826. Der var det fastsatt at eiendomsretten gikk over fra selger til kjøper allerede fra avtaleinngåelsen. Forarbeidenes resonnement var at fordi selger mangler rett til å råde over tingen straks avtalen er inngått, måtte retten til å råde over tingen ha gått over til kjøperen. Følgelig kunne ikke selger lenger være eier; eiendomsretten måtte ha gått over på kjøperen.^{(13) Ørsted (1831) s. 402–404.} Om disse reglene i lovutkastet påpekte Ørsted at det «mere er en afvigelse i Udtryksmaaden, end i selve Meningen».^{(14) Ørsted (1831) s. 403.} Ørsted forstod hvorfor den svenske komiteen foretrakk denne terminologien, fordi «det har noget synderligt, at tillægge Sælgeren Eiendomsret […] da han paa ingen Maade kan siges at være berettiget til, imod Contractens Indhold, at gjøre nogen anden Disposition over det Solgte» i forholdet mellom partene.^{(15) Ørsted (1831) s. 404.} Meningen med eiendomsrettens overgang var likevel klar:

«Man kalder Den Eier, der i Forhold til det Offentlige og tredie Mand maa betragtes som saadan; og, skjøndt Man ikke kan paastaae, at Sælgeren i Ordets egentlige Forstand vedbliver at være berettiget at sælge Tingen, saa er han dog, selv efter det i forommeldte Udkast antagne System, dertil bemyndiget»^{(16) Ørsted (1831) s. 404.}

Ørsted fastholdt dermed et klart og prinsipielt skille mellom eierfunksjonenes overgang mellom partene og «eiendomsrettens overgang» – det siste handlet om forholdet til tredjemenn, i samsvar med klassisk romerrett.

Ørsted åpnet ikke for spontane godtroerverv av løsøre, noe som må ses på bakgrunn av en lovregel i Danske lov 5-8-12 (N.L. 15) som fastslo at rette eier kunne vindisere også fra godtroende erververe.^{(17) Ørsted (1831) s. 513.} Han var likevel oppmerksom på at forholdet til godtroende erververe var en egen problemstilling. I en artikkel fra 1824 argumenterte han for en regel om godtroerverv av ihendehavergjeldsbrev. Han tok utgangspunkt i at vindikasjonsrett mot godtroende erververe ikke kunne utledes av selve eiendomsrettsbegrepet. Dette ville være å trekke slutninger av «døde vilkaarligt antagne formelle Begreber», fordi et absolutt eiendomsrettsbegrep var «vilkaarligen taget med sig fra den romerske Ret» og ikke bygget «reelle Retsgrunde».^{(18) Ørsted (1824) s. 504–505.} For dansk rett sin del medga Ørsted at Danske lov 5-8-12 (N.L. 15) og 6-17-2 (N.L. 5) stengte for godtroerverv av løsøre.^{(19) Ørsted (1824) s. 513.} Men Danske og Norske lov stengte ikke for godtroerverv av formuesgodet penger, for det ville stride mot «det retlige Samlivs Tarv».^{(20) Ørsted (1824) s. 508–509.} Andre europeiske rettsordener hadde regler om godtroerverv, herunder engelsk rett, prøyssisk rett (ALR), fransk rett (Code civil) og østerriksk rett.^{(21) Ørsted (1824) s. 509–512.} På denne måten fant Ørsted grunnlag for en regel om godtroerverv av ihendehavergjeldsbrev i dansk og norsk rett. I vår sammenheng er det sentrale at Ørsted oppfattet forholdet til godtroende erververe som et spørsmål som ikke kunne løses gjennom enkle slutninger fra begrepet eiendomsrett.

Ørsted var bevisst på at eiendomsrettens overgang i praksis fikk avgjørende betydning for kreditorvernet, nemlig om en kjøper måtte nøye seg med dividende eller kunne rette separatistkrav. I håndbokens bind 3 bemerket han at «enhver Eiendomsret uden Tvivl maa give Eieren Ret til […] at søge Tingen, […] udleveret, uden at underkastes nogen Concurrence med andre Creditorer» og la til at denne setningen «ikke sjeldent gjøres Brug i Praxis».^{(22) Ørsted (1828) s. 501.}