3.3 Erverv av større vannfall etter vannfallrettighetsloven
Lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven) regulerer erverv (kjøp av) rettigheter til vannfall – såkalte fallrettigheter. Uten konsesjon kan «ingen andre enn staten» erverve eiendomsretten til vannfall som utbringer «mer enn 4.000 naturhestekrefter», jf. § 2 første ledd. Vannfallsrettighetsloven regulerer altså eierskapet til vannfallet, mens det kreves konsesjon etter vassdragsreguleringsloven før søkeren kan regulere eller overføre vann i eller mellom vassdrag for å produsere kraft utover en viss størrelse.
Også etter vannfallrettighetsloven kan stortingsbehandling være nødvendig for de største vannfallserverv, jf. § 2 annet ledd. Mer presist skal prosjekter som forutsetter erverv av vannfall som ved regulering antas å kunne gi minst 20.000 naturhestekrefter, «forelegges for Stortinget». Dette gjelder også for reguleringer hvor «betydelige interesser» står mot hverandre. Denne formuleringen fanger opp de tilfeller hvor reguleringen er under 20.000 naturhestekrefter, men hvor sakens art likevel tilsier at den bør behandles av Stortinget. Departementet er likevel også her – på samme måte som etter vassdragsreguleringslova – unntatt en slik plikt dersom de finner at foreleggelse for Stortinget er «unødvendig». Tillegget kom inn ved endringslov av 25. juni 2004 nr. 56. Ifølge forarbeidene skal unntaket reserveres til «kurante saker».(1) Ot.prp. nr. 54 (2003–2004) s. 19. Også etter vannfallrettighetsloven er det departementet selv som skal vurdere om vilkåret er innfridd eller ikke.
Bestemmelsen minner med andre ord sterkt om ordlyden i vassdragsreguleringsloven § 3 tredje ledd, og har røtter helt tilbake til Lov om erhvervelse av vandfald, bergverk og anden fast eiendom (Lov-1917-12-14-16). Begrunnelsen for regelen synes også å være helt identisk med den som ligger bak vassdragsreguleringsloven § 3 tredje ledd, nemlig den store samfunnsmessige betydningen av et slikt vannfallserverv.(2) Se bl.a. Indst. O.V (1917) s. 14 og Ot.prp. nr. 15 (1916) s. 2. Til forskjell fra vassdragsreguleringslova § 3, som krever Stortingets «samtykke» før konsesjon blir gitt, krever imidlertid vannfallrettighetsloven § 2 – på samme måte som petroleumsforskriften § 6d – kun at saken blir forelagt for Stortinget. Mens ordet «samtykke» tilsier at Stortinget skal fatte et formelt vedtak om at det er enige i et visst vedtaksinnhold, indikerer ordet «forelegge» at regjeringen kun plikter å fremføre eller fremlegge en sak for Stortinget før vedtak fattes. Ordlyden kan da tilsi at det kreves mindre av stortingsinvolveringen når en sak skal forelegges for Stortinget enn når et samtykke skal gis. I førstnevnte tilfelle forutsetter jo formuleringen kun en aktiv handling fra regjeringen, og ikke noen spesifikk oppfølging fra Stortingets side.
Som vi har sett, krever et formelt vedtak om stortingssamtykke et nokså betydelig forarbeid både i regjeringen og i Stortinget. Av denne grunn vil vi nok i de aller fleste tilfeller kunne si at et slikt samtykkevedtak må innebære at Stortinget anses å ha «samtykke til [forvaltnings]vedtaket» og dermed må anses som «involvert» i den forstand som Høyesterett sikter til i klima-dommen.(3) Se nærmere om dette i kapittel 3.2.2 og 4.2. Den høye materielle terskelen etter Grl. § 112 vil da også komme til anvendelse.(4) Unntak kan likevel tenkes, jf. kapittel 4.2. For saker som kun er forelagt for Stortinget, må vi – som vi skal diskutere i mer detalj i kapittel 3.4.3 og 4.6 – derimot se nærmere på realitetene og hvordan Stortinget mer konkret har vært involvert i det endelige forvaltningsvedtaket. Har Stortingets befatning med saken vært så grundig at vi med rette kan si at forvaltningens vedtak tufter på et samtykke fra Stortinget?(5) Dette diskuterer vi nærmere i kapittel 2.4.3 hvor vi analyserer klima-dommen og betydningen av Høyesteretts uttrykksmåter. Først da vil demokratihensyn tilsi at domstolene bør være varsomme i sin overprøving.(6) Vi må videre kreve at Stortingets involvering er av en viss kvalitet, jf. del III.
Å identifisere nyere relevant stats- eller rettspraksis på dette feltet har vist seg noe utfordrende. Det interessante i denne sammenheng er uansett at petroleumsforskriften § 6d også (kun) krever at saken skal «forelegges» Stortinget før åpning finner sted. Likevel legger Høyesterett i klima-dommen til grunn at Stortinget hadde gitt sitt «samtykke» til åpningen av Barentshavet sør og sørøst.(7) Se avsnitt 81. Så hvordan var egentlig Stortinget involvert i åpningen av Barentshavet sør og sørøst? Først når vi kan besvare dette spørsmålet, kan vi avdekke Høyesteretts krav til Stortingets involvering for at denne aktualiserte den høye prøvingsterskelen i en sak som etter loven kun kreves «forelagt» Stortinget, og derav klargjøre dommens overføringsverdi også til tolkningen av vannfallrettighetsloven § 2.