1.2 Begrepsavklaringer og avgrensninger
I avhandlingen bruker jeg termen «konsesjonsordning» for å beskrive regelverk hvor lovgiver har fastsatt et generelt forbud mot en faktisk handling, tilstand eller rettslig disposisjon, og samtidig gitt forvaltningen diskresjonær kompetanse til å gjøre unntak fra forbudet i individuelle tillatelser.(1) Mestad (1986) s. 1 og 5, Arnesen (2014) s. 99 og Berntzen (2019) s. 17. Vanligvis har forvaltningen også adgang til å stille vilkår til tillatelsene.(2) Arnesen (2014) s. 99. I dette ligger det en avgrensning mot tillatelsesordninger som gir søkerne rettskrav på tillatelse dersom de oppfyller lovens vilkår, som for eksempel ordningene med advokat- og legebevillinger – «rene autorisasjonsordninger».(3) Arnesen (2014) s. 99 og Alvik og Bjørnebye (2020) s. 95.
I tildelingen av tillatelsene bruker forvaltningen ofte forskjellige kriterier. Dels kan det være kriterier søkerne må oppfylle for å få tillatelse, dels kan det være kriterier for å skille mellom flere kvalifiserte søkere. I avhandlingen bruker jeg uttrykket «tildelingskriterier» som en fellesbetegnelse på disse kriteriene.(4) Begrepsbruken er hentet fra Arnesen (2014) s. 110. Den første typen omtaler jeg som «terskelkriterier»,(5) Begrepsbruken er hentet fra Arnesen (2014) s. 110. og den andre typen omtaler jeg som «fordelingskriterier» eller «utvelgelseskriterier».(6) Begrepsbruken er hentet fra Arnesen (2014) s. 110.
Jeg bruker termen «konsesjon»(7) Termen «konsesjon» har latinsk opprinnelse og betyr «tillatelse», jf. også Alvik og Bjørnebye (2020) s. 91. om de individuelle tillatelsene, som vanligvis gir rett til en varig og omfattende økonomisk aktivitet eller virksomhet.(8) Mestad (1986) s. 3 og Alvik og Bjørnebye (2020) s. 91. Ordbruken i lovverket er ikke konsekvent,(9) Mestad (1986) s. 2 og Alvik og Bjørnebye (2020) s. 92–93. og flere av konsesjonslovene bruker ikke selv betegnelsen «konsesjon».(10) Alvik og Bjørnebye (2020) s. 93. Akvakulturloven bruker for eksempel i stedet betegnelsen «akvakulturtillatelse», jf. akvakulturloven § 4 første ledd første punktum. Jeg bruker uttrykkene konsesjon, tillatelse og akvakulturtillatelse om hverandre, uten at jeg av den grunn forsøker å legge noe annet meningsinnhold i utrykkene enn det jeg har skissert her.
Termen «akvakultur» brukes gjerne synonymt med «havbruk». Når loven har fått navnet «akvakulturloven», er det fordi Nærings- og fiskeridepartementet mente at betegnelsen «akvakultur» bedre får fram at produksjonen ikke bare foregår i havet, men også i ferskvann og på land.(11) Ot.prp. nr. 61 (2004–2005) s. 17. «Akvakultur» er legaldefinert, og omfatter produksjon av vannlevende dyr og planter – akvatiske organismer, jf. akvakulturloven § 2 første ledd første og andre punktum. Med «produksjon» sikter loven til ethvert tiltak for å påvirke dyrene og plantenes vekst, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet, jf. akvakulturloven § 2 første ledd tredje punktum.
I avhandlingen avgrenser jeg mot tillatelser til all annen akvakulturproduksjon enn til kommersielt oppdrett av matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret; oppdrett av andre arter faller utenfor. Det betyr også at produksjonstillatelser med ikke-kommersielle formål, slik som undervisnings- og utviklingstillatelser, faller utenfor avhandlingen.(12) Se også Berntzen (2019) s. 12. Utenfor faller også stamfisk-, klekkeri- og settefiskproduksjon av laks, ørret og regnbueørret. Jeg behandler bare tillatelsene til matfiskproduksjon. Det er den delen av produksjonen som foregår fra yngelen er stor nok til at den overlever i saltvann, og fram til fisken har vokst seg stor nok i anlegg i sjøen til at den kan sendes til slakting.(13) Falch (2020) s. 9. Utenfor faller i tillegg landbasert oppdrett. Bakgrunnen for avgrensningene er at auksjonsregelverket bare omfatter kommersielle tillatelser til oppdrett av matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret. For enkelthets skyld, bruker jeg ofte fellesbetegnelser som «tillatelser til laks og ørret», «tillatelser til rød matfisk» eller bare «laksetillatelsene».(14) Liknende Nicholls (2018) s. 12, Berntzen (2019) s. 12, Falch (2020) s. 9 og Marcussen (2021) s. 17.
Dessuten er det bare deler av akvakulturtillatelsen til lakseoppdrettet forvaltningen selger på auksjon. Akvakulturtillatelsen til lakseoppdrett består av to vedtak, hvor begge er nødvendige, men ikke alene tilstrekkelige for å sette i gang produksjonen. Det er det første vedtaket, den såkalte «selskapstillatelsen»(15) Berntzen (2019) s. 19 og Falch (2020) s. 9–10., forvaltningen selger på auksjon. I avhandlingen konsentrer jeg meg derfor i all hovedsak om denne delen av akvakulturtillatelsen. Det innebærer at jeg bare omtaler det andre vedtaket – «lokalitetstillatelsen»(16) Berntzen (2019) s. 19 og Falch (2020) s. 9–10. – i den grad det er nødvendig for å forstå helheten i tildelingssystemet med auksjonsregelverket.