3.6 TPV sammenliknet med andre former for fleksible løsninger
TPV er en del av flere ordninger for å gjøre nettet mer fleksibelt. Det skal her klarlegges hvordan TPV skiller seg fra to andre typer fleksible løsninger for nett; fleksibel forbrukstariff(1) Energidepartementet (2020) og marked for forbrukerfleksibilitet.(2) Statnett (2024d) Ordningene har ulike subjekt, avtaleformer, vilkår for utkobling og insentiver for kunden og nettselskapet. Fleksibel forbrukstariff har vært i bruk i Norge i flere år, men marked for forbrukerfleksibilitet er enda på test-stadiet med prosjektet «Euroflex».
Fleksibel forbrukstariff innebærer at nettselskapene tilbyr redusert tariff til kunder mot at de godtar å kobles ut på kort varsel.(3) RME (2021a) Å tilby en slik redusert tariff for forbruk som kan kobles ut var en plikt nettselskapene var pålagt frem til 1. juli 2012.(4) Forskrift 5. juni 2009 nr. 616 om endring i forskrift om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer Selv om det ikke lenger er en plikt, har nettselskapene fremdeles anledning til å inngå slike avtaler.(5) RME (2021a) Både en avtale om fleksibel forbrukstariff og tilknytningsavtalen er en del av nettavtalen mellom brukeren av nettet og nettselskapet.(6) Kontrollforskriften § 13-6 Denne avtalen er som utgangspunkt todelt, og etter RMEs nye metode, settes det krav til at det inngås to ulike avtaler.(7) RME (2024f) s. 3 En tilknytningsavtale inngås ved tilknytning, mens en avtale om bruk av nettet inngås ved oppstart av forbruk. Til avtalen om tilknytning, vil en eventuell avtale om TPV være et vedlegg, og til en avtale om bruk av nettet, vil en avtale om fleksibel forbrukstariff være et vedlegg.
Avtalemotparten i avtaler om TPV og avtaler om bruk av nettet vil ikke alltid være det samme rettssubjekt. Dette skyldes at avtale om TPV kan inngås før nettet tas i bruk, og subjektet kan derfor endre seg. For eksempel vil en entreprenør av industripark som inngår avtale om TPV før utbygging, og den enkelte kunde i industriparken som inngår avtale om bruk av nettet når industriparken står ferdig være ulike rettssubjekter. Når uttakskunden etter tilknytningsavtalen og sluttkunden etter nettavtalen ikke er den samme vil dette sette nettselskapet i en vanskelig situasjon hva gjelder samspillet mellom de to. Denne situasjonen vil ikke være et tilsvarende problem for avtaler om fleksibel forbrukstariff, da denne inngås med avtalen om bruk av nettet, eller enda senere.
Videre er det ulike insentiver for å inngå de ulike avtalene. Først ved at utkobling som følge av fleksibel forbrukstariffavtale ikke fører til beregning KILE. For TPV vil det beregnes KILE når utkoblingen skylles andre forhold enn de som kommer frem av vilkårene i avtalen. Sånn sett er fleksible forbruksavtaler mer attraktive, da mangelen på beregning av KILE er et insentiv for nettselskapene. For uttakskundene er fritak for anleggsbidrag og tidligere tilknytning de største økonomiske insentivene for TPV. For fleksibel forbrukstariff derimot er insentivet lavere nettleie. Avtalene har flere likhetstrekk, ved at de frigjør nødvendig elektrisitet når nettselskapet har behov for dette, mot at uttakskundenes strømforsyning kobles ut eller reduseres. Allikevel løser de ulike problemstillinger: fleksible kunder(8) Kunder som tåler å kobles ut eller redusere forbruket i perioder vil der tilknytning er DF, eller der de allerede er tilknyttet, velge fleksibel forbrukstariff. Der tilknytning ikke er DF vil alternativet være TPV. Med andre ord vil fleksibel forbrukstariff kunne være en del av løsningen for å håndtere ikke-regulerbar kraftforsyning (typetilfelle 1), men ikke mangel på nettkapasitet (typetilfelle 2), slik det ble skissert i kapittel 1.1.
Marked for forbrukerfleksibilitet skiller seg på flere punkter. Også her er subjektet som inngår avtalen sluttbrukeren, og de inngår en markedsavtale der de selv kobler seg ut i perioder mot betaling.(9) Euroflex (2024) Dette skiller seg fra både fleksibel forbrukstariff og TPV, hvor nettselskapet har ansvaret for selve utkoblingen.(10) Utkoblingen kan av tekniske årsaker i noen tilfeller måtte gjøres av uttakskunden også i avtale om TPV og fleksibel forbrukstariff, men det er da nettselskapet som initierer og har ansvaret for utkoblingen. Euroflex tilbyr en markedsplass der nettselskaper vil kunne kjøpe kapasitet fra fleksible kunder. Markedsplassen fungerer i sanntid, og sluttkunden vil selv kunne forutse, og velge, når de skal kobles ut eller redusere forbruket. Andre former for forbrukerfleksibilitetsmarkeder har vært forsøkt, blant annet AI-flex som fokuserte på mer lokale fleksibilitetsmarkeder hvor uttakskundene handlet med hverandre.(11) Ringerikskraft (2024) Forbrukerfleksibilitetsmarkedene fungerer sammen med TPV og fleksible forbrukstariffer for et mer fleksibelt kraftmarked. Sammen løser de problemene når kunden oppdager at kunden har fleksibilitet, eller behov for en forbruksøkning som ikke er tilgjengelig. Dette er en god stund etter oppstart, når man inngår avtale om bruk av nettet, og kanskje årevis etter en tilknytningsavtale. Slike markeder kan være med på å løse både problemer knyttet til ikke-regulerbar kraftforsyning (typetilfelle 1), og mangel på nettkapasitet (typetilfelle 2).(12) Se kapittel 1.1 over Allikevel vil de være en del av løsningen på et senere tidspunkt, heller enn ved første tilknytning.
Også Irland, som står i mange av de samme utfordringene som Norge, legger vekt på å bedre fleksibilitet både i det eksisterende markedet, slik fleksibel forbrukstariff og marked for forbrukerfleksibilitet gjør, i tillegg til å legge til rette for mer fleksibel tilknytning.(13) CRU (2024b) s. 71 flg., CRU (2024a) s. 16-19 Ved å la de ulike løsningene jobbe sammen vil man oppnå en mer effektiv bruk av nettet.