MarIus

4.4.1 Innledning

Jeg går nå over til overleveringskravet – traditio – i 1800-tallets tysk-romanske rettsvitenskap. Jeg tar utgangspunkt i Savignys forståelse av traditio (4.4.2). Deretter fremstiller jeg debatten om traditio i pandektvitenskapen (4.4.3). Som vi skal se ble Savignys teori epokegjørende for 1800-tallets rettsvitenskap. Grunntrekkene i den savignyske forståelsen av traditio ble dessuten overtatt av danske og norske rettsforskere på 1800-tallet.

4.4.2 Savignys tradisjonsprinsipp

I drøftelsen av besittelsesoverføring (tradisjon) i Das Recht des Besitzes tok Savigny utgangspunkt i at det krevdes både corpus og animus, jf. D. 41.2.3.1. Savigny forstod animus som viljen til å være eier. Det harmonerte godt med at besittelse i romersk rett var så nært forbundet med eierposisjonen.^{(1) Savigny (1827) s. 183, (1865) s. 204–205.} Som påpekt i kapittel 2 ble f.eks. ikke tingens leietaker ansett å ha tingen i sin besittelse. Savignys forståelse av animus som eierviljen, ga en rasjonell forklaring på dette.

Når det gjaldt corpus-elementet kritiserte Savigny det gamle skillet mellom traditio vera og traditio ficta. I innledningen erklærte han «über keinen Punkt das Römische Recht so allgemein missverstanden worden, als über diesen».^{(2) Savigny (1827) s. 185, (1865) s. 206.} Savignys argument var at i den grad tradisjon er fysisk berøring, hadde romerne gjort så mange unntak fra hovedregelen at det gjenstod meget lite av den. Det var umulig at denne «Inconsequenz» skulle ha unnsluppet de romerske juristene, «vielmehr hätten sie durch die alltägliche Anwendung darauf aufmerksam gemacht werden müssen».^{(3) Savigny (1827) s. 190, (1865) s. 210.}

Dette argumentet må ses i sammenheng med Savignys syn på de romerske kildene mer allment. Savigny anså klassisk og justiniansk romerrett som resultat av en organisk utviklingsprosess. Denne «organiske» kvaliteten tilsa, for Savigny, at romerretten var spesielt koherent. Bak de fragmentariske, kasuistiske og noen ganger motsetningsfylte kildestedene, fantes det derfor system, prinsipper og koherente begreper som det gjaldt å avdekke.^{(4) Savigny (1814) s. 27 flg. De mer begreps- og systemkonstruktive sidene ble imidlertid fremmet først av Puchta i 1830-årene, se Wieacker (1995) s. 315–316 og Haferkamp (2018) s. 112 flg.} Det innebar samtidig at Savigny ikke primært var interessert i klassisk eller justiniansk romerrett som rent historiske fenomener. Det å avdekke system og begreper i kildematerialet krevde noen ganger mer eller mindre anakronistiske kunstgrep. Som vi har sett, var Savigny heller ikke fremmed for å fortolke kildene i lys av kantiansk rettsfilosofi.^{(5) Wieacker (1995) s. 332-333 og Björne (1998) s. 231–233.} Slike grep anså Savigny som et ledd i å fullende romerrettens potensiale som koherent system – et arbeid de klassiske romerske juristene aldri helt fullførte.^{(6) Savigny (1814) s. 120 («sie sollen nicht blos dise Schule hüten, sondern wieder belebt werden: wir sollen uns in sie hinein lesen und denken, […] und so ihre unterbrochne Arbeidet in gewissem Sinne fortzusetzen»).} Savignys tilnærming til studiet av de romerske kildene, slik han beskrev den i Vom beruf, er i hovedsak representativ for den historiske skolen.^{(7) Wieacker (1995) s. 306.} Ikke minst har nettopp avhandlingen om besittelse fra 1803 vært ansett som et tidlig uttrykk for Savignys vitenskapsteori.^{(8) Wieacker (1995) s. 306–307, Haferkamp (2018) s. 117 og Rückert (2011) s. 218 flg. Den ble oppfattet som «eksemplarisk» i sin samtid, jf. Rückert (2011) s. 203 flg. Se også Windscheid (1879a) s. 24 («ein Muster für die Behandlung des römischen Rechts»).}

