Del IV: Sammenfatning og refleksjon

Det overordnede temaet i denne fremstillingen har vært betydningen av Stortingets involvering i forvaltningsvedtak for domstolsprøvingen i klima- og miljøsaker. Hovedfokuset har vært rettet mot prøving etter Grl. § 112 og når den høye materielle prøvingsterskelen som Høyesterett etablerer i klima-dommen, kommer til anvendelse. Tidvis diskuteres det også litt mer generelt rundt hvilken betydning stortingsinvolvering har for domstolsprøvingen.

I fremstillingens del II har jeg sett på stortingsinvolvering i forvaltningssaker på miljørettens område – både lovbestemt og ikke-lovbestemt, samt hvilken betydning denne involveringen har for domstolsprøvingen. Den historiske bakgrunnen for de lovbestemte involveringspliktene i petroleumsforskriften § 6d, vassdragsreguleringsloven § 3 og vannfallrettighetsloven § 2 har vist at begrunnelsen for stortingsinvolveringen i hovedsak har vært den store samfunnsmessige betydningen av vedtakstypene det er tale om å involvere Stortinget i. Lovgiver har samtidig valgt å lovfeste stortingsinvolveringen ulikt for de tre rettsområdene. Etter vassdragsreguleringssaker kreves Stortingets eksplisitte og formelle samtykke for visse utbygginger, mens når nye områder for petroleumsvirksomhet skal åpnes etter petroleumsloven, eller det skal skje erverv av større vannfall, kreves det kun at regjeringen fremlegger saken for Stortinget. Som følge av petroleumsregelverket forelå det av denne grunn heller ikke noe formelt stortingssamtykke ved åpningen av Barentshavet sør og sørøst – til tross for at Høyesterett synes å forutsette dette i klima-dommen.

Analysene av relevant rettspraksis på området, herunder Alta- og Klima-dommen, illustrerer videre at stortingsinvolveringen har gitt ulike utslag i prøvingsintensiteten. Sistnevnte avgjørelse viser ikke minst at det skal en del til før stortingsinvolveringen aktualiserer den høye materielle prøvingsterskelen etter Grl. § 112. Det kreves imidlertid ikke noe formelt stortingssamtykke for at Stortinget skal anses som «involvert». Avgjørende er om Stortinget i realiteten har samtykket til forvaltningsvedtakets innhold, slik at demokratihensyn tilsier at domstolene bør være varsomme i sin overprøving. Særlig gjennomgangen av de ikke-lovbestemte formene for stortingsinvolvering i kapittel 4 viser at stortingsinvolveringen kan ta mange ulike former, og at vurderingstemaet vil kunne gi ulike utslag avhengig av involveringens karakter.

Videre har jeg i fremstillingens del III funnet at det må oppstilles et kvalitetskrav til Stortingets involvering. Nærmere bestemt må Stortinget ha tatt stilling til miljøspørsmålet i forkant av sitt (reelle) samtykke til et forvaltningsvedtak for at den høye materielle terskelen etter Grl. § 112 kommer til anvendelse. Et slikt kvalitetskrav støttes av både ordlyd, forarbeider og uttalelser i klima-dommen. Som vi har sett, tangerer også kravet om at Stortinget må ha tatt stilling til miljøspørsmålet i forvaltningssaken det kvalitetskravet som er oppstilt i Kløfta-dommen og øvrig rettspraksis på prøvingsrettens område. Selv om rettspraksisen ikke har direkte overføringsverdi, illustrerer den likevel at domstolene også på andre rettsområder har stilt krav til kvalitet ved Stortingets vurderinger, og at denne kvaliteten har vært en forutsetning for at dets syn skal vektlegges. Hvor grundig Stortinget må ha gått til verks for at det kan anses å ha tatt stilling til miljøspørsmålet, vil nok hovedsakelig bero på inngrepets art og styrke.

Fremstillingen oppstiller med dette krav til både styrken og kvaliteten av stortingsinvolveringen før denne kan aktualisere den høye materielle prøvingsterskelen etter Grl. § 112 – krav som gir domstolene det verktøyet de trenger for å unngå en utvikling hvor regjeringen bruker forhastede foreleggelser i Stortinget som middel for å sikre seg mot en inngående domstolskontroll.

Analysen viser dermed at selv om en ved første øyekast kan få inntrykk av at klima-dommen «tok livet av grunnlovens miljøbestemmelse»,^{(1) Jf. Nordby (2021) og tittelen «Det store klima-søksmålet: Saken som tok livet av Grunnlovens miljøbestemmelse».} inneholder avgjørelsen også uttalelser og innfallsvinkler som legger til rette for at domstolene kan ta en mer aktiv rolle også i tilknytning til Grl. § 112. Tilsvarende gjelder som vi har sett for de øvrige rettskilder. Uavhengig av hvilken linje norske domstoler velger å legge seg på fremover når det gjelder miljøbestemmelsen, viser altså rettskildene at det fortsatt eksisterer stor usikkerhet om hvor det reelle skillet mellom juss og politikk skal gå. Gråsonen er med andre ord fortsatt bevegelig – og langt fra endelig fastsatt.