MarIus

3.4.1 Innledning

Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskapning, statlige inntekter og eksportverdi.^{(1) Se bl.a. Meld. St. 36 (2012–2013) s. 5.} Utvinning av petroleumsressursene i Norges nordlige havområder er av denne grunn et kjernetema i norsk politikk,^{(2) Se f.eks. Meld. St. nr. 7 (2011–2012) s. 25 hvor petroleumsvirksomheten trekkes fram som en prioritert næring.} og ble også et tema for Høyesterett i den mye diskuterte klima-dommen. Saken gjaldt spørsmålet om en kongelig resolusjon av 10. juni 2016 var ugyldig. Resolusjonen – vedtaket – gjaldt en samlet utdeling av 10 utvinningstillatelser for petroleum for til sammen 40 blokker eller delblokker på den norske kontinentalsokkelen i havområdene omtalt som Barentshavet sør og Barentshavet sørøst – den 23. konsesjonsrunden. I formen var altså dette en sak om gyldigheten av forvaltningsvedtak.^{(3) Førti blokker ble fordelt på ti nye utvinningstillatelser i anledning 23. konsesjonsrunde, som tilsier at det i utgangspunktet foreligger ti forvaltningsvedtak. I klima-dommen synes Høyesterett å legge til grunn at det er tale om ett forvaltningsvedtak som er gjort i en kongelig resolusjon, jf. særlig avsnitt 81. Dette kan neppe være riktig. En kongelig resolusjon kan imidlertid også anses som et vedtak, og trolig er det kongelig resolusjon av 10. juni 2016, hvor utvinningstillatelsene gis, som Høyesterett mener å vise til når de bruker formuleringen «vedtaket».} Det spesielle var imidlertid, etter Høyesteretts syn, at utvinningstillatelsene tuftet på et såkalt «samtykke» fra Stortinget.^{(4) Avsnitt 81.} For å forstå denne siden av dommen, er det nødvendig å ha litt grunnleggende bakgrunnskunnskap om reglene som kommer til anvendelse når det skal åpnes for petroleumsvirksomhet i et område, og frem til faktisk utvinning kan finne sted.

Norsk regulering av petroleumsvirksomhet deles ofte inn i tre «faser». For at petroleumsvirksomhet i et område skal finne sted, må det først og fremst åpnes for slik aktivitet. Denne prosessen reguleres av petroleumsloven § 3-1 og petroleumsforskriften § 6d, og det er (hovedsakelig) på dette stadiet i prosessen at Stortinget er involvert.^{(5) Det tar i gjennomsnitt ca. 10-15 år fra utvinningstillatelse gis til utvinning finner sted, sml. klima-dommen avsnitt 215.} Dette skal vi komme nærmere inn på i kapittel 3.4.2.

Etter at et område er åpnet for petroleumsvirksomhet, er vi inne i den såkalte letefasen – nemlig fasen hvor regjeringen gir utvinningstillatelser. En utvinningstillatelse gir rettighetshaveren en enerett til undersøkelse, leting etter og utvinning av petroleum innenfor det geografiske området som tillatelsen omfatter. Rettighetshaver blir også eier av den petroleum som utvinnes, jf. petroleumslovens § 3-3 annet ledd. Utvinningstillatelsene blir normalt tildelt gjennom ulike konsesjonsrunder, jf. § 3-5. Dette innebærer at Energidepartementet kunngjør såkalte «blokker», altså geografiske områder, som ulike selskaper kan søke om utvinningstillatelse for. Tildelingen av tillatelser er basert på søknader fra de respektive selskapene. Det var for øvrig dette letestadiet man befant seg på i tilknytning til Barentshavet sør og sørøst da klima-søksmålet stod for Høyesterett.^{(6) Se nærmere i NPD (2019) for en mer detaljert redegjørelse av denne delen av prosessen som ledet frem til 23. konsesjonsrunde.}

