MarIus

3.4.1 Kompensasjon for å inngå avtale om TPV

Formålsbestemmelsene i energiloven, § 1-2, og NEM-forskriften, § 1-1, taler for en effektiv utnyttelse av strømnettet. Dette oppnås blant annet gjennom flere avtaler om TPV, se diskusjonen i kapittel 3.3.1. Ved å åpne for kompensasjon vil man kunne få flere uttaksunder inn på dette sporet. Dette gjelder kanskje særlig om det skal åpnes for å føre allerede etablerte kunder med lavere avbruddskostnader over på avtaler om TPV.^{(2) NOU 2022: 6 s. 105-106} Ved inngåelse av TPV må uttakskunden godta, påta seg risikoen og selv betale prisen det innebærer, at kundens strømlevering er ustabil. Samtidig unngår nettselskapet kostnaden av å bygge ut mer nett, og får brukt sine ressurser til andre nettutbygginger. Denne risikovurderingen taler for at det bør være mulig å gi kompensasjon.

Ordlyden er klar, det skal ikke gis kompensasjon. Det må sees i lys av inngåelse av en avtale om TPV som ikke er midlertidig, gjør at det ikke inngås avtale om anleggsbidrag.^{(3) NOU 2022: 6 s. 105-106} På denne måten nyter uttakskunden et økonomisk gode.^{(4) NOU 2022: 6 s. 105} At dette er en fordel er tydelig da det er flere kunder som etterspør avtale om TPV.^{(5) NOU 2022: 6 s. 105} RME har sagt om TPV at «Slike avtaler tillater nettselskapene å koble ut kunder i spesifikke tilfeller, enten med eller uten at kunden kompenseres for dette.»^{(6) Behringer (2014) s. 8} Dette taler for at de mener det er mulig å kompensere for inngåelse. Tolkningen ble imidlertid gitt av RMEs sommerstudenter, og da det strider med ordlyden i bestemmelsen er det ikke nærliggende å tillegge uttalelsen vekt i denne sammenhengen.

Det er også viktig at eventuell kompensasjon ikke bryter med kravene til objektive og ikke-diskriminerende vilkår, jf. NEM-forskriften § 4-6 og 4-14. Ved å tillate kompensasjon ville fleksible kunder ha en enda større fordel inn i avtalen om tilknytning. Kunder som kan inngå avtale om TPV har muligheten til å, i enkelte tilfeller, tilknyttes raskere enn kunder som trenger alminnelig tilknytning. Ved å åpne for kompensasjon ville store uttakskunder, som TPV er særlig attraktivt for, ha en særlig fordel.^{(7) Energidepartementet (2020) s. 2} Dette er sannsynlig å bryte med kravet til markedsadgang på objektive og ikke-diskriminerende vilkår for andre kunder i kø, jf. NEM-forskriften § 4-6. Etter dette lander jeg på at det i tråd med ordlyden og energidepartementets uttalelser er gode grunner som taler for at det ikke skal gis kompensasjon for TPV.

Det neste spørsmålet er når det allikevel kan gis kompensasjon. Ordlyden avskjærer muligheten til kompensasjon ved avtaleinngåelse og ved utkobling eller reduksjon «i henhold til avtalen». Det vil si at det skal gis kompensasjon for utkobling og begrensninger som ved normal tilknytning, for de tilfellene som ikke er detaljert i avtalen mellom partene.^{(8) Energidepartementet (2020) s. 4} Som følge av dette må avtalene detaljere for hvilke tilfeller, og hva som skal til, for at nettselskapene skal kunne koble kunden ut, eller begrense forbruket.^{(9) Energidepartementet (2020) s. 4 og RME (2024b)} Hvilke økonomiske konsekvenser avtaler om TPV kan få besvares i det videre.

