MarIus

3.1.1 Føre-var-prinsippet

En særlig problemstilling som denne oppgaven reiser er hvilken betydning usikkerhet om virkningene av et planlagt tiltak har for kravene til utredning av miljøvirkninger. Føre-var-prinsippet kommer til anvendelse i situasjoner der det er stor usikkerhet om virkningene av virkningene som en foreslått aktivitet kan ha.

Kjernen i føre-var-prinsippet er at når vi støter på spørsmål der det er stor usikkerhet om hva slags miljøverdier som finnes, og/eller hva slags påvirkning et foreslått tiltak vil kunne ha, så må vi la «tvilen komme miljøet til gode».^{(6)Bugge (2022) s. 62.} Føre-var-prinsippet gir dermed uttrykk for en handlingsregel for hva vi skal gjøre med usikkerheten.

Prinsippet er særlig relevant i situasjoner der det er fare for irreversibel skade på miljøet og naturmangfoldet.^{(7)NOU 2004: 28 s. 191.} Arter som utryddes blir borte for alltid og naturområder som forsvinner kan ikke alltid gjenskapes.

Føre-var-prinsippet er utviklet i internasjonal miljørett. Det ble formulert slik i Rio-erklæringens prinsipp 15 i 1992:

Where there are threats of serious or irreversible damage, lack of full scientific certainty shall not be used as a reason for postponing cost-effective measures to prevent environmental degradation.

Prinsippet har senere blitt tatt inn flere andre folkerettslige instrumenter som Norge er bundet av, blant annet OSPAR-konvensjonen, artikkel 2 nr. 2 (a), i fortalen til FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD) og i fortalen til EØS-avtalen.^{(8)Se pkt. 3.3.} Som part i disse avtalene har Norge en folkerettslig plikt til å følge opp føre-var-prinsippet i nasjonal rett.^{(9)Bugge (2022) s. 156.}

Den rettslige statusen og innholdet av føre-var-prinsippet i folkeretten er uavklart.^{(10)Bugge (2022) s. 97.} Temaet har vært behandlet av internasjonale domstoler og tribunaler. Der ICJ og WTO har avvist at føre-var-prinsipp har status som folkerettslig sedvanerett, har havrettstribunalet (ITLOS) konkludert med det motsatte.^{(11)Sands (2012) s. 228.}

I norsk rett er føre-var-prinsippet lovfestet i naturmangfoldloven § 9, og skal legges til grunn som retningslinje for utøvelse av all offentlig myndighet. Sentrale elementer ved prinsippet, som hensynet til framtidige generasjoner og plikten til å utrede virkninger av planlagte inngrep, finnes også i Grunnloven (Grl.) § 112.

Føre-var-prinsippet har en prosessuell side som krever at usikkerhet om virkninger kartlegges og vurderes så godt som mulig. Reglene om konsekvensutredning kan ses som et utslag av dette prinsippet ved at den som vil gjennomføre et inngrep i naturen må utrede hva slags virkninger inngrepet kan ha før inngrepet tillates.^{(12) Bugge (2022) s. 157.} Føre-var-prinsippet har også en materiell side som innebærer at man skal handle til det beste for miljøet eller unnlate å handle for å unngå å påføre skade.^{(13) Bugge (2007) s. 103.} Prinsippet vil dermed være styrende for skjønnsutøvelsen og hvordan man håndterer usikkerhet.^{(14) NOU 2004: 28 s. 192 jf. nml. § 9, jf. § 7.} Prinsippet har både en defensiv og en offensiv side. Defensiv ved at det kan være et argument mot å iverksette tiltak der miljøvirkningene er usikre. Offensivt ved at det kan være et argument for å iverksette tiltak for å hindre miljøskade selv om det ikke finnes klare bevis for at et tiltak vil føre til skade.^{(15) Bugge (2022) s. 268-269.}