Bedømt ut ifra Savignys forestilling om indre koherens og sammenheng bak de romerske kildene, fremstod en dikotomi mellom «egentlig» og «fiktiv» tradisjon som feilslått. Antagelsen måtte snarere være at de tilsynelatende motsetningsfylte kildestedene lot seg harmonere i ett generelt begrep, som «alle einzelne Bestimmungen unsrer Rechtsquellen auf gleiche Weise erklären».^{(9) Savigny (1827) s. 191, (1865) s. 211.} Ved induksjon fra de romerske kildene definerte derfor Savigny corpus som ett enhetlig begrep, som han ga litt forskjellige formuleringer. Den definisjonen som kanskje ble mest utbredt i ettertiden er «die physische Möglichkeit, auf die Sache unmittelbar zu wirken und jede fremde Wirkung auf sie auszuschliessen».^{(10) Savigny (1827) s. 190–191, (1865) s. 210.} En, ifølge Savigny, enda mer presis definisjon var «das Bewusstseyn physischer Herrschaft» – forholdene måtte ligge slik an at «die möglichkeit, auf die Sache nach Willkühr zu wirken, von dem, welcher den Besitz erwerben will, als unmittelbare, gegenwärtige Möglichkeit gedacht werden können».^{(11) Savigny (1827) s. 227, (1865) s. 238 (min utheving).} På denne måten gjorde Savigny forestillinger om herredømme over tingen i menneskets bevissthet til målestokk for corpus-elementet. I begge tilfeller handlet det om et faktisk herredømme over tingen.

For Savigny var begrepsbestemmelsen viktig fordi den ble styrende for rekkevidden av typetilfellene i de romerske kildene.^{(12) Savigny (1827) s. 187, (1865) s. 208.} Det gjaldt spesielt symbolsk tradisjon og constitutum possessorium, som undersøkes nærmere i det følgende.

Traditio symbolica

På 16- og 1700-tallet ble det, som sagt, utviklet en teori om symbolsk tradisjon. Idéen var at f.eks. nøkler tjente som symbol på tingen og dermed overførte besittelsen over selve tingen gjennom en rettslig fiksjon. Savigny benektet dette. I tråd med det generelle begrepet var det avgjørende om erververen skaffet et faktisk herredømme over tingen – ikke noen symbolsk akt. Rett nok kunne nøkler tjene som symboler, «aber es giebt noch einen andern Gebrauch der Schlüssel […] nämlich etwas aufzuschliessen, was verschlossen ist».^{(13) Savigny (1827) s. 208, (1865) s. 223.} Overlevering av nøkler var altså hverken fiktivt eller symbolsk – de ga erververen kontroll over tingen. Men ifølge Savigny måtte nøklene overleveres i nærvær av tingen.^{(14) De romerske kildene var uklare, se D. 41.2.1.21 og D. 41.1.9.6 (nærvær nevnes ikke) og D.18.1.74 (krav om nærvær).} Det var nemlig kun når erververen var i tingens nærvær at han fornuftigvis kunne oppnå den påkrevde bevissthet om umiddelbart herredømme over den.^{(15) Savigny (1827) s. 211, (1865) s. 225.} Dermed opprettholdt Savigny forbindelsen med det generelle begrepet.