3.4.2 Leveringskvalitet og økonomiske konsekvenser ved brudd på levering

Det er flere krav som setter rammer for kraftleveringen til netteierne. Disse vil påvirke vurderingen av driftsmessig forsvarlighet, og risiko-vurderingen nettselskapene gjør når de vurderer å tilby TPV.^{(10) NOU 2022: 6 s. 104-105 og kapittel 2.3 over} Særlig tre risiko-faktorer er sentrale i vurderingen av TPV, kravet til leveringskvalitet, inntektsjustering ved ikke-levert energi, KILE, og erstatning i form av utbetaling ved svært langvarige avbrudd (USLA). Spørsmålet som her vil bli besvart er hvilke krav dette setter til netteier, og hvordan det påvirker avtale-inngåelse av TPV. Vurderingene henger sammen da leveringskvalitet handler om kortvarige avbrudd og forstyrrelser i leveringen, mens kvalitetsjusterte rammer og erstatning ved ikke-levering gjelder lengre avbrudd i leveringen.^{(11) NVE Rapport 3/2000 viser at KILE ordningen ble innført som et insentiv til å forbedre leveringskvaliteten, før leveringskvalitetsforskriften ble innført i 2004.}

Det første spørsmålet er hvordan krav til leveringskvalitet påvirker TPV. Det er i leveringskvalitetsforskriften fastsatt grenseverdier for kvalitet på strømmen som leveres. Eiere, drivere og brukere av nett, samt systemansvarlig omfattes av forskriften, jf. § 1-2 første ledd. Kvaliteten til strømmen settes av standarden EN 50160, med noen strengere krav etter forskriften.^{(12) RME vedtak 201907898-6} For stor aktivitet i nettet, eller for mye støy fra noen kunder, kan føre til endringer i leveringskvaliteten hos andre kunder i nettet. Om strømmen har avvikende kvalitet, vil netteier måtte utføre tiltak straks.^{(13) Leveringskvalitetsforskriften § 2-1 første ledd} Overtredelse av plikten til å rette feil vil kunne ilegges overtredelsesgebyr av RME, som fører tilsyn med forskriftens krav.^{(14) Leveringskvalitetsforskriften § 5-2a, Direktiv 2009/72 EF artikkel 37, Energidepartementet (2018) s. 24} Også Statnett som systemansvarlig vil i noen tilfeller av leveringskvalitetsavvik være ansvarlig, jf. Fos. § 17 sjette ledd andre punktum. Ved å øke mengden tilknytning som til tider ikke er driftsmessig forsvarlig, vil det være større risiko for at strømmen avviker fra det avtalte. Denne risikoen rapporterer nettselskapene at de ikke er villige til å ta.

Det er mulig for nettselskapene å avtale en leveringskvalitet som avviker fra det som er bestemt i leveringskvalitetsforskriften, jf. § 1-3. Som det fremkommer av samme bestemmelse vil en slik avtale ikke påvirke andre kunders leveringskvalitet. En avtale om avvik fra bestemmelsene må avtales særskilt, jf. § 4-1. Med andre ord vil en slik avtale måtte gjøres med alle uttakskundene i område som blir påvirket av den potensielle tilknytningen, som vil være svært omfattende for nettselskapene. Dette er derfor ikke en god løsning.

En vurdering av leveringskvalitet er sentralt i vurderingen av om en tilknytning er driftsmessig forsvarlig.^{(15) NOU 2022: 6 s. 104} Dette skyldes at en tilknytning som vil føre til dårligere leveringskvalitet for andre nettbrukere ikke vil være driftsmessig forsvarlig.^{(16) NOU 2022: 6 s. 104, se også kapittel 2.3 over} RME uttaler at spenningsforstyrrelser er en uunngåelig del av å drifte et kraftsystem.^{(17) RME vedtak 201907898-6} De har, blant annet på denne bakgrunnen, flere ganger ansett noe avvik fra leveringskvaliteten som innenfor rammene av leveringskvalitetsforskriften så lenge det gjøres tiltak, eller ikke er en generell trend i nettselskapets drift.^{(18) RME vedtak 201907898-6, NVE vedtak 201105810-10 (opprettholdt av OED vedtak 14/395), NVE 200801873-8} Allikevel er det umulig for nettselskapene ikke å ta hensyn til kravene forskriften fremsetter når de skal vurdere forsvarligheten av å tilknytte nye kunder i et nett de allerede anser som «fult».

