MarIus

1.3 Metode og rettskildebildet

I avhandlingen gir jeg i utgangspunktet en fremstilling av gjeldende rett – en rettsdogmatisk fremstilling.^{(1) Mæhle (2004) s. 329 og Mæhle og Aarli (2022) s. 198–199.} Til dette utgangspunktet er jeg likevel nødt til å gjøre én modifikasjon. Forskrift 22. juli 2022 nr. 1386 om tildeling av produksjonskapasitet til akvakultur med matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret i 2022 gjennom auksjon (auksjonsforskriften 2022), gjaldt etter dens saklige virkeområde bare for auksjonen i 2022. Auksjonsregelverket er derfor ikke lenger gjeldende rett, det hører per definisjon til rettshistorien.

Når jeg likevel gir en fremstilling av disse reglene, er det fordi nye auksjonsforskrifter for tildeling av tillatelser til lakseoppdrett kan bli vedtatt med to års intervaller. På samme måte som auksjonsforskriften 2022 bygde videre på auksjonsforskriftene fra 2018 og 2020,^{(2) Nærings- og fiskeridepartementet (2022) punkt 1.} er det grunn til å anta at auksjonsforskriften for 2024 kommer til å bygge videre på auksjonsregelverket fra 2022. Departementet kan dessuten vedta en endringsforskrift, og på den måten endre tidsbegrensningen i regelverkets saklige virkeområde. Regelverket gir i tillegg opphav til en del problemstillinger som er relevante for utarbeidelsen og anvendelsen av eventuelle fremtidige auksjonsregelverk også på andre områder, slik som for produksjon av vindkraft til havs.

Rettskildebildet for akvakultur består først og fremst av akvakulturloven med underliggende forskrifter. Det sentrale forskriftsverket som er relevant for tildelingene består av forskrift 7. november 2022 nr. 1929 om tillatelse til akvakultur for laks, ørret og regnbueørret (laksetildelingsforskriften), forskrift 16. januar 2017 nr. 61 om produksjonsområder for akvakultur av matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret (produksjonsområdeforskriften), forskrift 7. juni 2022 nr. 972 om kapasitetsjusteringer for tillatelser til akvakultur med matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret i 2022 (kapasitetsjusteringsforskriften) og forskrift 22. juli 2022 nr. 1386 om tildeling av produksjonskapasitet til akvakultur med matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret i 2022 gjennom auksjon (auksjonsforskriften 2022).

Rettskildebildet består med andre ord av konsesjonsloven og et omfattende og fragmentert forskriftsverk. En konsekvens av denne reguleringsteknikken er at både akvakulturloven og dens lovforarbeider er knappe i utformingen,^{(3) Se også Berntzen (2019) s. 14.} og forarbeidene gir begrenset veiledning om forståelsen av lovreglene og det underliggende forskriftsverket. For å forstå helheten i tillatelsessystemet er det ikke til å komme utenom at det er nødvendig å forstå de enkelte regelsettene i lys av hverandre. Dessuten kan de tidligere auksjonsforskriftene bidra til å kaste lys over forståelsen av den siste auksjonsforskriften i rekken.

Det eksisterer relativt grundige og offentlig tilgjengelige forskriftsforarbeider til auksjonsforskriftene i form av høringsnotater, som er relevante rettskilder.^{(4) Mestad (2019) s. 89.} Et eksempel på Høyesteretts bruk av høringsnotater som en relevant rettskilde, gir dommen HR-2017-1690-A avsnitt 32–33. Høringsnotatene er utarbeidet av Nærings- og fiskeridepartementet i forbindelse med at auksjonsforskriftene ble sendt på høring, og er et resultat av et interdepartementalt arbeid. Vekten av slike forarbeider i rettsanvendelsen er vanligvis liten, ofte på grunn av at forskriftsforarbeider er lite gjennomarbeidede og sjeldent offentlig tilgjengelig.^{(5) Skoghøy (2018) s. 76.} Vekten varierer også med hvilket rettsområde spørsmålet gjelder.^{(6) Bruun (1980) s. 79.} Forskriftsforarbeider har nok størst betydning hvor forskriftene er relativt nye, og det er mangel på andre autoritative rettskilder som kan kaste lys over forståelsen av forskriftsreglene.^{(7) Bruun (1980) s. 79.} Det er situasjonen for auksjonsforskriftene. Høringsnotatene må derfor tillegges en del vekt i forståelsen av auksjonsreglene, i hvert fall som tolkningsbidrag og støtteargumenter.^{(8) Se i samme retning Berntzen (2019) s. 15 om produksjonsområdeforskriften.}

Tilgangen på juridisk litteratur om akvakulturregelverket er fortsatt liten sammenliknet med mange andre rettsområder. De siste årene har det riktignok kommet viktige bidrag gjennom et forskningsprosjekt ledet av Nordisk institutt for sjørett, i samarbeid med de juridiske fakultetene og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond.^{(9) Berntzen (2019) s. 14.} Arbeidet har resultert i flere publikasjoner i skriftserien MarIus, utgitt av Sjørettsfondet ved Nordisk institutt for sjørett ved Universitetet i Oslo. Et nytt og viktig tilskudd kom dessuten i 2022 med Karnovs lovkommentar til akvakulturloven.^{(10) Sund og Vegheim (2022).}