1.2 Materiale og metode
1.2.1 Metode
Avhandlingen består av en redegjørelse og analyse av gjeldende rett. Problemstillingen reiser noen særlige metodiske spørsmål som avhandlingen må ta stilling til underveis, i tillegg til at det må foretas noen metodiske avgrensninger.
Et første metodisk problem er forholdet til EMK P1-1 og praksis fra EMD. Siden avhandlingen sin problemstilling knytter seg til vernet etter Grunnloven § 105, blir EMK P1-1 og praksis fra EMD ikke behandlet på selvstendig grunnlag, herunder norske domstolers forståelse av dette. Spørsmålet som avhandlingen skal behandle er om, og i så fall hvordan, EMK P1-1 og praksis fra EMD får betydning for tolkningen av Grunnloven § 105.(1) Se punkt 4.6.
Et annet metodisk problem er tilknyttet rettskildematerialet. Avhandlingens problemstilling er knyttet til «avgi»-vilkåret og dets nærmere innhold, herunder grensedragningen mellom ekspropriasjoner og rådighetsinnskrenkninger. Dette spørsmålet er behandlet utfyllende i både teori og praksis. Et problem som dermed oppstår, er hvordan dette omfattende kildematerialet skal behandles. Jeg har valgt å foreta tre metodiske grep i avhandlingen for å bedre se sammenhengen i dette materialet.
Det første grepet er å behandle teori og praksis samlet. Dette gjør jeg på bakgrunn av samspillet mellom de to kildene i utviklingen, og for å illustrere både utviklingslinjene og påvirkningen de to kildene har hatt på hverandre.
Det andre grepet er å ta utgangspunkt i to milepæler i rettsutviklingen på området – Rt. 1918 s. 403 (konsesjonslov) og Rt. 1970 s. 67 (strandlov), og behandle utviklingen før og mellom dommene kronologisk.(2) Andenæs (1976) s. 384 omtalte de to sakene som «milepeler i rettsutviklingen». Dette grepet er også gjort for å vise utviklingstrekkene og samspillet mellom kilden, samtidig som det viser hvordan milepælene endret utviklingen.
I tilknytning til utviklingen etter den andre milepælen, er det tredje grepet at denne delen av teori og praksis behandles som typetilfeller. Dette blir gjort av tre grunner. For det første vil de forskjellige typetilfellene illustrere forskjellige aspekter av vurderingen. For det andre vil det vise utviklingen klarere enn en kronologisk behandling, nettopp fordi typetilfellene illustrerer forskjellige aspekter av vurderingen. For det tredje vil funksjonen til de forskjellige typetilfellene være forskjellige – noen typetilfeller brukes for å illustrere gjeldende rett, mens andre vil i større grad sees fra et kritisk perspektiv.
Et tredje metodisk problem er på hvilken måte og hvordan perspektiver skal trekkes inn. Jeg har valgt å legge fokuset på rettshistoriske og rettsteoretiske perspektiver. De rettshistoriske perspektivene kommer frem i punkt 3.4.1(3) Når jeg viser til «punkt» er dette krysshenvisninger i avhandlingen, med mindre annet blir sagt uttrykkelig eller følger av konteksten. om historikk, og i teori og praksis fra før Rt. 1918 s. 403 (konsesjonslov). De rettsteoretiske perspektivene blir behandlet overordnet i punkt 2.3, i tillegg til gjennomgående i avhandlingen. Andre perspektiver som kunne vært behandlet hadde vært rettsøkonomiske og komparative perspektiver, men av plasshensyn må jeg avgrense fra dette.
1.2.2 Materiale
Problemstillingen er knyttet til Grunnloven § 105, som lyder:
«Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen.»
I nynorsk språkdrakt lyder bestemmelsen:
«Krev omsyn til samfunnet at nokon må gje frå seg sin faste eller rørlege eigedom til offentleg bruk, skal ho eller han få fullt vederlag av statskassa.»
Av andre konstitusjonelle normer er tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 viktig. Et aspekt ved normen er et vern av bestående rettigheter mot senere regulering – også kalt uegentlig tilbakevirkning.(4) Se Fleischer (1975) s. 190 flg. Paragrafen lyder:
«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»
I tilknytning til Grunnloven har høyesterettspraksis en sentral posisjon. Helt siden 1800-tallet har Høyesterett avsagt dommer der virkeområdet til Grunnloven § 105 gjennom tolkningen av «avgi»-vilkåret har vært behandlet. Parallelt med dette har juridisk teori drøftet spørsmålet, både gjennom analyser av gjeldende rett og kritikk av praksis.
På traktat- og konvensjonsnivå er det to artikler som kan nevnes for spørsmålet om eiendomsretts- og ekspropriasjonsvernet. Eiendomsvernet ble inntatt i FNs Verdenserklæring artikkel 17, men et tilsvarende vern ble verken tatt inn i SP eller ØSK. I europeisk sammenheng ble et eiendomsretts- eller ekspropriasjonsvern tatt med i EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1. Her fikk også andre økonomiske rettigheter et vern. Etter menneskerettsloven §§ 3 jf. 2 nr. 1 bokstav a er protokollen gitt forrang for formell lov. Artikkelen lyder:
«Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.
The preceding provisions shall not, however, in any way impair the right of a State to enforce such laws as it deems necessary to control the use of property in accordance with the general interest or to secure the payment of taxes or other contributions or penalties.»
Praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen vil her være av interesse når det gjelder tolkningen av EMK. Siden problemstillingen knytter seg til Grunnloven § 105, blir spørsmålet om og hvordan artikkelen og EMD-praksis påvirker tolkningen av grunnlovsbestemmelsen.
I tillegg til normer på konstitusjonelt og semi-konstitusjonelt nivå med tilhørende praksis og teori, finnes også formell lov som verner aspekter av eiendomsretten. Her vil jeg særlig nevne naturmangfoldloven § 50 og plan- og bygningsloven § 15-3, som begge er lovbestemmelser det kan argumenteres for at gir rett til erstatning for inngrep som i utgangspunktet faller utenfor «avgi»-vilkåret i Grunnloven § 105. Disse lovbestemmelsene er av mindre relevans for problemstillingen, som knytter seg til Grunnlovens vern.
Siden mye av tematikken i avhandlingen er behandlet utfyllende i juridisk litteratur, vil avhandlingen gjennomgående referere til denne litteraturen. Litteraturen vil dermed få stor plass, og jeg må derfor understreke at den rettskildemessige vekten til litteraturen kommer gjennom dens argumentasjonsverdi og eventuell tilslutning fra rettspraksis.