Den andre spørsmålet er hvordan reguleringen av konsekvenser for ikke-levert energi påvirker TPV. Innledningsvis avgrenset oppgaven mot den generelle inntektsreguleringen av nettselskaper. Reguleringen av KILE og USLA er unntaket fra dette, da spesielt KILE i stor grad rapporteres i intervjuene å påvirke vurderingene selskapene gjør av TPV. KILE og USLA reguleres i kontrollforskriften kapittel 9 og 9A. Etter forskriftens § 9-1 skal nettselskapenes inntekt kvalitetsjusteres for avbruddskostnader som skyldes «feil eller planlagte utkoblinger i høyspenningsanlegg», samt enkelte andre feil og avbrudd i lavspenningsanlegg og fordelingstransformatorer. Hvor store disse avbruddskostnadene er, er gitt i § 9-2. Avbruddskostnadene skal trekkes fra nettselskapets årlige inntektsramme, jf. forskriftens § 7-1. At avbruddskostnader som skyldes «feil» skal medregnes innebærer at også feil som skyldes tredjemann skal innberegnes.^{(19) Bjørnebye (2014) s. 174-179} Bjørnebye (2014) legger til grunn at dette også gjelder for ansvarsbetingende handlinger.^{(20) Bjørnebye (2014) s. 176}

KILE beregnes for hvert strømbrudd, og skal reflektere avbruddets konsekvens for kunden.^{(21) RME (2021b) s. 1} Heller enn at kundene betales for strømbruddet, trekkes det beregnede beløpet fra neste inntektsramme for nettselskapet. Enkelt forklart vil dette si at jo mer KILE som beregnes for selskapet, jo mindre får de i inntekt i senere år.^{(22) RME (2021b) s. 1, RME (2024a)} Selv om KILE ikke er en direkte utgift i form av erstatning til kundene, fører ordningen til at nettselskapene beregner KILE med i sine vurderinger av driftsmessig forsvarlighet og nettinvesteringer.^{(23) RME (2021b) s. 1, RME (2024a)} At også feil som skyldes tredjemann skal beregnes med fører til at alle nye tilknytninger må vurderes for den potensielle påvirkningen på KILE. Alle nye tilknytninger som til tider ikke vil være DF, vil øke sannsynligheten for strømbrudd. Dette igjen gjør mer risikable tilknytninger, som TPV kan være, mindre attraktive.

Der uttakskunden bryter sine plikter etter avtalen, på en slik måte at nettselskapet påføres KILE overfor andre kunder har Statnett valgt å pålegge dette ansvaret uttakskunden i sin nye nettavtale.^{(24) Statnett (2024e), Statnett (2024f) s. 9} Det er med andre ord ikke særegent for vilkårsavtaler, men standard i tilfeller der kunden er skyld i feilen. Allikevel er det klart at for slike forhold er det nettselskapet som har bevisbyrden, og at de ikke står fritt til å legge den over på kunden. Suldal Elverk forsøkte en slik løsning overfor Småkraft i 2014, hvor NVE kom frem til at et slikt vilkår var i strid med tilknytningsplikten i el. § 3-4.^{(25) NVE vedtak 201502919-7} Selv om det i oppgaven her er snakk om uttakskunder må det samme gjelde, da tilknytningsplikten på dette området må anses å være den samme. At bevisbyrden og selve erstatningen ligger på nettselskapene i et slikt tilfelle fører igjen til at transaksjonskostnadene for inngåelse av vilkårsavtaler er svært høye.

USLA er, i motsetning til KILE, en direkte erstatning utbetalt til kundene for langvarige strømbrudd på over 12 timer, jf. kontrollforskriften § 9A-1 første ledd. Bestemmelsen dekker kun «husholdninger og fritidsboliger», og er derfor mindre relevante for næringskunder. Bestemmelsen er også tilsynelatende mindre relevant for TPV som er mer aktuelt i regionalnettet hvor det er få husholdninger og fritidsboliger. Allikevel vil utbetalingene, samt beregning av KILE, skje i distribusjonsnettet også når feilen oppstår i overliggende nett.