Constitutum possessorium

For å skape harmoni mellom constitutum possessorium og det generelle tradisjonsbegrepet tok Savigny utgangspunkt i de romerske kildene om besittelseserverv ved representant. Det var på det rene at f.eks. en kjøper ikke behøvde å møte personlig for å erverve besittelse – han kunne sende en representant, som i D. 41.2.51 der det holdt at kjøper plasserte en vakt ved tingen. Savignys teoretiske forklaring på dette var at så lenge det bestod et rettsforhold mellom prinsipalen og representanten som ga instruksjonsmyndighet, utøvet prinsipalen et faktisk herredømme over tingen (corpus) indirekte gjennom representanten. Et slikt rettsforhold kunne f.eks. være en oppdragsavtale. Så lenge prinsipalen dessuten har vilje til å bli eier (animus dominii), er de regulære vilkårene for tradisjon dermed oppfylt. Det hele kom an på representantens subjektive innstilling – hvis representanten ikke ville ha tingen i hende på prinsipalens vegne, forelå ingen tradisjon.^{(16) Se Savigny (1827) s. 308 flg., (1865) s. 304 flg.}

Savignys grep var å plassere constitutum possessorium i forlengelse av besittelseserverv ved representant.^{(17) For det følgende, se Savigny (1827) s. 326 flg., (1865) s. 318 flg.} Synsmåten var at selger, som hittil hadde vært besitter, kunne endre sin subjektive innstilling: Selgeren anser ikke lenger seg selv som eier, men som kjøpers representant i besittelsesforholdet. Selger forvarer tingen på kjøpers vegne (corpus), kjøper anser seg som eier (animus dominii) og dermed er vilkårene for besittelseserverv oppfylt. Ved hjelp av dette kunstgrepet ble det paradoksale constitutum possessorium «blosse Anwendung bekannter Grundsätze», som Savigny sa.^{(18) Savigny (1827) s. 327, (1865) s. 319.} At det var selger og ikke en tredjepart som opptrådte som kjøpers representant, kunne ikke gjøre noen forskjell:

«Wer überhaupt durch seine Handlungen einem Andern den Besitz zu erwerben im Stande ist, kann dieses natürlich um deswillen nicht weniger, weil etwa er, der Repräsentant, bis auf diesen Augenblick den juristischen Besitz der Sache gehabt hat.»^{(19) Savigny (1827) s. 326, (1865) s. 318.}

Det kildemessige grunnlaget var særlig D. 41.2.18 pr.: «What I possess in my own name I can possess in that of another […] I cease to possess and make the other person possessor through my agency.» Ideen om constitutum possessorium som et representasjonsforhold var ikke ny. Det nye var at Savigny insisterte på at constitutum possessorium dermed var en helt regulær anvendelse av tradisjonsbegrepet – ingen singularitet.^{(20) Gordon (1970) f.eks. s. 163, 168 (spesielt Donellus’ teori lignet Savignys), s. 180 og 186.} Som vi skal se, fikk denne forestillingen stor innflytelse i tysk-romansk rettsvitenskap, men også i dansk og norsk rettsvitenskapelig litteratur.

De nærmere vilkårene for gyldig constitutum possessorium måtte, ifølge Savigny, i utgangspunktet være de samme som ved besittelseserverv ved representant ellers. Det innebar først og fremst at det måtte foreligge et rettsforhold mellom kjøper og selger som begrunnet at selger heretter skulle opptre som erververs representant i besittelsesforholdet (mandatum, usufructus, precario, el.).^{(21) Savigny (1827) s. 327, (1865) s. 319.} Dermed formulerte Savigny et kausalt constitutum possessorium: Selger måtte forvare tingen for kjøper.

Savigny måtte imidlertid medgi at constitutum possessorium ikke var helt som andre besittelseserverv. Det stod nemlig i et anspent forhold til C. 2.3.20: «The ownership of property is transferred by physical delivery […] but not by naked pacts.» For at ikke denne setningen skulle være et tomt skinn, kunne constitutum possessorium ikke presumeres. Besittelseskonstitutet måtte enten gjøres uttrykkelig eller følge med nødvendighet av sakens omstendigheter.^{(22) Savigny (1827) s. 329, (1865) s. 320.} Uttrykkelighetskravet forankret han i D. 41.48:

«A man made a gift of land with slaves and stated in writing that he had delivered possession of them. Even if only one of the slaves given with the land should come to the donee and by him be sent back shortly to the land, it will be manifest that possession of the land and of the other slaves is acquired through that slave.»

