1.1 Tema og bakgrunn
Det overordnede temaet for fremstillingen er betydningen av Stortingets involvering i forvaltningsvedtak for domstolsprøvingen i klima- og miljøsaker. Temaet har bakgrunn i HR-2020-2472-P (klima-dommen). I avgjørelsen samlet retten seg omkring en høy materiell terskel for å kjenne ugyldig etter Grl. § 112 et vedtak som Stortinget hadde gitt sitt samtykke til. Mer presist uttalte førstvoterende at
«for at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd. Det same må gjelde ved andre stortingsvedtak og vedtak som Stortinget har samtykt til. Terskelen er fylgjeleg svært høg» (min utheving).(1) Avsnitt 142.
En sak som i utgangspunktet angikk gyldigheten av et forvaltningsvedtak ble dermed gjort om til en sak om overprøving av stortingsbehandling. Prejudikatsvirkningen til klimadommen er imidlertid avgrenset til de sakene der Stortinget har vært «involvert».(2) Avsnitt 81 og 145. Dersom Stortinget ikke har vært involvert i forvaltningsvedtaket, vil prøvingsintensiteten presumptivt kunne være høyere.(3) Høyesterett har tidligere lagt til grunn at grunnlovsprøving av forskrifter ikke aktualiserer konstitusjonelle spørsmål om forholdet mellom domstoler og Storting, ettersom forskrifter vedtas av forvaltningen og ikke Stortinget. Domstolene trenger derfor ikke å trå spesielt varsomt her, jf. bl.a. Rt. 1992 s. 182 (Polarsaken) s. 186-187 og Rt. 2005 s. 855 (Allseas Marine) pkt. 67-69. Tilsvarende må naturligvis gjelde for prøving av enkeltvedtak hvor Stortinget ikke er involvert. Førstvoterende fremhever at Grl. § 112 da kan ha relevans som «moment ved lovtolkinga og som tvunge omsyn ved utøvinga av skjønnet».(4) Avsnitt 145. Hva som skal til for at Stortinget kan anses som så «involvert» at den høye materielle terskelen etter Grl. § 112 kommer til anvendelse, er imidlertid uklart. Høyesterett drøfter nemlig ikke spørsmålet utover en henvisning til balanseringen av rettsstats- og demokratihensyn.(5) Avsnitt 141.
Klima-dommen reiser dermed nye spørsmål om forholdet mellom regjeringen, Stortinget og domstolene i miljøsaker. Først og fremst viser den at Grl. § 112 – på samme måte som andre grunnlovsbestemmelser – må anvendes i lys av den norske forfatningens maktfordelingssystem. Etter bestemmelsens ordlyd har alle statsmaktene en selvstendig plikt til å respektere og sikre retten til miljø.(6) Se nærmere om dette i kapittel 7. Domstolene har etter Grunnlovens § 89 både rett og plikt til å kontrollere om myndighetene har oppfylt denne forpliktelsen. Før miljøbestemmelsens vedtakelse i 2014 var det imidlertid usikkert om Grl. § 112 i det hele tatt ga individene rettigheter som kunne håndheves ved domstolene. Denne tvilen er ved klima-dommen ryddet av veien. Vi skal derfor se nærmere på hvor langt domstolene kan gå i sin kontroll av forvaltningsvedtak som Stortinget har hatt befatning med på ulike vis.
Ved vedtakelsen av Grl. § 112 signaliserte grunnlovgiver at miljøutviklingen skal tas på alvor.(7) Se kapittel 8. Samtidig viser plenumsdommen i klimasøksmålet at domstolene nødig vil legge seg opp i avgjørelser som våre folkevalgte har vært involvert i. Innebærer dette at vår tredje statsmakt i hovedsak skal holde seg i bakgrunnen i klima- og miljøsaker? Hvor den nærmere grensedragningen går mellom juss og politikk, synes usikker. Forhåpningen er for det første at artikkelen vil bidra til å klargjøre denne grensedragningen ved å tydeliggjøre når den høye materielle prøvingsterskelen som etableres i klima-dommen, kommer til anvendelse i forvaltningssaker. Avslutningsvis håper jeg at analysen kan stimulere til videre diskusjon og refleksjon.