5.7 Forslag til endringer i reguleringsteknikken
Gjennomgangen av auksjonsreglene viser at flere deler av regelverket er av forskrifts karakter. Verken auksjonsforskriften eller auksjonsreglene gjelder lenger, slik at forslagene her må ses som innspill til utformingen av et eventuelt auksjonsregelverk for neste mulige tildelingsrunde av produksjonskapasitet for matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret i 2024.
Fremfor alt må departementet før neste tildelingsrunde, dersom departementet ønsker å videreføre forskriftsreglene i det detaljerte auksjonsregelverket, følge saksbehandlingsreglene for forskrifter ved vedtakelsen av disse. Dersom departementet er i tvil om enkeltbestemmelser er forskrift eller ikke, er det bedre å vedta dem i forskrifts form enn å la være. Spørsmålet er likevel hvordan departementet bør legge opp regelverket rent regelteknisk.
Målet bør være å utforme et funksjonelt auksjonsregelverk som er tilgjengelig for dem reglene angår.(1) Se tilsvarende Lovavdelingen (2000) s. 195. Det er av den grunn en fordel om departementet vedtar alle forskriftsreglene for auksjonen i ett og samme regelverk,(2) Se generelt i samme retning Lovavdelingen (2000) s. 195. for eksempel ved å samle alle forskriftsreglene for auksjonen i auksjonsforskriften. Flere av reglene i det detaljerte auksjonsregelverket har dessuten sin naturlige plass i auksjonsforskriften. Det inkluderer reglene om avslutningsbud, reglene om minste akseptable kapasitet (MAC) og standardbud, som alle hører naturlig hjemme under auksjonsforskriftens regler om budgivningen.
En samlet fremstilling av reglene i auksjonsforskriften vil naturlig nok endre forskriftens karakter. Fram til nå har den i hovedsak fremstilt de overordnede rammene for auksjonen, med regler som gjelder for alle som har interesse av å delta. Ved å løfte de detaljerte forskriftsreglene opp i auksjonsforskriften, får den et helt annet detaljnivå med tekniske og kompliserte regler. Disse forholdene endrer likevel ikke på at det er enklere å forholde seg til ett samlet regelverk.
I forlengelsen av dette er spørsmålet hva departementet bør gjøre med de delene av regelverket som ikke er av forskrifts karakter. Det kan selvfølgelig være at den delen av reglene som ikke er forskrift, er så stor at det er hensiktsmessig å skille disse ut i et eget regelverk. Regelverket som ikke inneholder forskriftsbestemmelser, må i tilfellet få en annen betegnelse enn forskrift.(3) Forvaltningsloven stenger ikke for å betegne regelsett som ikke inneholder bestemmelser av forskrifts karakter som forskrift, men det er uheldig om det blir gjort, jf. Eckhoff (1978) s. 560 og Eckhoff og Smith (2022) s. 347. Ofte er det likevel en fordel å vedta forskriftsregler og andre generelle regler samlet; det er enklere å forholde seg til ett regelverk enn to, og risikoen for gjentakelser blir mindre. Rent rettspedagogisk er det derfor heldig om departementet i utgangspunktet også løfter reglene som faller utenfor forskriftsbegrepet opp i auksjonsforskriften. Det gjelder spesielt regler som henger tett sammen med forskriftsreglene, eller som ellers bidrar til å gjøre disse enklere å forstå.
Derimot er det noen av de generelle reglene som ikke bør med i auksjonsforskriften. Flere av auksjonsreglene er bare av orienterende karakter, med praktiske opplysninger om gjennomføringen av auksjonen. Det inkluderer auksjonsreglene art. 2, art. 6 fjerde ledd, art. 13 andre ledd og art. 16 andre ledd. Slike regler er det ikke behov for i auksjonsforskriften, og heller ikke i noe annet regelhefte. Dersom det er behov for å gi slike helt praktiske opplysninger, kan departementet for eksempel informere om slikt på departementets og direktoratets nettsider, og eventuelt sende ut informasjonen på et eget informasjonsskriv til aktørene som har fått plass på auksjonen.
I forlengelsen av fordelen med å samle auksjonsreglene i én og samme forskrift, er det grunn til å peke på at departementet bør oppheve tidligere auksjonsforskrifter. På grunn av forskriftenes saklige virkeområde gjelder disse ikke lenger, men det er en klar fordel om departementet uansett opphever dem ved forskriftsendring. Ikke-opphevede forskrifter som ikke lenger er i bruk, bidrar bare til at forskriftsverket blir uoversiktlig. Det er grunn til å legge til at opphevelsen av de gamle auksjonsforskriftene ikke har betydning for adgangen til å behandle klager og søksmål etter reglene som gjaldt for disse auksjonene.
Endelig er det grunn til å peke på at det kan være behov for å gjennomgå lov- og forskriftsregelverket på akvakulturområdet i sin helhet. Forskriftsverket er omfattende og fragmentert, med mange forskrifter vedtatt på samme forvaltningsnivå. Reglene for tillatelsessystemet som i dag fremgår av en lang rekke forskrifter, kan med fordel samles i én eller færre forskrifter. Det gjør det langt enklere for både næringen og forvaltningen å orientere seg i reglene og finne fram til løsningen på konkrete spørsmål. Det kan også være grunn til å gjennomgå akvakulturloven, som ikke lenger gir et treffende bilde på dagens komplekse tildelingssystem.