MarIus

3.3 Prøvingsrett og prøvingsintensitet

Spørsmålet avhandlingen ser på – hva som nærmere ligger i «avgi»-vilkåret og betydningen av overføringselementet, vil være aktuelt der myndighetene for eksempel vedtar en lov som gjør inngrep i eiendom uten erstatning, men som det etter Grunnloven § 105 skulle vært gitt full erstatning for. I den situasjonen kan rettighetshaver ta saken inn for domstolene, og det aktualiserer spørsmålet om domstolens kompetanse til å prøve forholdet mellom formell lov eller vedtak på den ene siden, og Grunnloven på den andre siden.

Avhandlingen tar utgangspunkt i reglene og prinsippene etter Grunnloven § 105, som vil si hva som kan sluttes ut fra «avgi»-vilkåret, og ikke til en konkret prøving av om et vedtak eller en lov er grunnlovsstridig. For avhandlingen settes derfor ikke spørsmålet om prøvingsrett og prøvingsintensitet på spissen, men det skal likevel redegjøres for noen overordnede utgangspunkter om dette for at helheten i systemet skal komme frem.

I dag er prøvingsretten grunnlovfestet i Grunnloven § 89, som uttrykker at domstolene har «rett og plikt» til både å prøve om anvendelse av en lovbestemmelse «strider mot Grunnloven» og om det «strider mot Grunnloven eller landets lover å anvende andre beslutninger truffet under utøving av offentlig myndighet». Denne prøvingsretten er et resultat av rettsutvikling over tid. Allerede på midten av 1800-tallet så man tanker om prøvingsrett i juridisk teori, da for eksempel i Schweigaard/Motzfeldt sin betenkning om opphevelsen av det bergenske bakerlaugets privilegier.^{(1) Schweigaard/Motzfeldt (1841) – dette poenget har blitt fremhevet i Alvik (2021a) s. 1184, se punkt 4.3.2.} Smith har trukket frem tre sentrale saker for prøvingsrettens fremvekst.^{(2) Rt. 1866 s. 823 (Wedel-Jarlsberg), Rt. 1918 s. 403 (konsesjonslov) og Rt. 1976 s. 1 (Kløfta), se Smith (2021) s. 274–276.}

Siden domstolen kan og må prøve grunnlovsmessigheten av myndighetsutøvelse, blir spørsmålet hvor intens denne prøvingen skal være. I Rt. 1976 s. 1 (Kløfta), som blant annet gjaldt spørsmålet om den tidligere ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 §§ 4 og 5 var i strid med Grunnloven § 105, stilte Høyesterett opp utgangspunktene for prøvingens intensitet.^{(3) Omtalt som «Kløfta-læren», se Smith (2021) s. 323 flg.} Høyesterett opererte med tre kategorier av prøvingsintensitet avhengig av hva grunnlovsbestemmelsen handlet om.

Der grunnlovsbestemmelsen dreier seg om «vern om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet» må «grunnlovens gjennomslagskraft […] være betydelig».^{(4) Kløftadommen s. 5.} Eksempler på dette er ytringsfriheten i Grunnloven § 100 og retten til privatliv i Grunnloven § 102. For grunnlovsbestemmelser som «regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse» må domstolen «i vid utstrekning […] respektere Stortingets eget syn».^{(5) Kløftadommen s. 5, med henvisning til Rt. 1952 s. 1089 (hvalavgift) på særlig s. 1098.}

I «en mellomstilling» kommer de bestemmelsene som handler om «vern om økonomiske rettigheter».^{(6) Kløftadommen s. 6.} For slike bestemmelser må Stortingets egen forståelse «spille en betydelig rolle» når grunnlovsmessigheten skal prøves, og domstolen «må vise varsomhet med å sette sin vurdering over lovgiverens».^{(7) Kløftadommen s. 6.} I konkrete saker vil derfor spørsmålet bli om «lovens regler leder til resultater som er forenlig med grunnlovens § 105», ikke om «resultatene ville blitt de samme uten lovregler».^{(8) Kløftadommen s. 6.} Dette betyr at Høyesterett vil «vike tilbake» for å konstatere at en lov er grunnlovsstridig der det «foreligger rimelig tvil» om grunnlovsstriden og der «Stortinget klart har vurdert og bygd på at loven ikke kommer i strid med grunnloven».^{(9) Kløftadommen s. 6.} Men prøvingsretten må benyttes der det er «hevet over rimelig tvil at loven vil føre til resultater som er i strid med grunnloven».^{(10) Kløftadommen s. 6.}

Til slutt presiserte Høyesterett to ting: For det første må domstolen «uten videre akseptere lovgiverens politiske vurderinger», og spørsmålet er derfor kun om «den måte Stortinget har realisert sine intensjoner på, er forenlig med grunnloven».^{(11) Kløftadommen s. 6.} For det andre har domstolen «rett og plikt» til å «anvende loven på den måte som best harmonerer med grunnloven eller med det prinsipp den enkelte grunnlovsbestemmelse er sprunget ut av» ved tvil om tolkningen av en lov.^{(12) Kløftadommen s. 6, med videre henvisninger til Rt. 1880 s. 278 (Kristiania magistrat) på særlig s. 280 og Rt. 1958 s. 479 (Mykle) på særlig s. 482.}

Grunnloven § 105 er eksempel på en bestemmelse som faller i mellomkategorien, siden eiendom er en økonomisk rettighet. Dersom domstolen skal ta stilling til spørsmålet, må de dermed legge en betydelig vekt på Stortingets syn, og overprøving kan skje dersom Stortinget ikke har vurdert grunnlovsmessigheten, eller dersom det er hevet over rimelig tvil at loven er grunnlovsstridig. Grunnloven § 105 kan etter den andre presiseringen også anvendes som tolkningsprinsipp, og her er det særlig «full erstatning» som kan være en relevant retningslinje når det er usikkerhet knyttet til erstatningsutmålingen ved ekspropriasjonsvedtak.