4.7 Stortingets behandling av en muntlig redegjørelse fra et regjeringsmedlem
Stortingets presidentskap kan etter Stortingets forretningsorden § 45 samtykke til at et regjeringsmedlem gir en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte. I utgangspunktet har ikke regjeringen noen konstitusjonell plikt til å fremme slike redegjørelser, men når regjeringen først gjør det, kan det oppfylle opplysningsplikten.(1) Forbudet mot uriktige eller villedende opplysninger gjelder med andre ord også for slike redegjørelser, jf. Grl. § 82. Slike redegjørelser blir ofte benyttet når regjeringen har behov for å orientere Stortinget om dagsaktuelle saker, og når denne informasjonen må gis raskt.(2) Muntlige redegjørelser skal derimot normalt ikke brukes til å varsle ny politikk. Det gjøres gjennom en melding eller proposisjon til Stortinget, jf. (SMK) punkt 4.2, s. 24.
Stortingspresidenten kan beslutte at redegjørelsen umiddelbart skal følges av en debatt. Etter bestemmelsens ordlyd kan forsamlingen deretter avgjøre om redegjørelsen skal a) føres opp til behandling i et senere møte, b) sendes til en komite, eller c) vedlegges protokollen. I en umiddelbart etterfølgende debatt kan en representant fra hver av partigruppene (i tillegg til vedkommende regjeringsmedlem) få ordet én gang i inntil fem minutter. Ved debattens avslutning bestemmer forsamlingen om redegjørelsen skal vedlegges protokollen eller behandles videre etter bestemmelsens bokstav a) eller b).
Vi kan forestille oss at et politisk kontroversielt forvaltningsvedtak som vil medføre betydelig miljøskade er i ferd med å bli vedtatt. Miljøpartiet De Grønne, eller et annet miljøparti på Stortinget, har uttrykt misnøye rundt prioriteringen, og krever mer informasjon fra regjeringen. Et regjeringsmedlem velger derfor å gi en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte, og det holdes umiddelbart deretter en kort debatt i Stortinget – i tråd med Stortingets forretningsordenen § 45 – hvor et stortingsflertall tilsynelatende stiller seg tydelig bak regjeringens planlagte vedtak ved muntlig samtykke. Redegjørelsen vedlegges deretter protokollen uten senere oppfølging, og forvaltningen beslutter å treffe vedtaket.(3) Dersom Stortinget ikke uten videre er enig, eller direkte uenig, i det planlagte vedtak, vil de ha mulighet til å føre saken opp til nærmere behandling i senere møte, eller oversende saken til en komite som vil behandle den og avgi innstilling, jf. Stortingets forretningsorden § 45. Stortinget har i slike tilfeller klart nok hatt befatning med den konkrete saken i forkant av forvaltningsvedtaket. Det kan nok også argumenteres for at det foreligger et reelt stortingssamtykke i saken, slik at demokratihensyn i utgangspunktet tilsier at domstolene skal være tilbakeholdne i sin overprøving. Dette er likevel ikke en gitt konklusjon at den høye materielle terskelen skal komme til anvendelse, all den tid kvaliteten på Stortingets behandling av saken i et slikt tilfelle nok ofte må anses som lav. Vi skal se nærmere på dette kvalitetskravet i artikkelens del III.