8.4 Grunnlovsrevisjonen i 2014
Som vi har sett, fikk Grl. § 112 et litt annet innhold enn den tidligere Grl. § 110 b ved revisjonen i 2014. Første og annet ledd fikk først og fremst et mer moderne språk, uten at lovgiver gjennom språkoppdateringen tilsiktet noen realitetsendringer. Det samme kan derimot ikke sies om endringen av tredje ledd. Ordet «give» ble erstattet med «skal iverksette», og formuleringen «nærmere Bestemmelser» ble utvidet til «tiltak». Sistnevnte ord omfatter mer enn lovgivning.(1) For mer informasjon om den rettslige betydningen av denne revideringen, se klima-dommens avsnitt 128 flg.
Grl. § 112 ble vedtatt i forbindelse med den omfattende grunnlovsrevisjonen i 2014, som hadde som siktemål å grunnlovfeste menneskerettighetene. Utvalget som ble satt til å vurdere grunnlovfestingen av menneskerettighetene ble ledet av Inge Lønning, og den endelige rapporten ble overrakt Stortinget som Dok. nr. 16 (2011–2012). Selv om rapporten er svært omfattende, er uttalelsene tilknyttet den nye Grl. § 112 knappe. Utvalget viser rett nok til Innst. s. nr. 163 (1991–1992) s. 5, herunder også at grunnsetningene i Grl. § 110 b første og andre ledd har «rettslig betydning på flere måter».(2) Se Dok. nr. 16 (2011–2012) s. 243. Det fremheves deretter at Stortinget ved utarbeidelsen av miljøbestemmelsen hadde lagt til grunn at «private borgere eller organisasjoner i gitte tilfeller kan fremme sine miljørettigheter etter § 110 b for domstolene». Som Høyesterett også poengterer i klima-dommen, synes utvalgets henvisninger i fotnotene å peke på nettopp den situasjonen hvor Stortinget ikke har tatt stilling.(3) Se Dok. nr. 16 (2011–2012) s. 244 med videre henvisninger og fotnoter, samt avsnitt 129 i klima-dommen. Utvalget fremhever deretter at det likevel ikke er «klart under hvilke omstendigheter slike direkte krav kan gjøres gjeldende, hvilket kan ha svekket bestemmelsens betydning».(4) For en analyse av den svake betydningen Grl. § 110 b hadde i rettspraksis, se Fauchald (2007). På side 245–246, etter en gjennomgang av andre konstitusjoner, blir det videre klart at Lønningutvalget ønsker å endre tredje ledd for å «tydeliggjøre» styresmaktenes plikt til å ta i betraktning og ivareta miljøet, blant annet gjennom lovgivningsarbeidet.
Utover det ovennevnte, uttaler ikke utvalget seg nærmere om kvalitetskravet i lovgivningstilfellene. Det sies heller ikke noe nærmere om hvilke kvalitetskrav vi kan stille til Stortinget utenfor dens rolle som lovgiver. Det er med andre ord lite nytt å hente fra rapporten fra Menneskerettighetsutvalget når det gjelder kravet om at Stortinget må ha tatt stilling til miljøspørsmålet i forvaltningssaker.
I Grunnlovsforslag 31 (2011–2012) settes det videre frem et forslag til § 112 på bakgrunn av Lønning-utvalgets rapport. Forslaget er gjengitt uten nærmere drøftelse, ettersom det ble satt frem for å bli håndtert etter valg av nytt Storting, jf. Grl. § 121. I etterkant av at det nye Stortinget har blitt valgt og tredd i kraft, drøftes forslaget helt kort av kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. 187 S (2013–2014).(5) s. 25-26. Komiteen sier imidlertid ingenting nærmere om kravet om at lovgiver må ha tatt stilling til miljøspørsmålet. Totalt sett gir dermed grunnlovsrevisjonen i 2014 lite veiledning i vår vurdering.