Kildestedet uttrykker indirekte at bare erklæringen om å overføre besittelse i seg selv ikke var nok – slaven måtte nemlig sendes frem og tilbake, slik at gavemottaker fikk besittelse først gjennom slaven som sin representant. Grunnen til at erklæringen var utilstrekkelig, var ifølge Savigny at erklæringen kunne tolkes som en tillatelse for mottakeren til selv å oppnå besittelse, uten at giver påtok seg å være besittelsesrepresentant. En erklæring om å «overføre eiendomsretten» eller «overføre besittelsen» var derfor ikke tilstrekkelig. Constitutum possessorium «ist nicht zu präsumiren».^{(23) Savigny (1827) s. 329–330, (1865) s. 321.}

Noen ganger kunne imidlertid constitutum possessorium følge med nødvendighet av sakens omstendigheter – selv om den ikke kunne presumeres. Savigny illustrerte dette med eksempler forankret i romerske kilder. Den som gir en ting i gave men forbeholder en leieavtale, impliserer med nødvendighet at han oppgir possessio civilis og har tingen i hende på den nye eiers vegne, jf. D. 6.77. Det samme gjaldt den som solgte eller ga bort noe, men forbeholdt seg bruksrett (usufructus) jf. C. 53.28 og C. 53.35.5. Hvis to eller flere inngikk societas omnium bonorum (som innebærer at alle eiendeler heretter skal være felles mellom deltakerne) mente Savigny også at stilltiende constitutum possessorium fulgte med nødvendighet av forholdene.^{(24) Savigny (1827) s. 330–333, (1865) s. 321–323.} Eksemplene tyder imidlertid på at Savigny siktet til rettsforhold som logisk impliserte at avhender endret sin besittelsesvilje.

Indre motsetninger i Savignys tradisjonsbegrep?

Det karakteristiske ved Savignys tradisjonslære er, som allerede antydet, hans forsøk på å danne et koherent begrep ut ifra de paradoksale romerske kildene. Et viktig grep for å oppnå dette var den bredere og fleksible definisjonen av corpus-elementet som et fysisk herredømme over tingen. Videre spilte animus – forskjeller i aktørenes subjektive innstilling – en avgjørende rolle som forklaring på fenomener som besittelseserverv ved representant og constitutum possessorium.^{(25) I samme retning Wieacker (1995) s. 307 og Coing (1989) s. 376.}

Langt på vei lyktes Savigny i å danne et koherent tradisjonsbegrep, men visse indre motsetninger måtte vel oppstå. Dels var det et spenningsforhold mellom uttrykkelighetskravet og definisjonen av corpus som et faktisk herredømme over tingen. Om vi anvender begrepet stringent skulle løsningen helst være at ethvert rettsforhold som gjør overdrageren til besittelsesrepresentant på erververens vegne gir et tilstrekkelig faktisk herredømme – uavhengig av om det ble uttrykkelig formulert. En annen kilde til indre spenning i begrepet lå kanskje i Savignys syn på D. 17.2.1 og 2:

«In a partnership in all goods [societate omnium bonorum], all that belongs to those entering into partnership is held in common forthwith, […] because although no handover of goods actually occurs, it is tacitly understood to occur.»

I et societas omnium bonorum blir alle eiendeler felles for deltakerne. Kildestedet uttrykker at rettighetsovergangen skjer uten noen fysisk overlevering. Savigny forklarte kildestedet som utslag av at en «wirkliche Tradition» ville vært «sehr beschwerlich» i disse tilfellene.^{(26) Savigny (1827) s. 332, (1865) s. 323.} Denne litt provisoriske forklaringen ga regelen et visst preg av unntak.^{(27) I samme retning Kolbe (1957) s. 37.} I kapittel 7 vil jeg vise hvordan disse indre spenningene ble viktige argumenter for Francis Hagerup i doktoravhandlingen Om tradition (1884), der han argumenterte mot Savignys uttrykkelighetskrav.