Dersom rettighetshaver under en utvinningstillatelse gjør drivverdige funn, innledes den siste fasen i prosessen, nemlig faktisk utnytting av det konkrete funnet. Denne produksjonsfasen reguleres av petroleumslovens kapittel 4 og petroleumsforskriften kapittel 4. Rettighetshaveren må, før utvinningen kan finne sted, blant annet få godkjent sin plan for utbygging og drift for petroleumsforekomster («PUD») basert på egen konsekvensutredning, jf. petroleumsloven § 4-2. Planen må inneholde en «beskrivelse» av «miljømessige forhold», jf. annet ledd. Det fremgår av tredje ledd at departementet – hvis «særlige grunner tilsier det» – kan kreve en «nærmere redegjørelse for de miljømessige virkninger» og «mulig fare for forurensninger».^{(7) Godkjennelse av PUD reguleres også av EUs prosjektdirektiv, som gjennomfører Århuskonvensjonen (UNECE).} Dersom en PUD er verdt under 15 milliarder kroner, behandles den kun av departementet. Ved PUDer over denne grensen har derimot ikke departementet godkjennelseskompetanse alene; da skal den også forelegges Stortinget.^{(8) Se PUD/PAD-veileder (2018) s. 9, jf. statsbudsjettet 2022, som senker grensen fra 20 til 15 mrd.}

3.4.2 Nærmere om petroleumsloven § 3-1 og petroleumsforskriften § 6d

3.4.3 Stortingsinvolveringens betydning for domstolsprøvingen i HR-2020-2472-P (klima-dommen)

Som vi har diskutert innledningsvis i kapittel 1.1, stod Høyesterett i klima-dommen samlet om en høy terskel for å kjenne ugyldig et vedtak etter Grl. § 112 som Stortinget hadde gitt sitt samtykke til. Mer presist uttalte førstvoterende at:

«for at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd. Det same må gjelde ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykt til. Terskelen er fylgjeleg svært høg» (min utheving).^{(32) Se avsnitt 142.}

Trolig ble de færreste med god kjennskap til statsretten særlig overrasket over at den materielle terskelen ble satt høyt i en sak som innebar å overprøve Stortingets skjønn. Det er nemlig ikke noe nytt at Høyesterett oppstiller en høy materiell terskel for overprøving på et område hvor Grunnloven åpner for å legge store rettslige bånd på Stortingets skjønnsutøvelse. Også i tilknytning til eksempelvis Grl. § 97 har Høyesterett satt en høy terskel for overprøving av Stortingets skjønn, se eksempelvis Rt. 1996 s. 1415 (Borthen) og senest Rt. 2013 s. 1345 (Strukturkvote).^{(33) I Rt. 2010 s. 143 (Rederiskatt) gikk likevel Høyesterett dypt inn i spørsmål av politisk karakter, noe vi kommer nærmere tilbake til i kapittel 10.2.} Rettssetningen har klare likhetstrekk med den i klimarettssaken; Høyesterett overprøver kun Stortingets skjønn dersom avgjørelsen fremstår «klart urimelig og urettferdig». Graver har samtidig fremhevet at Høyesterett i tolkningen av andre grunnlovsbestemmelser har vært mer progressive, og ikke opererer med et slikt grovhets- eller klarhetskrav. Dette gjelder blant annet Grl. §§ 104 om barns rettigheter og 113 om lovkravet, til tross for at forarbeidsuttalelsene viste nokså tydelig at lovgiver ikke hadde ment å endre innholdet i rettssetningen ved grunnlovfestingen.^{(34) Se Graver (2020).}

Prejudikatsvirkningen til klimadommen er imidlertid avgrenset til de sakene der Stortinget har vært «involvert».^{(35) Avsnitt 81 og 145.} Dersom Stortinget ikke har vært involvert i forvaltningsvedtaket, vil som nevnt prøvingsintensiteten kunne være høyere. Førstvoterende fremhever at Grl. § 112 da kan ha relevans som «moment ved lovtolkninga og som tvunge omsyn ved utøvinga av skjønnet». Det kan i denne forbindelse fremheves at regjeringen de siste årene eksempelvis har fattet flere vedtak om å bygge kraftlinjer mellom viktige naturreservater, samt vedtak om dumping av gruveavfall i norske fjorder.^{(36) Se f.eks. den mye omdiskuterte tildelingen av driftskonsesjon til gruveselskapet Nussir ASA, jf. kongelig resolusjon 29. november 2019. Dette innebar en godkjenning av to millioner tonn gruveslamdumping i Repparfjorden. Også driftskonsesjonen til dumping av 250 millioner tonn gruveslam i Førdefjorden har blitt kraftig kritisert, se kongelig resolusjon 19. februar 2016. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom påklaget tillatelsen, uten å nå frem. I 2022 saksøkte de to organisasjonene staten, og saken ble behandlet i Oslo tingrett høsten 2023. Saksøkerne fikk imidlertid ikke medhold av tingretten, se sak 22-165021TVI-TOSL/04. Avgjørelsen ble anket 12. februar 2024.} Når slike vedtak skal fattes i fremtiden, vil Grl. § 112 representere et slikt tungt hensyn. Klima-dommen kan da være et sterkt argument for å gi miljøbestemmelsen større gjennomslag enn det den har fått til i dag.

