1.1 Emne og problemstilling
Rettigheter i fast eiendom innehar en sentral posisjon i fysiske og juridiske personers rettighetskatalog. Hva disse rettighetene innebærer vil variere ut fra filosofiske og rettslige synspunkter. Særlig utviklet idéen om eiendomsretten seg i og etter opplysningstiden, og påvirket en rekke av konstitusjonene som ble vedtatt – blant annet i Frankrike, USA og Norge.
Som en del av rettighetene følger regler om vern, som kan ha forskjellig utforming. For norsk rett følger eiendomsvernet på konstitusjonelt nivå hovedsakelig av ekspropriasjonsvernet i Grunnloven § 105.(1) Løpende lovhenvisninger er til lovenes navn. Fullstendig referanse med navn i parentes finnes i litteratur- og kildelisten. I tillegg kan tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 være relevante. Regler om erstatningsvern er også gitt i formell lov, for eksempel i naturmangfoldloven § 50 og plan- og bygningsloven § 15-3.
Grunnloven § 105 er utformet som en erstatningsbestemmelse, der vilkårene for erstatning er at noen må «avgi» sin «rørlige eller urørlige eiendom». De eiendomsinngrepene som oppfyller «avgi»-vilkåret vil utløse krav om «full erstatning». Den klare hovedregelen for de eiendomsinngrepene som ikke oppfyller «avgi»-vilkåret er at rettighetshaver ikke har krav på erstatning etter Grunnloven § 105. Tradisjonelt har grensedragningen gått mellom «ekspropriasjoner» og «rådighetsinnskrenkninger».(2) Rt. 1918 s. 403 (konsesjonslov) og Rt. 1970 s. 67 (strandlov). Førstnevnte utløser retten til full erstatning direkte etter bestemmelsen, mens sistnevnte utløser som klar hovedregel ikke rett til erstatning med mindre de strenge vilkårene ved læren om analogisk anvendelse av bestemmelsen er oppfylt.
Den sentrale forskjellen mellom ekspropriasjoner og rådighetsinnskrenkninger er at ekspropriasjoner innebærer en «overføring av rådighet», mens rådighetsinnskrenkninger innebærer at rådigheten kun «i større eller mindre grad fryses fast».(3) Rt. 1987 s. 80 (Rønnåsmyra II) s. 89. I utgangspunktet er dette en enkel regel, men problemene oppstår når den skal anvendes på eiendomsinngrep som har elementer fra begge disse to kategoriene i seg.
Med dette som bakgrunn reiser avhandlingens problemstilling seg: Hvilken betydning har overføringselementet til et eiendomsinngrep for om inngrepet utløser ekspropriasjonsvernet i Grunnloven § 105. Med «overføringselement»(4) Begrepet er inspirert av to artikler av Steinar Tjomsland: I Tjomsland (1988) s. 353 har han uttrykt at et vilkår for at et inngrep skal sees på som ekspropriasjon er «overdragelseselementet», mens i Tjomsland (2006) s. 401 har han beskrevet at det «elementet av rådighetsoverføring» som forelå i barns fiskerett-dommen skapte et spenningsforhold både i forhold til resultat og begrunnelse. sikter jeg overordnet til det elementet ved et inngrep i fast eiendom som innebærer at rådighet, herunder verdi eller interesse, overføres fra ett rettssubjekt til et annet, herunder en avgrenset gruppe personer eller allmennheten. Siden problemstillingen knytter seg til elementer ved selve inngrepet, vil et eventuelt svar bero på en tolkning av Grunnloven § 105 sitt «avgi»-vilkår, siden dette er vilkåret som er knyttet til selve inngrepet.
En sentral del av avhandlingen blir dermed å belyse de forskjellige sidene av overføringselementet. Noen overordnede spørsmål avhandlingen må undersøke nærmere er:
Hvilken rolle vurderingen av overføringselementet har ved avgjørelsen av om et eiendomsinngrep oppfyller «avgi»-vilkåret – er det avgjørende, eller må det suppleres med andre vurderinger?
Hvordan den nærmere fremgangsmåten er for å vurdere overføringselementet til et eiendomsinngrep?
Om svaret på vurderingen enten er at eiendomsinngrepet er en ekspropriasjon eller en rådighetsinnskrenkning, eller om det må åpnes for et gradert overføringselement?
Problemstillingen er særlig aktuell etter høyesterettsdommen HR-2021-1429-A (Saarivuoma).(5) Løpende henvisninger til dommer blir gjort enten ved full referanse eller populærnavn, avhengig av henvisningens kontekst. Fire dommere konkluderte med at grensereinbeiteloven sine bestemmelser som forhindret den svenske samebyen Saarivuoma fra å benytte sin privatrettslige beiterett i Norge var en regulering, og at det kun var aktuelt med erstatning etter analogi fra Grunnloven § 105. Dette til tross for at andrevoterende, med tilslutning fra femtevoterende, mente at saksforholdet hadde «klare likhetstrekk med ekspropriasjon».(6) HR-2021-1429-A (Saarivuoma) avsnitt 180. Først- og fjerdevoterende dannet flertallet sammen med tredjevoterende i erstatningsspørsmålet, og det ble ikke tilkjent erstatning. Dommen er anket og sluppet inn til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og et av ankegrunnlagene til samebyen er at reguleringen «reelt sett er en ekspropriasjon».(7) https://rett24.no/articles/hoyesterett-delte-seg-2-2-1--na-er-saken-sluppet-inn-til-strasbourg [hentet 17.08.23].