7.2 Grunnlovens § 112
Grunnloven § 112 lyder slik:
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Første ledd omhandler rettigheter til tre miljøaspekter; miljøets virkninger for den enkeltes helse, naturens produksjonsevne og naturens mangfold.(1) Formålet med formuleringen i første ledd var blant annet å grunnlovfeste en «plikt til å unngå miljøforringelse og miljøskade», samt retten til «en viss miljøkvalitet», jf. Innst. s. nr. 163 (1991–1992) s. 6 sp. 1. Disse rettighetene gjelder videre for «enhver». Ordlyden sier likevel ikke noe om hvem som plikter å respektere eller oppfylle disse rettighetene. Uttalelser i forarbeidene indikerer likevel at både private og offentlige myndigheter har slike plikter.(2) Se Innst. s. nr. 163 (1991–1992) s. 6. Som Høyesterett også fastslår i klima-dommen, legger første ledd tydelige plikter på styresmaktene i andre punktum, om at ressursene skal disponeres langsiktig og allsidig.(3) Se bl.a. avsnitt 87. Annet punktum fremhever slik den kommende generasjonens interesse i et sunt miljø, og reflekterer prinsippene om bærekraftig utvikling og forvalteransvar.(4) Jf. Fauchald (2021) s. 1245.
Andre ledd gir videre en rett til kunnskap om miljøtilstanden og miljøvirkning ved iverksatte og planlagt virksomhet, slik at «borgerne» kan ivareta sine rettigheter etter første ledd. Dette vil eksempelvis kunne gjøres ved å stemme ved valg eller ved å delta i ulike beslutningsprosesser.(5) Jf. Fauchald (2021) s. 1245-1246. Henvisningen til første ledd medfører også at retten til slik kunnskap også omfatter virkninger for fremtidige generasjoner. Annet ledd gir slik anvisning på et krav om utredning av miljøkonsekvenser før naturinngrep.(6) Jf. Innst. s. Nr. 163 (1991–1992) s. 6 sp. 1, jf. Backer (1990) s. 12-13. Se også brevet fra Lovavdelingen til klima- og miljødepartementet 14. april 2015, hvor det legges til grunn at «§ 112 annet ledd pålegger det offentlige en viss utredningsplikt i forbindelse med lovforslag som kan ha negative konsekvenser for miljøet». Se nærmere om plikten til å utrede konsekvenser av lovgivning etter § 112 i Fauchald (2016). Ordet «inngrep» synes i tillegg å omfatte alle former for tiltak som påvirker miljøet negativt. I likhet med første ledd, sier imidlertid ikke annet ledd noe om hvem som plikter å tilveiebringe slik informasjon. Forarbeidene gjør det derimot klart at plikten skal kunne påberopes overfor enhver.(7) Jf. Innst. s. nr. 163 (1991–1992) s. 6 og Innst. 187 S (2013–2014) s. 25.
Tredje ledd pålegger statens myndigheter å «iverksette tiltak» for å gjennomføre rettighetene i første og annet ledd.(8) Pliktene etter første og annet ledd kan for øvrig gjelde både negative og positive tiltak, jf. avsnitt 143 i klima-dommen. Uttrykket «statens myndigheter» omfatter både Stortinget, forvaltningen og domstolene – altså statsmaktene. Ordet «tiltak» er også vidtrekkende, og må sies å omfatte både lovvedtak, forskriftsvedtak, budsjettvedtak, konkrete vedtak og øvrige beslutninger som staten foretar.(9) Eksempelvis investeringer eller innkjøp. Se nærmere i Fauchald i (2021) s. 1245-1246. Det kan videre innvendes at det er umulig for statens myndigheter å iverksette tiltak som «gjennomfører» grunnsetningene i første og annet ledd hvis det ikke påhviler myndighetene en forpliktelse om å skaffe seg kunnskap om tilstand, mål og middel.
En naturlig språklig forståelse av ordlyden i Grl. § 112 synes dermed å oppstille en utredningsplikt. Dette innebærer blant annet at myndighetene må sørge for å skaffe seg informasjon om de aktuelle miljøspørsmål- og problemer i en sak. På denne måten vil ikke statlige myndigheter kunne se vekk fra miljøet i sin maktutøvelse.(10)Se også Innst. s. nr. 163 (1991–1992) s. 6, hvor stortingskomiteen uttaler at annet ledd også omfatter «det miljørettslige prinsippet om utredning av miljøkonsekvensene ved det aktuelle tiltak». Et utredningskrav synes slik mye tettere knyttet opp mot ordlyden i Grl. § 112 enn den høye materielle terskelen som etableres av Høyesterett i klima-dommen. Dette må naturligvis også gjelde for de tilfeller Stortinget samtykker til et forvaltningsvedtak og dermed må anses som (enten politisk eller juridisk) beslutningstaker.(11) Se kapittel 3.4.2.2 og diskusjonen om Stortinget kan anses som beslutningstaker ved åpning av nye oljefelt.
En slik utredningsplikt – en plikt til å skaffe seg kunnskap om og vurdere miljøspørsmålene – kan i realiteten sies å innebære en type kvalitetskrav til myndighetenes maktutøvelse. Den nevnte ordlydstolkningen sier imidlertid ingenting om maktfordelingsspørsmålet vi står overfor. Vi vurderer nemlig ikke hvilke plikter myndighetene er underlagt etter Grl. § 112, eller hvilke rettigheter borgerne har etter bestemmelsens ordlyd. Spørsmålet vi står overfor, er om domstolene kan oppstille et krav om kvalitet ved stortingsinvolveringen for at den høye materielle prøvingsterskelen skal komme til anvendelse.(12) Et ytterligere spørsmål er om en eventuell utredningsplikt kan anses som en prosessuell rettighet etter Grl. § 112, slik at det vil innebære et eventuelt brudd på miljøbestemmelsen dersom slik utredning ikke foreligger. Den språklige forståelsen av Grl. § 112 og anvisningen på en utredningsplikt tilsier likevel at der Stortinget har fattet en beslutning uten å ha skaffet seg den nødvendige kunnskap av miljørettslig relevans for å kunne vurdere miljøspørsmålene i saken, vil det ikke være riktig å lage en særordning med en høy materiell prøvingsterskel. Dette må naturligvis også gjelde når Stortinget (reelt) har samtykket til et forvaltningsvedtak. En slik ordning synes heller å være i dårlig samsvar med både ordlyden og dens formål. Som vi snart skal se i vår gjennomgang av forarbeidene, var det nemlig et viktig poeng for grunnlovgiver at miljøbestemmelsen skulle sørge for at Stortinget skal ta i betraktning de miljøspørsmål som måtte melde seg i forkant av sin maktutøvelse, og at dette var en forutsetning for at domstolene skulle vike tilbake i sin overprøving.(13) Se kapittel 8.