10.1 Innledning
Etter gjennomgangen av ordlyd, forarbeider og uttalelser i klima-dommen, sitter vi igjen med følgende spørsmål: Hva er det egentlig grunnlovgiver og Høyesterett forsøker å formidle med kravet om at lovgiver må ha «tatt stilling til miljøspørsmålet» for at domstolene skal vike tilbake i sin prøving? Vi har tidligere i fremstillingen sett at etableringen av en høy materiell terskel i saker som innebærer å overprøve Stortingets skjønn, ikke representerer noe nytt på statsrettens område.(1) Se nærmere i kapittel 3.4.3. Særlig gjelder dette når den aktuelle grunnlovsbestemmelsen åpner for å legge store rettslige bånd på Stortingets skjønnsutøvelse.(2) Sml. eksempelvis Rt. 1996 s. 1415 (Borthen) og senest Rt. 2013 s. 1345 (Strukturkvote). Men heller ikke et kvalitetskrav innebærer noe nytt fenomen. I sin essens handler dette nemlig om hvor grensen skal settes mellom juss og politikk, og hvordan arbeidsfordelingen mellom Stortinget og domstolene skal fastsettes. Som vi nå skal se, er dette velkjente problemstillinger innenfor statsretten.