Reelle hensyn

Savignys teori kan fremstå formalistisk. Han argumenterte aldri åpent med rettspolitiske hensyn i Das Recht des Besitzes. For en moderne norsk jurist kan derfor teorien virke fremmed. Hvorfor skal vernet mot tredjemenn bero på selgers erklæring, som hverken ivaretar publisitet eller notoritet? At selger kan anses som kjøpers representant hjelper lite – faren for kreditorsvik er kanskje desto større ved f.eks. salg med samtidig tilbakeleie.

Savignys teori må forstås ut ifra en annen rasjonalitet enn notoritets- og publisitetshensyn. Som vist tidligere, fikk eiendomsrettens overgang primært betydning ved selgers konkurs. Kjøper kunne vindisere (separatistkrav) om han eide tingen, men måtte konkurrere med andre usikrede kreditorer om han ikke var eier (dividende). I normaltilfellene byr det ikke på vanskeligheter å trekke en fornuftig grense mellom dem. Den som har kjøpt og overtatt tingen bør ha separatistrett. Den som har gitt lån eller forskuddsbetalt og ytt usikret kreditt bør derimot konkurrere med andre usikrede kreditorer. Men det kan også tenkes mellomvarianter. Ta for eksempel den som kjøper og betaler for en hest som skal leveres førstkommende mandag. På mandagen møter kjøper opp for å hente hesten. Da spør selgeren om han ikke kan låne hesten en ukes tid for å besøke sin fetter som tilfeldigvis var på besøk i nabolandsbyen akkurat denne uken. Hesten er din, sier selgeren, så det er opp til deg – og jeg skal naturligvis passe godt på den og betale deg for lånet (leieavtale). Kjøperen går med på dette, men etter et par dager går selgeren konkurs. Her var kjøpet for alle praktiske formål oppfylt. Kjøper og selger var enige om at kjøper nå hadde blitt eier. Det skjedde en reell rådighetsendring om enn ikke en fysisk overlevering. Mange vil nok tenke at kjøper samlet sett har mer til felles med eiere (med separatistrett) enn usikrede kreditorer (med dividende). Savignys kausale constitutum possessorium fanger opp slike tilfeller – der kjøperen har inntatt eierposisjonen og kanskje helst bør likestilles med andre eiere – til tross for at han ikke har overtatt tingen.

I moderne norsk rettsvitenskap har grensedragningen mellom «eiere» og usikrede kreditorer havnet i bakgrunnen. Noe av årsaken er antagelig at vi taler om «rettsvern» fremfor «eiendomsrett» og særlig fremhever hensynene til publisitet og notoritet (på bekostning av andre hensyn).^{(28) I samme retning Hauge (2016) s. 67.} Men egentlig bygger også moderne norsk rett på en grensedragning mellom eiere og usikrede kreditorer. Tydeligst er det i Brækhus’ og Hærems interesselære. Deres kanskje viktigste argument var nemlig at «kredittmomentet» ikke er «like fremtredende ved enhver forskuddsbetaling».^{(29) Brækhus og Hærem (1967) s. 508.} Et sterkt kredittmoment talte mot kreditorvern, for da har kjøper mest til felles med andre usikrede kreditorer. Et svakt kredittmoment talte for kreditorvern, for da hadde kjøper lite til felles med andre usikrede kreditorer (les: mest til felles med eiere).