Det er likevel uklart hva som skal til for at Stortinget kan anses som så «involvert» at den høye materielle terskelen etter Grl. § 112 kommer til anvendelse. Høyesterett drøfter nemlig ikke spørsmålet utover en henvisning til balansering av rettsstats- og demokratihensyn.^{(37) Avsnitt 141.} Forutsetter terskelen at Stortinget må treffe et spesifikt vedtak i saken, eller gjelder den for alle former for stortingsinvolvering?

Formuleringen «involvert» er svært vidtrekkende, og en naturlig språklig forståelse tilsier kun at Stortinget må ha hatt en eller annen befatning med vedtaket for at terskelen skal være nådd. Ordet kan med andre ord dekke så mange situasjoner at det ikke innebærer noen særlig avgrensning i seg selv. Vi må dermed se til flertallets øvrige formuleringer i klima-dommen, sakens faktum, og ikke minst underliggende hensyn, for å klargjøre Høyesteretts intensjonsdybde.

Som jeg har redegjort for, hadde ikke Stortinget samtykket formelt til selve enkeltvedtakene hjemlet i petroleumslovens § 3-3 – nemlig utvinningstillatelsene i den 23. konsesjonsrunde. Etter rettens syn bygde disse likevel på «opningsvedtak»^{(38) Som vi har sett, fattes det imidlertid ikke «vedtak» om åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet. Petroleumsloven § 3-1 regulerer som nevnt kun hva som skal skje i forkant av åpningen, men fungerer ikke som en hjemmel for et eget åpningsvedtak. Et slikt åpningsvedtak er av derfor heller ikke å finne under åpningsprosessen rundt Barentshavet sør og sørøst. At Høyesterett velger å formulere seg på denne måten, er derfor merkelig.} i 1989 og 2013 som Stortinget hadde «samtykt til». Oppfatningen var tilsynelatende at dersom stortingsflertallet ikke ønsket senere leting etter olje i området, så hadde det vel neppe samtykket til regjeringens åpningsbeslutning.^{(39) Se imidlertid nedenfor.} En mulig tolkning av ordet «involvert» synes dermed å være at Stortinget har gitt en form for formelt samtykke til det reelle innholdet i forvaltningsvedtaket.

At Høyesterett legger til grunn at Stortinget har «samtykt til» disse såkalte åpningsvedtakene er imidlertid noe misvisende, ettersom det ikke foreligger noe krav om samtykke til åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet etter verken petroleumsloven- eller forskriften, sml. vassdragsreguleringslova § 3. Av denne grunn hadde jo heller ikke Stortinget gitt sitt formelle samtykke gjennom et stortingsvedtak på samme måte som Stortinget hadde gjort i eksempelvis Alta-saken. Som vi har sett, hadde derimot Stortinget fattet vedtak om å vedlegge stortingsmeldingene som omhandlet åpningen protokollen – i tråd med langvarig stortingspraksis på området. Når en leser dommen, fremstår det i det hele tatt nokså usikkert om Høyesterett hadde fått med seg at noe formelt samtykke ikke forelå. Uansett kan vi på bakgrunn av sakens faktum fastslå at et formelt samtykke til forvaltningsvedtaket ikke er nødvendig for at Stortinget skal kunne anses som «involvert».

