MarIus

1.4 Metode og materiale

Fremstillingen her inneholder ikke et eget metodekapittel som tar for seg samtlige av de metodiske spørsmål som har oppstått underveis i arbeidet. De (særegne) metodiske spørsmålene vil i stedet behandles som en del av den løpende fremstillingen.^{(1) Eksempelvis reiser del III spørsmål om hvilken vekt vi skal tillegge grunnlovsforarbeidene. Se nærmere om dette i kapittel 8.1.} Jeg ønsker likevel innledningsvis å redegjøre helt kort for noen overordnede særtrekk ved den juridiske metoden og materialet som er benyttet.

Fremstillingen er en rettsdogmatisk analyse av stortingsinvolvering i forvaltningssaker på miljørettens område og hvilken betydning denne involveringen får for domstolsprøvingen. Den rettsdogmatiske metoden skiller seg noe fra den rent ordinære juridiske metoden ved å gå grundigere og bredere til verks.^{(2) Se Graver (2011b) s. 243.} Som fremhevet av Mæhle, har rettsdogmatikken «på en helt annen måte enn konkret rettsanvendelse et ansvar for en egeninitiert løpende kritisk evaluering av det som oppfattes som gjeldende rett».^{(3) Mæhle (2004) s. 334.} Artikkelen har med andre ord som formål å foreta en grundig og systematisk fremstilling av gjeldende rett. Denne systematiseringen skjer gjennom å tolke, analysere og problematisere de eksisterende rettskilder på området – i tråd med rettsvitenskapens rolle.^{(4) Se nærmere i Askeland (2013).}

Alle rettsspørsmål er imidlertid særegne, og påvirker den konkrete juridiske metodebruken.^{(5) Jf. bl.a. Sunde (2009) s. 12-14.} Problemstillingene nevnt i kapittel 1.2 reiser noen særlige metodiske spørsmål, i tillegg til å by på visse rettskildemessige utfordringer. For det første eksisterer det svært lite rettspraksis og teori som omhandler tematikken stortingsinvolvering i forvaltningssaker som omhandler miljø.^{(6) Generelt har det vært få dommer som omhandler miljø for domstolene, selv om dette er i ferd med å endre seg.} Det er med andre ord et nokså sterkt behov for teoriutvikling på området. Samtidig byr det tynne rettskildegrunnlaget på utfordringer. Innenfor rammene for juridisk metode vil det nok være mulig å ha flere ulike – men likevel rettslig forsvarlige – syn på noen av artikkelens problemstillinger.^{(7) Se f.eks. Boe (2021) s. 160-167 for en drøftelse av «det legitime tolkningsrom».} Vi skal likevel søke å identifisere de tolkningsalternativene som har «de beste rettskildemessige grunner for seg».^{(8) Mæhle (2004) s. 336.}

Det er videre viktig å være seg bevisst spenningsfeltet mellom juss og politikk som eksisterer når vi skal diskutere domstolenes prøving av grunnlovsbestemmelser.^{(9) Se eksempelvis Dok. nr. 16 (2011–2012) s. 18-24, hvor dette diskuteres nærmere.} Ulike syn på grunnlovstolkning og domstolenes rolle vil nemlig – i tillegg til juridisk metodelære – kunne bygge på et bestemt politisk standpunkt eller en ideologi.^{(10) Se bl.a. Andenæs og Fliflet (2006) s. 51-52 og Holmøyvik (2013) s. 25-26.} Illustrerende er nettopp den store uenigheten knyttet til tolkningen av Grl. § 112 og domstolenes rolle i denne forbindelse. Klimasøksmålet vakte nemlig sterke reaksjoner fra begge sider av det politiske spekteret i Norge. Debatten i det juridiske fagmiljøet både i forkant og etterkant av klima-dommen, viste også tydelig at spenningen mellom juss og politikk kan resultere i en rekke ulike tolkninger av grunnlovsbestemmelsen og domstolenes rolle som beskytter av denne i et moderne demokrati.^{(11) Se Smith (2006) s. 500, som mener at også rettsanvenderens syn på Grunnlovens funksjon i dagens moderne demokratier også vil (kunne) påvirke tolkningen.} Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, som personlig førte klima-saken for staten, uttalte eksempelvis følgende den 14. februar 2017 i et intervju med NRK:

«Søksmålet er et forsøk på å rettsliggjøre denne prosessen og flytte den vekk fra de demokratiske politiske prosesser og over til domstolene».

Trine Eilertsen, politisk redaktør i Aftenposten, uttalte i forbindelse med søksmålet at «Domstolene [ikke skal] styre klimapolitikken».^{(12) Se Eilertsen (2016).} Andre har derimot argumentert for at grunnlovsbestemmelsen innebærer en absolutt skranke for ytterligere petroleumsvirksomhet, og at dette er noe domstolene skal kunne håndheve.^{(13) Jf. Sjåfjell og Halvorssen (2016) s. 48 flg. Se også NIM (2022), hvor det argumenteres for at regjeringen plikter å nekte godkjenning av en PUD med mindre det er påvist at denne er forenelig med å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Se nærmere om dette i kapittel 11.}

Klima-dommen indikerer at Høyesterett var mer tilbøyelig til å være enig med førstnevnte tolkning, jf. den høye materielle prøvingsterskelen som anlegges. Samtidig er det uttalelser i dommen som tilsier at veien for nye søksmål ikke nødvendigvis er så stengt som mange kanskje tror, og at grensen mellom juss og politikk verken er tydelig eller endelig fastsatt ved Høyesteretts avgjørelse. I fremstillingens søk etter å klargjøre grensedragningen mellom juss og politikk etter Grl. § 112, er det uansett viktig å ha de ovennevnte forhold i bakhodet.

Det er også innledningsvis hensiktsmessig å peke på noen særtrekk hva gjelder fremstillingens materiale. Vi skal som nevnt se på stortingsinvolvering i praksis – både lovregulert og ikke-lovregulert. Stortingets involvering i forvaltningsvedtak på de lovbestemte områder som omhandler miljø har vist seg å ha nokså dype røtter, faktisk helt tilbake til Johan Castbergs tid.^{(14) Se nærmere om Castberg i kapittel 3.2.} Det har derfor vært nødvendig å identifisere og undersøke en mengde eldre lovforarbeider og stortingsdiskusjoner som i liten grad er undersøkt i litteraturen tidligere. For å få et bedre grep om hvordan stortingsinvolvering faktisk foregår, har det også vært nødvendig å undersøke en mengde statspraksis. Dette inkluderer eksempelvis regjeringens og Stortingets praksis rundt bevilgningsvedtak og anmodningsvedtak, Stortingets behandling av stortingsmeldinger og representantforslag, samt øvrige stortingsdiskusjoner- og debatter.^{(15) Se særlig kapittel 4.}