Savigny og Brækhus kom også til noenlunde samme resultat. Savignys definisjon av constitutum possessorium – at selger har tingen på kjøpers vegne – er i utgangspunktet en annen måte å si at selger har tingen i kjøpers interesse.^{(30) I HR-2021-2248-A ble det lagt til grunn at salg med samtidig tilbakeleie ikke var omfattet av interesselæren. Ut ifra Brækhus’ og Hærems argumentasjon er det ikke åpenbart at dette stemmer. Se pkt. 8 (epilog).}

4.4.3 Utviklingen i pandektvitenskapen

Savignys verk om besittelsen ble epokegjørende for den tyske rettsvitenskapen.^{(31) Savignys monografi kom i 7 utgaver og ble oversatt til en rekke europeiske språk. Kolbe (1957) s. 33 («absolut herrschend» frem til Exner).} Således forklarte Windscheid at erverv av besittelse krever «thatsächliche Gewalt und aneignungswille».^{(32) Windscheid (1879a) s. 463 (norsk: «faktisk herredømme og tilegnelsesvilje»).} Han definerte det faktiske herredømme «nach Savigny als: unmittelbare und gegenwärtige Möglichkeit beliebiger […] Einwirkung auf die Sache».^{(33) Windscheid (1879a) s. 464 note 8.} Dermed formulerte han corpus og animus i den savignyske formen. Windscheid tok avstand fra den gamle læren om sann og fiktiv tradisjon, samt symbolsk tradisjon, under henvisning til Savignys avhandling.^{(34) Windscheid (1879a) s. 463 note 3.}

Det er ikke overraskende at også pandektvitenskapen avviste traditio vera og traditio ficta. Pandektvitenskapen videreførte i hovedsak den historiske skolens forestilling om koherens og sammenheng bak de romerske kildene.^{(35) Wieacker (1995) s. 341–342 og Windscheid (1879a) s. 24.} Ikke minst ble Savignys avhandling om besittelse fra 1803 ansett som «ein Muster für die Behandlung des römischen Rechts».^{(36) Windscheid (1879a) s. 24.}

Samtidig la ikke Savignys avhandling ballen død i den tyske rettsvitenskapen.^{(37) Den tyske rettsvitenskapen undersøkte besittelse intenst, se f.eks. Michalsen (2013) s. 251.} Spesielt innflytelsesrik ble Jherings konkurrerende definisjon av besittelse (1869 og 1889). I likhet med Savigny søkte Jhering å konstruere besittelse og tradisjon som generelle begreper, skikket til å forklare samtlige utslag i kildestedene på en koherent måte. Jherings løsning var å konstruere besittelse som eiendomsrettens faktiske uttrykk («Der Besitz die Thatsächlichkeit des Eigenthums») slik at tradisjon foreligger når den nye besitteren inntar et slikt ytre forhold til tingen som kjennetegner en eiers forhold til tingen.^{(38) Se generelt Windscheid (1879a) s. 464–465 note 8 og Michalsen (2013) s. 254.} Hvis for eksempel tingen leveres i kjøpers hjem, uten at kjøperen er hjemme, har det likevel skjedd tradisjon, fordi tingen befinner seg der en eier regelmessig oppbevarer sine ting. Den savignyske tilnærmingen var derimot å si at kjøper hadde et faktisk herredømme over tingen fordi den er i hans hus (som han kontrollerer, selv om han ikke er der). Realitetsforskjellen mellom de to konstruksjonene var nok heller liten.