Høyesterett bruker for øvrig ikke bare ordene «samtykke» og «involvert» når de uttaler seg om Stortingets befatning med den aktuelle saken. I avsnitt 157 legger førstvoterende også til grunn at utvinningstillatelsene er en direkte oppfølgning av Stortingets «tilslutning» til åpning av de aktuelle havområdene. Det fastslås også i avsnitt 142 at når Stortinget har «handsama ei sak», må Grl. § 112 forstås som en sikkerhetsventil. Sistnevnte uttrykk synes å dekke både lovvedtak, stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykket til eller hatt oppe til behandling. Høyesteretts ulike formuleringer er neppe tilfeldig. Spørsmålet blir dermed om variasjonen i ordbruk har en materiell hensikt, eller om det bare er ulike måter å formulere det samme poenget på. Etter mitt syn er det klart sistnevnte synspunkt som må legges til grunn. Leser vi uttalelsene i sammenheng, fremstår det nokså tydelig at det Høyesterett ønsker å fremheve, er følgende: Når Stortinget har «håndtert» en forvaltningssak og i realiteten har tilsluttet seg vedtaket ved å gi sitt «samtykke» til forvaltningens konkrete vedtak, er vårt folkevalgte organ i utgangspunktet så «involvert» i saken at domstolene bør vike tilbake.^{(40) Leseren av dommen må ha dette vurderingstema i bakhodet.}

Det avgjørende er altså ikke om det foreligger et formelt samtykke til forvaltningsvedtaket, men at et stortingsflertall tydelig har stilt seg bak det konkrete vedtakets innhold. Det er nettopp i slike tilfeller at demokratihensyn kommer inn med styrke. I en rettsstat med et styresett som bygger overordnet på folkesuverenitet og underliggende maktfordeling, tilsier dette også tradisjonelt at domstolene bør være varsomme i sin overprøving av nasjonalforsamlingens skjønnsutøvelse.^{(41) Se nærmere om dette i artikkelens del III.} For bestemmelser som Grl. § 112, som gir lovgiver betydelig handlingsrom hva gjelder valg av fremgangsmåte for å sikre miljøet, vil terskelen nødvendigvis måtte bli særlig høy før domstolene kjenner dette vedtaket ugyldig. Som vi skal se i artikkelens del III, støttes en slik tolkning også av forarbeidene til Grl. § 112.

Det er for øvrig viktig å ha i mente at selv om prøvingsterskelen er «svært høg» for de tilfeller der Stortinget anses som «involvert», og Grl. § 112 skal anses som en «tryggingsventil»,^{(42) Avsnitt 142.} kan også slike sikkerhetsventiler brukes. Miljøbestemmelsen er derfor ikke utenfor domstolskontroll – selv i de tilfeller hvor saken gjelder overprøving av avgjørelser som i realiteten må anses som fattet av vårt folkevalgte organ, og til tross for at bestemmelsen gir Stortinget vidt skjønn. Noe annet ville «bryte med allmenne rettsstatsprinsipp».^{(43) Avsnitt 123.} Følgende obiter dictum er i denne forbindelse interessant:

«Dersom situasjonen på utvinningsstadiet er vorten slik at det vil vera i strid med Grunnlova § 112 å godkjenne utvinninga, vil styresmaktene både ha rett og plikt til ikkje å godkjenne planen».^{(44) Avsnitt 222. Se nærmere om dette i NIM (2022).}

Det legges her opp til at Grl. § 112 kan påberopes som rettslig grunnlag for ugyldighet også i selve utvinningsfasen. Samtidig er det uklart hvilken terskel som her vil gjelde, eller hva som skal til for at vedtaket da kan kjennes ugyldig etter Grl. § 112. Det er eksempelvis usikkert om domstolene kan konstatere at myndighetene grovt har tilsidesatt sine plikter etter § 112 i forkant av at miljøskaden har skjedd, eller om dette kun kan gjøres i etterkant av at myndighetsutøvelsen er utøvd. Hvilken forståelse som legges til grunn, vil være avgjørende for hvilken betydning miljøbestemmelsen skal få i fremtiden.^{(45) Se Holmøyvik (2020).} Likevel slutter Høyesterett kun følgende om det materielle innholdet i bestemmelsen: Vedtak må vurderes som en del av helheten uten å ta oppgjør med hele politikkområdet, og Grl. § 112 gjelder ikke generelt utenfor kongeriket, men må likevel gjelde forbrenning av norskprodusert olje og gass når det fører til skade også i Norge.^{(46) Se avsnitt 148 og 149.}