Det er i dagens ordning ingen unntak, justeringer eller mulighet for dispensasjon for KILE eller USLA som skyldes andres TPV.^{(26) KILE skal ikke beregnes for avbrudd i tråd med avtale om TPV, det er her snakk om strømbrudd som skyldes feil som kommer av en TPV. Se kapittel 3.4.2 over.} Det må også pekes på at det er en svært høy terskel for å dispensere fra den økonomiske reguleringen.^{(27) Se f.eks. NVE vedtak 201836696-13} Dispensasjon gis kun i tilfeller der de økonomiske konsekvensene for nettselskapet anses «svært store», med henvisning til insentivene ordningen er ment å gi.^{(28) NVE vedtak 201836696-13} Kravene til leveringskvalitet, KILE og USLA fører generelt til at nettselskapene premieres for å drifte nettet med konservativt, med så lav risiko som mulig. Dette er meget problematisk sett opp mot nettselskapenes monopolstilling, og deres samfunnsoppgave. Ordningene hindrer nettselskaper fra å ønske å utnytte tilgjengelig kapasitet via ordninger som TPV.

3.4.3 Insentiver for å inngå avtaler om TPV

Spørsmålet her er hvorvidt nettselskapene har insentiver, til å inngå flere avtaler om TPV. Slik reguleringen er nå, vil flere avtaler om TPV føre til mer KILE, gjennom at nettselskapene tar på seg mer risiko. Denne utgiften kan ikke belastes uttakskunden som forårsaker den, da nettselskapet er ansvarlige for håndteringen av avtalen. Dette får igjen betydning for forbrukerne igjennom økte tariffer og med det høyere nettleie for alle nettselskapets kunder.^{(29) Ot.prp. nr. 62 (2008-2009) s. 36} For brukerne av nettet er dette svært lite gunstig.

Nettselskapene opplyser at det finnes ingen insentiver for nettselskapene til å inngå denne typen avtaler. RME opplyser at tilknytningsavtaler med vilkår blir brukt i praksis langt mindre enn de så for seg. Både industrien, og nettselskap, peker på at insentiver kunne bidratt med at flere avtaler på vilkår ble inngått. Nettselskapene må ved inngåelse av avtaler om TPV ta på seg et ansvar for å drifte avtalene. Når mange av avtalene krever fysisk tilstedeværelse for gjennomføring, krever de store ressurser.^{(30) Behringer (2024) s. 8} I tillegg kan flere avtaler samtidig kreve mer av nettselskapene, for å holde orden på de ulike vilkårene i drift.

At det ikke finnes insentiver til å inngå TPV skiller seg fra da tilknytningsplikten i regional- og transmisjonsnettet ble innført i 2010. Da tilknytningsplikten ble utvidet ble det vektlagt at nettselskapene hadde et ansvar for å utvikle og utnytte nettet på best mulig måte.^{(31) Ot.prp. nr. 62 (2008-2009) s. 6, 17 og 21} Ved å utvide tilknytningsplikten til å inkludere et krav til å utrede hvordan, på hvilke vilkår og når det kan være aktuelt med TPV, vil flere nettselskaper måtte sette seg inn i hvordan å anvende slike avtaler. Om det i tillegg kan gjøres lønnsomt for nettselskapene er det mulig at flere avtaler vil inngås.^{(32) Hvordan å gjøre dette lønnsomt på en god måte må også sees hen til inntektsreguleringene av nettselskapene. Jeg vil ikke ta for meg dette her. Se kapittel 1.2}

Det å sette et slikt krav til netteiere er enklere dersom tilknytningsplikten utvides.^{(33) Reiten (2014) s. 43-44 og NOU 2022:6 s. 112 flg.} En utvidet tilknytningsplikt innebærer en likebehandling av kunder i distribusjons-, regional- og transmisjonsnettet ved at alle har krav på nettilknytning frem til tilknytningspunkt hos uttakskunden. Dagens tilknytningsplikt i enl. § 3-4 går kun frem til nærmeste tilknytningspunkt, og ikke helt frem til tilknytningspunkt hos uttakskunden.^{(34) Se kapittel 2.2 over} På grunn av dette har det blitt flere aktører i regionalnettet som ikke har strømnett som hovedvirksomhet. Disse aktørene har selv en tilknytningsplikt overfor nye aktører som ønsker tilknytning i deres nett. Ved at kun nettselskap drifter nett, vil det være mulig å legge et større ansvar på nettselskapene for å tilby TPV.