Når det gjelder constitutum possessorium var Savignys lære lenge den dominerende. Med en monografi fra 1867 innledet imidlertid Adolf Exner (1841–1894) en ny debatt om fenomenet. Exner var i utgangspunktet enig med Savigny i at constitutum possessorium var en regulær anvendelse av besittelseserverv ved representant.^{(39) Exner (1867) s. 142.} Samtidig mente han at en for vid adgang til constitutum possessorium risikerte å uthule tradisjonsprinsippet som var slått fast i C. 2.3.20: «The ownership of property is transferred by physical delivery […] but not by naked pacts».^{(40) Exner (1867) s. 144.} For at ikke tradisjonsprinsippet skulle uthules, krevde Exner en causa detentionis, altså en spesifisert rettsgrunn til at overdrager vedvarer detensjonen, for eksempel at den forrige eieren heretter skal være leietaker, panthaver, depositar eller lignende.^{(41) Exner (1867) s. 143.} I forbindelse med det femtende tyske juristmøte i 1880, videreutviklet Exner sin teori om causa detentionis. Han understreket nå at det alltid vil være en faktisk grunn til at selger vedvarer detensjonen på kjøpers vegne. Denne grunnen er enten knyttet til selgers egeninteresse eller til kjøpers interesse. Bare hvis selger vedvarer detensjonen i kjøpers interesse kan det foreligge gyldig constitutum possessorium.^{(42) Kolbe (1957) s. 37–38.} Exner anså grunnen til at selger vedvarte besittelsen som det avgjørende momentet, idet selgers erklæring om heretter å sitte med tingen på kjøpers vegne hverken var nødvendig eller tilstrekkelig.^{(43) Kolbe (1957) s. 39.} Det avgjørende ble dermed om selger satt med tingen i egen eller kjøpers interesse. I betydelig grad forskutterte Exner dermed Brækhus’ og Hærems formulering.^{(44) Brækhus og Hærem (1967) s. 513.}

I tiden som fulgte tok mange til orde for å innskrenke rekkevidden av constitutum possessorium. Mange sluttet seg til Exner med større eller mindre modifikasjoner.^{(45) Kolbe (1957) s. 40–48.} Windscheid, for eksempel, skrev at selv om constitutum possessorium er en regulær anvendelse av besittelseserverv ved representant, slik Savigny hadde påpekt, hadde man i nyere tid blitt bevisst på at «die schrankenlose Ausbeutung dises Grundsatzes gefährlich und unzulässig sei».^{(46) Windscheid (1879a) s. 474.} Windscheid konkluderte med at constitutum possessorium bare var gyldig når forholdene lå slik an at hvis tingen ble fysisk overlevert, ville den straks blitt tilbakelevert.^{(47) Windscheid (1879a) s. 474.} Det vil vel typisk være tilfellet når det er i kjøpers interesse at selger har tingen. Andre argumenterte ut ifra andre synsmåter enn det exnerske kravet om causa detentionis.^{(48) Kolbe (1957) s. 49–58.} For eksempel angrep Schlossmann og Scheurl den savignyske konstruksjonen av constitutum possessorium som besittelseserverv gjennom representant som dogmatisk uholdbar og en unødvendig fiksjon.^{(49) Kolbe (1957) s. 51–53 og Gordon (1970) s. 185.} Atter andre forsvarte Savignys utforming av læren.^{(50) Kolbe (1957) s. 59–66.}

Diskusjonen bør ses i sammenheng med det rettspolitiske spørsmålet om BGB skulle basere seg på et (tinglig) avtaleprinsipp eller tradisjonsprinsippet. Til det fjortende tyske juristmøte i 1878 var dette et av spørsmålene.^{(51) Verhandlungen 14,1,2 s. 56 og Verhandlungen 14,1,1 s. 113.} Det viktigste argumentet for tradisjonsprinsippet stod i sammenheng med Savignys uttrykkelighetskrav for constitutum possessorium. Argumentet var at traditio ga et ytre holdepunkt for om partene hadde ment å overføre eiendomsrett eller ei (tinglig avtale). Dette var rettsteknisk heldig når en dommer skulle avgjøre om eiendomsretten var gått over eller ikke. Dessuten ga traditio publisitet over ervervet. Motstanderne av tradisjonsprinsippet hevdet det kunne være like vanskelig å avgjøre om det forelå constitutum possessorium som om det forelå en tinglig avtale. Tradisjon ga dessuten svak publisitet. Tradisjonsprinsippet ble vedtatt med et knapt flertall.^{(52) Kolbe (1957) s. 89.}

Spørsmålet om constitutum possessorium ble diskutert på det femtende tyske juristmøte (Deutscher Juristentag) i 1880 der majoriteten stemte for constitutum possessorium med krav om causa detentionis, slik Adolf Exner hadde argumentert for.^{(53) Verhandlungen 15,2 (1881) s. 128–129.}