Et annet ubesvart spørsmål er når den høye materielle prøvingsterskelen skal anvendes hvis en PUD utfordres ved domstolene. Spørsmålet blir nærmere bestemt når Stortinget kan sies å ha «samtykket» til et vedtak om godkjenning av PUD, og dermed må anses som «involvert».^{(47) Et annet spørsmål er når staten vil ha en slik plikt etter Grl. § 112 til å nekte godkjenning av PUD nettopp av «omsyn til klima og miljøet elles», jf. avsnitt 222-223.}

I visse saker fremstår svaret som uproblematisk. Som vi har sett, fatter Stortinget tidvis et eksplisitt samtykkevedtak til forvaltningens godkjenning av PUD, selv om regjeringen på dette stadiet – til forskjell fra åpningsstadiet – ikke er underlagt noen forskriftsbestemt plikt til å fremlegge saken for Stortinget.^{(48) Kompetansen til å fatte vedtak om godkjenning av PUD, eller til å nekte slik godkjenning, er nemlig kun tillagt forvaltningen ved «departementet» etter petroleumsloven § 4-2.} Etter åpningen av Johan Sverdrup-feltet samtykket eksempelvis Stortinget helt konkret til forvaltningens godkjenning av PUD.^{(49) Se stortingsbehandlingen av Prop. 114 S (2014–2015) og behandlingen av Innst. 382 S (2014–2015).} Stortinget må i slike tilfeller klart nok anses som «involvert» i vedtaket om godkjenning.

I andre avgjørelser er imidlertid ikke Stortinget direkte involvert i forvaltningens vedtak om godkjenning av PUD. Et særskilt spørsmål som melder seg i slike tilfeller, er da hvor langt Stortingets samtykke til åpningen av et nytt område for petroleumsvirksomhet strekker seg. Sagt med andre ord: Hvilken «smitteeffekt» har Stortingets samtykke til åpningsbeslutningen for det senere vedtak om godkjenning av PUD? Som nevnt vil PUDer til en verdi over 15 milliarder kroner forelegges for Stortinget, mens de under denne grensen kun behandles av Energidepartementet.^{(50) Se PUD/PAD-veilederen s. 9, jf. statsbudsjettet 2002 hvor terskelen senkes fra 20 til 15 mrd.} Som følge av denne høye grensen, godkjenner regjeringen som hovedregel en PUD uten Stortingets eksplisitte involvering, og det er nettopp derfor spørsmålet om smitteeffekt er både aktuelt og interessant å stille.^{(51) Etter Aftenpostens undersøkelser har det i perioden 2014 og frem til 2020 blitt godkjent 22 utbygginger av olje- og gassinstallasjoner, uten at sakene er behandlet i Stortinget. Ingen av disse har blitt forelagt Stortinget, noe som innebærer mindre åpenhet rundt prosessen. Blant annet har praksisen gjort det umulig for politikerne å stille vilkår (eksempelvis miljøkrav) for prosjektene. I 7 av de 22 prosjektene har staten selv vært investor. Se nærmere i Aftenposten (2020). Det kan etter mitt syn sterkt kritiseres at slike avgjørelser, som medfører omfattende forbrenning og forurensning og slik har stor samfunnsmessig betydning, ikke gjennomgående treffes oftere av Stortinget.}

