5 Konklusjon og veien videre
Stortinget har altså – enten direkte eller indirekte – befatning med forvaltningssaker på miljørettens område oftere enn mange kanskje skulle tro, jf. drøftelsen i kapittel 2. Den historiske bakgrunnen for de bestemmelser som lovfastsetter Stortingets involvering, viser at begrunnelsen som hovedregel er den store samfunnsmessige betydningen slike vedtak er egnet til å få. Som vi har sett, skal det imidlertid en del til før vi kan si at involveringen vil aktualisere den høye materielle prøvingsterskelen etter Grl. § 112. Det er ikke nok at Stortinget har fått seg forelagt saken, eller at det foreligger en annen form for stortingsbehandling. Vi må se på de reelle forhold, og undersøke om involveringen – alene eller totalt sett – må sies å innebære at Stortinget har samtykket til innholdet i det endelige forvaltningsvedtaket. Særlig gjennomgangen i kapittel 4 viser at dette vurderingstemaet vil gi ulike utslag avhengig av involveringens karakter.
Konklusjonene i del II kan i stor grad begrunnes i de grunnleggende hensyn på området. Etter Grl. § 2 skal nemlig vår konstitusjon «sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Bestemmelsen oppsummerer slik vår tids politiske grunnverdier.(1) For en nærmere redegjørelse for bestemmelsens historiske bakgrunn, se Michaelsen (2021) s. 77-90. Å balansere disse verdiene, er utfordrende. Stiller vi for små krav til styrken i involveringen, kan det bli lett for regjeringen å omgå grunnlovsvernet ved å forelegge forvaltningssaker for Stortinget «på en passende måte».(2) Jf. Backer (2020) s. 145. En eventuell utvikling hvor regjeringen bruker forhastede foreleggelser eller stortingsbehandlinger som et middel for å sikre seg mot mer inngående domstolskontroll, er ikke en rettsstat verdig. Vi må derfor tolke «involvert» nokså strengt og i tråd med det som tilsynelatende var Høyesteretts oppfatning; vilkåret er ikke innfridd med mindre vi er sikre på at Stortinget har stilt seg bak det endelige forvaltningsvedtakets innhold. Samtidig viser klima-dommen at domstolene skal respektere Stortingets syn når dette tydelig har kommet til uttrykk – selv når dets beslutning er egnet til å medføre betydelig forurensning og negativ innvirkning på miljøet. Domstolene skal da kun overprøve Stortingets skjønn etter Grl. § 112 når det grovt har tilsidesatt sine plikter.(3) Avsnitt 142.
Før 2014 var det usikkert om Grl. § 112 ga individene rettigheter som kunne håndheves ved domstolene. Tvilen er som følge av klima-dommen ryddet av veien. Men selv om klima-søksmålet på papiret omhandler tolkningen av Grl. § 112, viser vår gjennomgang at dommen reelt sett omhandler et langt mer prinsipielt spørsmål – nemlig hvilken rolle domstolene skal ta i klimasaker. Som vi har sett, kommer spørsmålet på spissen når Stortinget har vært «involvert». Til syvende og sist handler dette om maktfordelingen mellom våre lovgivende, utøvende og dømmende organer. Dersom Grl. § 112 må anses som en rettslig standard – «en høy terskel for grunnlovsstrid som justeres og implementeres i tråd med samfunnsutviklingen og tilgjengelig kunnskap»(4) Jf. Fauchald (2021) s. 1252. Se også Thengs (2017) for en analyse av en standardtilnærming til Grl. § 112. – er det nærliggende å anta at balanseringen av vår tids politiske grunnverdier vil kunne variere, og dermed også påvirke hvor inngående domstolene vil kontrollere Stortingets konkrete involvering.