3.5 Oppsummering
Konsekvensutredningsregelverket er, i likhet miljøretten ellers, fragmentarisk.(1)Young (2021) s. 85-86. Havbunnsminerallovens regler om konsekvensutredning på åpningsstadiet er generelle og lite tilgjengelige da de i dag ikke er nærmere utpenslet i forskrift. Vi kan likevel fastslå at det ved åpning for mineralvirksomhet, vil være en serie ulike nasjonale og folkerettslige forpliktelser som vil stille krav til konsekvensutredningen. Gjennomgangen har vist at føre-var-prinsippet har betydning som et miljørettslig prinsipp med særlig betydning der miljøvirkningene er usikre. Grunnloven § 112 gir borgerne rett til miljøinformasjon og jo større konsekvenser en avgjørelse kan ha, desto jo større krav stilles til å utrede virkningene.(2)HR-2020-2472-P (183).
Flere folkerettslige instrumenter som Norge er bundet av stiller krav til utredning av miljøvirkninger. Her er særlig Espookonvensjonen med SEA-protokollen relevant. To EU-direktiver har stor betydning for kravene til utredning av miljøvirkninger, SEA-direktivet (plandirektivet) og EIA-direktivet (prosjektdirektivet). Disse direktivene er i hovedsak søkt gjennomført i norsk rett gjennom konekvensutredningsforskriften. Gjennomgangen viser at direktivene ikke er gjennomført i havbunnsmineralloven, noe som utgjør et mulig brudd på EØS-avtalen. Direktivene vil uansett ha stor betydning for konsekvensutredninger knyttet til utvinning av havbunnsmineraler.
Jeg vil nå gå videre til å vurdere hva slags krav som stilles til kunnskapsgrunnlaget som skal ligge til grunn for beslutningen og på hvilken måte usikre virkninger må beskrives og vurderes.