Bare det faktum at regjeringen i visse tilfeller er forpliktet til å skaffe et formelt stortingssamtykke i PUD-fasen, kan indikere at vi aldri kan være sikre på at Stortinget i realiteten samtykker til godkjenningene når det ikke kan vises til et slikt spesifikt stortingsvedtak. Det viktigste argumentet mot at et samtykke til åpning kan sies å ha en så omfattende smitteeffekt, må imidlertid være at Stortinget på åpningsstadiet ikke med sikkerhet vet hvor mye olje som finnes i det aktuelle området. Selv om det naturligvis kan argumenteres for at Stortinget aldri ville ha ønsket å åpne et område for petroleumsvirksomhet uten å se for seg en senere utvinning, må denne usikkerheten (etter mitt syn) bli avgjørende. Til tross for at koblingen mellom åpning, utvinningstillatelser og senere godkjenning av PUD er tett, kan vi nemlig sjelden være sikre på om Stortinget eksempelvis ser for seg mye eller lite utvinning på åpningsstadiet. Dersom omfattende mengder petroleumsforekomster oppdages i området, er det ikke uten videre sikkert at et stortingsflertall eksempelvis stiller seg bak en lang rekke godkjente PUDer.^{(52) Argumentet stiller seg naturligvis annerledes dersom det eksisterer helt klare holdepunkter i stortingsbehandlingen som omhandler åpning for at Stortinget har sett for seg omfattende utvinning i et spesifikt område. Betydelig mer tvilsomt er imidlertid om kvalitetskravet er oppfylt, jf. del III og særlig kapittel 10.} Den politiske holdningen kan i tillegg ha endret seg. Vi kan også se for oss at det har dukket opp ny informasjon i etterkant av at åpningen fant sted, eksempelvis at oljeutvinning i det konkrete området hvor oljeutvinning søkes godkjent vil medføre tap av utrydningstruet eller uerstattelig dyreliv og økosystem, slik at Stortinget kanskje ikke ønsker utvinning i akkurat dette området. Konklusjonen må derfor bli at et samtykke til åpning ikke også innebærer et samtykke til en senere PUD-godkjenning. Prøves en PUD-godkjenning for domstolene etter Grl. § 112 – uten at det foreligger et konkret stortingssamtykke til denne – kommer etter mitt syn ikke den høye materielle prøvingsterskelen til anvendelse.

Høyesterett legger som tidligere nevnt også til grunn at Stortingets klare støtte til åpningen av Barentshavet sør og sørøst også i realiteten innebar et samtykke til utvinningstillatelser i disse områdene.^{(53) Jf. særlig avsnitt 81 og 142.} Nærmere bestemt omtales åpningsvedtakene som det «sentrale» punktet for at Stortinget kan anses å ha «samtykket» til utvinningstillatelsene. Synspunktet synes å være at Stortinget neppe hadde ønsket å «åpne» området hvis det ikke også ønsket leting etter olje i det samme området, slik at Stortingets samtykke til åpningen «smittet» over på utvinningstillatelsene. Dersom dette var oppfatningen til Høyesterett – noe deres formuleringer kan peke i retning av, bør argumentet etter mitt syn nyanseres. Blant annet er det et vesentlig poeng at Barentshavet sør ble «åpnet» i 1989. Stortingets samtykke til åpning i 1989 bør ikke automatisk og i seg selv tolkes slik at Stortinget også har samtykket til utvinningstillatelsene 30 år senere. For det første var Stortingets sammensetning annerledes i 1989 enn i 2015 da utvinningstillatelsene ble gitt. Og ikke minst kan den politiske holdningen ha endret seg på 30 år. En slik «automatisk» smitteeffekt er kanskje mer nærliggende å legge til grunn når det gjelder åpningen av Barentshavet sørøst, som fant sted i 2014. Åpningen av Barentshavet sørøst var dermed mye nærmere tildelingen av utvinningstillatelsene i tid, og ikke minst ble (reelt) samtykke til åpning gitt av det samme Stortinget som det i 2016. Forhåpningen er at Høyesterett så dette poenget – til tross for at det ikke poengteres i domspremissene – og at retten la avgjørende vekt på at det i tillegg til stortingsinvolveringen på åpningtidspunktene forelå flere forkastede representantforslag om å stanse tildelingen i den 23. konsesjonsrunde i tiden før utvinningstillatelsene ble gitt.^{(54) Avsnitt 81. Se Meld. St. 36 og Meld. St. 41 (2012–2013), jf. Innst. 495 S (2012–2013), Innst. 206 S (2013–2014), jf. Dokument 8:39 (2013–2014), og Innst. 274 S (2015–2016) jf. Dokument 8:49 (2015–2016). Se nærmere om representantforslag i kap. 4.8.} Høyesterett uttaler tross alt at den så disse som et «avgjerande premiss» for vedtakene.^{(55) Avsnitt 81.}

Det er videre interessant at Høyesterett i avsnitt 139 uttaler at det klare utgangspunktet er at det er opp til styresmaktene å bestemme hva slags tiltak som skal settes i verk etter Grl. § 112. Deretter poengteres det imidlertid at bestemmelsen vil kunne benyttes direkte for domstolene når det gjelder miljøproblemer som «lovgjevarane ikkje har teke stilling til». Førstvoterende fremholder likevel at:

«eit skilje mellom når ein har teke stilling til eit spørsmål, og når ein ikkje har det, [kan] vera vanskeleg å handtere i praksis.»

