6 Innledning
Som gjennomgangen i del II viser, skal det en del til før vi kan si at Stortinget har vært «involvert» i den forstand som Høyesterett tilsynelatende sikter til i klima-dommen.(1) Dette er nærmere forklart særlig i kapittel 3.4.3. Foreligger en slik involvering, er den materielle terskelen i utgangspunktet plassert så høyt at domstolene i all hovedsak vil måtte godta Stortingets syn.(2) Det faller imidlertid utenfor denne artikkelens tema å diskutere hva som skal til før vi kan si at den materielle terskelen må anses som overskredet, jf. kapittel 1. Men innebærer dette at domstolene – utenom de tilfeller hvor lovgiver grovt har tilsidesatt sine plikter – ubetinget må respektere Stortingets syn dersom det har vært «involvert»? Må vi ikke kreve at Stortinget i forkant av sitt samtykke har forstått hvilke miljøkonsekvenser som forvaltningsvedtaket vil medføre for at den høye materielle terskelen kommer til anvendelse? Og skal domstolene i så fall fortsatt legge avgjørende vekt på Stortingets syn hvis ny og betydningsfull informasjon om miljøvirkninger ved vedtaket gjør sin entré i etterkant av at samtykke er gitt?
Den overordnede problemstillingen i del III er om domstolene kan oppstille et kvalitetskrav til Stortingets involvering i forvaltningssaker på klima- og miljørettens område. Vi skal med dette bygge videre på hovedfunnene fra del II om når Stortinget kan anses som så «involvert» i et forvaltningsvedtak at vedtaket i utgangspunktet kun kan kjennes ugyldig dersom Stortinget «grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd».(3) Avsnitt 142. I del II har vi undersøkt ulike involveringsmåter på forvaltningsområdet. Det vi nå skal se nærmere på, er krav til kvaliteten av denne involveringen, og om god kvalitet er en forutsetning for at domstolene skal vektlegge Stortingets syn i så stor grad at den høye materielle prøvingsterskelen kommer til anvendelse. Fokuset vårt er altså fortsatt rettet mot domstolsprøving etter Grl. § 112.
Som vi snart skal se, viser miljøbestemmelsens forarbeider at en viktig del av bakgrunnen for § 112 var å sørge for at miljøhensyn ble implementert i myndighetenes avgjørelser. Grunnlovfestingen av miljøhensyn skulle nemlig sørge for at statens myndigheter tar stilling til de miljøspørsmål som oppstår i forkant av deres maktutøvelse.(4) Se nærmere om dette i kapittel 8. Interessant i vår sammenheng er også Høyesteretts uttalelse i avsnitt 139 i klima-dommen, hvor det legges til grunn at Grl. § 112 vil kunne benyttes direkte for domstolene når det gjelder «miljøproblem som lovgjevarane ikkje har teke stilling til».(5) Avsnitt 139. Flere steder i rettskildene kan vi altså finne spor av noe som klart minner om et kvalitetskrav. Disse funnene har videre en tydelig parallell til øvrig høyesterettspraksis på prøvingsrettens område og det såkalte kvalitetskravet utledet fra Kløfta-dommen.(6) Jf. Rt. 1976 s. 1 (Kløfta) på s. 6. Se nærmere om dette i kapittel 10. Før vi går nærmere inn på disse rettskildene, skal vi imidlertid se på miljøbestemmelsens ordlyd.