5.3 Løsningsmodell
Vurderingen av overføringselementet vil påvirke spørsmålet om vern etter Grunnloven § 105 på to forskjellige måter – ved fastlegging av erstatningsvernets utgangspunkt, og ved en eventuell helhetsvurdering.
Som lagt til grunn i teorien og illustrert i rettspraksis, kan man se ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkninger som ytterpunkter på en glideskala. Dette henger sammen med at overføringselementet – graden av overføring – vil variere i styrke, slik som tilfellet også er ved tilbakevirkningselementet i Grunnloven § 97. Rettspraksis tilknyttet Grunnloven § 105 tar i hovedsak for seg inngrep nær ytterpunktene, men det finnes spor av denne glideskalaen i rettspraksis. Etter mitt syn kan det skisseres opp tre overordnede kategorier.
Den første kategorien er kjernen av «avgi», nemlig formelle ekspropriasjoner. I denne kategorien faller også inngrep som må likestilles med formelle ekspropriasjoner, som forlengelsesretten (isolert) og innløsningsretten i henholdsvis Øvre Ullern-dommen og Sørheimdommen, og bankdemokratisering i bankdemokratiseringsdommen.(1) Rt. 2007 s. 1281 (Øvre Ullern) avsnitt 89, Rt. 2007 s. 1308 (Sørheim) avsnitt 35 og Rt. 1979 s. 572 (bankdemokratisering) s. 586. Disse inngrepene ligger på ytterpunktet av glideskalaen der overføringselementet står sterkest. Inngrepene innebærer rådighetsoverføring, og erstatning skal gis uavhengig av inngrepets vesentlighet eller urimelighet.
Den andre kategorien er inngrepene som ligger utenfor «avgi». En rekke rådighetsinnskrenkninger faller i denne kategorien – eksempelvis naturfredninger, generelle byggeforbud og konsesjonslovgivning. Disse inngrepene ligger på ytterpunktet av glideskalaen der overføringselementet er svakt eller ikke-eksisterende, ettersom det verken kan identifiseres en konkret tilegnelse eller formål om overføring. Inngrepene innebærer at rådigheten kun i større eller mindre grad fryses fast, og her er hovedregelen at erstatning ikke skal gis etter Grunnloven § 105 med mindre inngrepet både er «vesentlig» og «sterkt urimelig» etter en helhetsvurdering.
Den tredje kategorien er de inngrepene som ligger imellom de to førstnevnte. Dette er inngrep som verken innebærer en rådighetsoverføring eller at rådigheten kun i større eller mindre grad fryses fast. Siden overføringselementet i disse tilfellene er mer fremtredende enn den andre kategorien, vil ordlyden og prinsippet i Grunnloven § 105, sammenholdt med hensynene bak regelen og holdepunkter i rettspraksis, kreve et sterkere vern enn for rådighetsinnskrenkningene i kategori to uten at de kan likestilles med formell ekspropriasjon. Dette kan kalles for en utvidende tolkning av «avgi»-vilkåret. Et eksempel på et slikt inngrep finnes i barns fiskerett-dommen, og avhandlingen har påpekt sider ved inngrepene i både Senja-dommen og Saarivuoma-dommen som kan aktualisere en nærmere vurdering. For denne kategorien kan det oppstilles et utgangspunkt om vern, der unntak kan tenkes. Følger man barns fiskerett-dommen vil «mindre vesentlig inngrep» unntas.
Hvordan den nærmere avgrensningen skal foretas mellom de tre kategoriene er vanskelig å si noe generelt om, og vurderingen er konkret. Det kan også tenkes mellomsituasjoner mellom kategoriene.
Når det gjelder grensedragningen mot inngrep som likestilles med formelle ekspropriasjoner, vil jeg overordnet anta at det skal mye til før et inngrep som ikke er en formell ekspropriasjon kan likestilles med dette. For dette må det være en klar sammenheng mellom avståelsen og tilegnelsen, og inngrepets formål om at det skal skje en overføring – enten i positiv eller i negativ forstand – må være fremtredende. Blant annet kan det være relevant å sammenligne inngrepets overføringselement med overføringselementet i formell ekspropriasjon, eller med inngrep som tidligere rettspraksis har likestilt med formell ekspropriasjon. Eksempler på dette er festerens forlengelsesrett (isolert) og innløsningsrett fra tomtefestesakene, og bankdemokratisering.(2) Rt. 2007 s. 1281 (Øvre Ullern) avsnitt 89, Rt. 2007 s. 1308 (Sørheim) avsnitt 35 og Rt. 1979 s. 572 (bankdemokratisering) s. 586.
Når det gjelder grensedragningen mellom kategori to og tre, er denne vanskeligere. Siden erstatningen i disse tilfellene beror på en helhetsvurdering med forskjellige utgangspunkter og terskler, vil en eventuell tvil måtte vektlegges i den konkrete vurderingen. At overføringselementet kan være relevant i den konkrete vurderingen kan eksemplifiseres ved HR-2021-1429-A (Saarivuoma), der mindretallet vektla at inngrepet hadde «klare likhetstrekk med ekspropriasjon».(3) HR-2021-1429-A (Saarivuoma) avsnitt 180.