Vi kan eksempelvis se for oss at Stortinget har tatt stilling til et miljøproblem tidlig i lovgivningsprosessen, som i etterkant har satt i verk tiltak tilpasset både alvor og omfang i miljøutfordringene på vedtakstidspunktet. På et senere tidspunkt endrer imidlertid miljøproblemet karakter, som kan skyldes en rekke ulike årsaker – f.eks. nye rapporter eller naturhendelser. Kan vi da fortsatt si at Stortinget har «teke stilling» til miljøproblemet? Interessant i denne sammenheng, er at Holmøyvik har lagt til grunn at Grl. § 112 minner om en rettslig standard.^{(56) Se Holmøyvik (2020).} Kanskje vil domstolene åpne for å prøve om Stortinget har «lagt til grunn eit relevant prøvingstema og vore merksam på vesentlege konsekvensar av ei lov», slik det ble gjort i Rt. 2010 s. 143 s. 172 (Rederibeskatningsdommen)?^{(57) Se nærmere om formuleringens betydning for prøving av forvaltningsvedtak i artikkelens del III.}

Høyesterett uttaler også at domstolene – selv om de er tilbakeholdne med å overprøve de politiske avveiningene – ikke skal være tilbakeholdne med å prøve saksbehandlingen. Desto større konsekvenser et vedtak har, «di strengare krav må det stillast til avklaring av konsekvensane».^{(58) Avsnitt 182.} Domstolskontrollen av saksbehandlingen måtte på tilsvarende vis bli mer inngående jo større konsekvenser et tiltak har.^{(59) Avsnitt 183.} Uttalelsene illustrerer at Høyesterett mener at det skal utføres en ordinær saksbehandlingskontroll også i de tilfeller hvor Stortinget har vært «involvert».^{(60) Regjeringsadvokaten hadde her også forlatt argumentet som ble benyttet under Alta-saken, nemlig at Stortingets involvering tilsa en lempeligere vurdering av saksbehandlingsreglene.}

Til tross for disse uttalelsene synes flertallet tilbakeholdne med å håndheve saksbehandlingsreglene. Staten hadde erkjent at klimakonsekvensene av forbrenningsutslippene ikke var utredet og vurdert i konsekvensutredningen som hadde vært fremlagt for Stortinget. Mindretallet mente at dette innebar en vesentlig feil, og at utvinningstillatelsene av denne grunn var ugyldige. Flertallet var derimot av den oppfatning at klimakonsekvensene kunne vurderes på PUD-stadiet dersom man skulle oppdage olje i området. I tillegg vektla de at «[…] relevansen for det globale klimaet av å opne områder (var) eit tema som var høygt på den politiske agendaen.»^{(61) Avsnitt 229.} Med denne uttalelsen gjør flertallet saksbehandlingen til noe politisk. Fougner har også tatt til ordet for at flertallets tilbakeholdenhet med å håndheve saksbehandlingsreglene kanskje kan sies å representere en utvikling, da «slike regler er regnet som upolitiske og håndhevingen av disse ligger i kjernen av Høyesteretts oppdrag».^{(62) Se Fougner (2021).} Er dette tilfellet, kan det få betydelige negative konsekvenser, og det er ikke uten grunn at denne siden av dommen har fått kraftig kritikk.^{(63) Se eksempelvis Bekkedal (2021), Fougner (2021) og Graver (2020).} Sitter forvaltningen og politikerne etter å ha lest klima-dommen igjen med en oppfatning av at saksbehandling i miljøsaker er «politikk» og ikke trenger å tolkes så strengt, vil det være veldig uheldig. Ikke minst vil en slik oppfatning være i dårlig overensstemmelse med det faktum at vår konstitusjon setter juridiske grenser også for politikernes og embetsfolkenes makt.