8.5 Sammenfatning
Gjennomgangen av forarbeidene har vist oss at når lovgiver ikke har tatt stilling til miljøspørsmålet, vil miljøbestemmelsen kunne benyttes direkte for domstolene. I slike tilfeller er det grunnsetningene i første og annet ledd som skal benyttes som rettsgrunnlag, og ikke øvrig lovgivning på området.(1) For en kritisk gjennomgang av en slik ordning, se Fauchald (2015) s. 27. Grunnlovgivers klare forutsetninger har dermed vært at Stortinget ikke skal kunne se bort fra miljøhensyn i sitt lovgivningsarbeid, og at grunnsetningene i første og annet ledd skal fungere som en grunnlovfestet retningslinje for Stortingets lovgivende myndighet på miljørettens område. Lovgivers vurdering og prioriteringen av miljøhensyn i forhold til andre samfunnsmessige hensyn må i tillegg være reell.
Når lovgiver har tatt stilling til miljøspørsmålet, er samtidig domstolene gitt et tydelig signal om å frastå fra å prøve lovgivers materielle avgjørelser som omhandler klima og miljø; dette skal (i all hovedsak) anses som politikk og ikke juss. Dette bygger imidlertid på en forutsetning om at Stortinget har vurdert miljøproblemene i tråd med § 112 første og annet ledd, slik at den endelige loven er vedtatt på bakgrunn av en prosess hvor miljøhensyn har vært overveid – og kanskje til og med hensyntatt.
Paradokset i vår problemstilling er at det foreligger et forvaltningsvedtak som Stortinget har «samtykket» til. Vi vurderer altså ikke krav til Stortinget i dets rolle som lovgiver, men i dets rolle som deltaker i en vedtaksprosess som skal ende opp i et forvaltningsvedtak. Gjennomgangen i del II har vist oss at det ikke er så rent sjelden at Stortinget på ulikt vis er involvert i forvaltningsvedtak, og tidvis også kan anses å ha samtykket til forvaltningens vedtak. Så hvorfor diskuterer ikke forarbeidene dette perspektivet? Må fraværet av slik diskusjon innebære at et kvalitetskrav – et krav om at Stortinget må ha tatt stilling til miljøproblemene i saken før domstolene viker tilbake i sin prøving – ikke kan gjøres gjeldende overfor Stortinget når det ikke har lovgiverhatten på, men forvaltningshatten?
Trolig kan vi ikke trekke slike slutninger fra forarbeidene. Disse synes nemlig kun å ha tenkt på Stortinget som et organ som vedtar lover, og forvaltningen som organet som utøver av forvaltningsrett.(2) Noe som også følger av den klassiske maktfordelingstankegangen som jeg skisserer i kapittel 2. Grunnlovgiver har tilsynelatende altså ikke vært bevisst det faktum at også Stortinget kan utøve forvaltningsmyndighet. Det som derimot fremstår helt klart, er at grunnlovgiver har ønsket å vedta en grunnlovsbestemmelse som sørger for at vårt folkevalgte organ tar i betraktning de miljøproblemer som eksisterer i utøvelsen av sin hovedoppgave – nemlig å vedta lover. Når dette først er gjort, skal imidlertid domstolene holde seg unna. Begrunnelsen er nettopp behovet for et politisk handlingsrom, da en vidtgående og bindende vektlegging av miljøhensyn kan komme i strid med andre viktige samfunnsmålsettinger. Miljøhensyn tilsier nemlig ikke at enhver miljøbelastning til enhver tid bør unngås. Dette vil eksempelvis være tilfellet hvis et miljøproblem er mindre alvorlig enn miljøproblemet det erstatter.(3) Jf. bl.a. Backers (1990) s. 27–28. For at myndighetene skal kunne ta helhetlige og gode beslutninger som totalt sett bidrar til en bærekraftig utvikling, må det imidlertid kreves at de har sett hvilke miljøkonsekvenser som deres maktutøvelse medfører. Det vil være svært underlig om grunnlovgiver har ment at dette premisset bare skal stå seg i én av funksjonene til Stortinget hvor det har behov for politisk handlingsrom, nemlig i rollen som lovgiver. Slike bakenforliggende hensyn kommer nemlig inn med stor styrke også i forvaltningssaker hvor Stortinget har samtykket, noe klima-dommen er et svært godt eksempel på.
Forarbeidene til Grl. § 112, sett i lys av de grunnleggende hensyn som fremheves der, trekker etter mitt syn i retning av at det eksisterer et kvalitetskrav som kan gjøres gjeldende av domstolene overfor Stortinget (også) i de tilfeller hvor Stortinget må anses som «involvert» i et forvaltningsvedtak. Nærmere bestemt tilsier forarbeidsuttalelsene vi har gjennomgått at Stortinget må ha tatt stilling til miljøproblemet i forkant av sitt «samtykke» til forvaltningsvedtaket for at den høye materielle prøvingsterskelen skal komme til anvendelse etter Grl. § 112. Dersom en slik vurdering er utelatt, er det opp til domstolene å vurdere om vedtaket er i strid med grunnsetningene i første og annet ledd. Som vi skal diskutere nærmere i kapittel 10, er en slik tolkning godt i samsvar med maktfordelingsprinsippet. Også uttalelser i klima-dommen støtter en slik tolkning, noe vi nå skal se nærmere på.