5.1 Problemstillingene
Hvis partene har inntatt en avtalebestemmelse om følgeplikt, er utgangspunktet at følgepliktens utstrekning må fastlegges basert på tolkning av avtalen. Ordlyden i individuelle klausuler om følgeplikt kan variere en del, og den er ofte nokså knapp.(1) ND-1934-58. Dette samsvarer også med forståelsen i norsk reassuranse en voldgiftsdom fra 2007 hvor voldgiftsretten uttalte at «[f]ølgepliktklausulene er formulert litt forskjellig i de to reassuranseavtalene, uten at voldgiftsretten kan se at det får betydning for resultatet» (se Tørum (2022) side 327-328). Dette innebærer at det ikke så rent sjelden blir spørsmål om hvordan følgepliktklausulen skal forstås på punkter hvor den er taus eller uklar. I slike tilfeller må følgepliktklausulen tolkes og utfylles.
Spørsmålet i det følgende er om og i hvilken utstrekning det kan oppstilles visse «grunnvilkår» og «tolkningspresumsjoner» ved tolking og utfylling av følgepliktklausuler i norsk rett. Sagt med andre ord: Kan det oppstilles visse bakgrunnsrettslige løsninger som man skal falle tilbake der klausulen er taus eller uklar? Dette har man lange tradisjoner for når det gjelder tolking og utfylling av klausuler om følgeplikt i reassuransekontrakter, og det er også eksempler på dette i rettspraksis om forståelsen av følgeplikt ved koassuranse.(2) For koassuranse, se ND-1934-58 og U.1996.906 (hvor klausulen utfylles med et forsvarlighetskrav). For reassuranse, se Scor.
Konseptet «grunnvilkår» kan illustreres gjennom den engelske avgjørelsen Scor, som gjaldt spørsmålet om reassurandørenes følgeplikt:
«In my judgment, the effect of a clause binding the reinsurers to follow settlements of the insurers is that the reinsurers agree to indemnify insurers in the event that they settle a claim by their assured, i.e., when they dispose, or bind themselves to dispose, of a claims, whether by reason of admission or compromise, provided that the claim so recognized by them falls within the risks covered by the policy of reinsurance as a matter of law, and provided also that in settling the claim the insurers have acted honestly and have taken all proper and businesslike steps in making the settlement» (mine kursiveringer).(3)Scor side 330.
Poenget er at disse to grunnvilkårene ble innfortolket («implied») i en ellers kortfattet og nokså ubetinget følgepliktklausul,(4)Scor side 330. selv om de ikke hadde kommet til uttrykk i ordlyden. Grunnvilkårene er sterke tolkningspresumsjoner som gjelder helt grunnleggende forutsetninger for at følgeplikten skal inntre. Dette skiller seg fra tilfellene jeg benytter begrepet «tolkningspresumsjoner» i avhandlingen, som er andre spørsmål om hvordan innholdet i klausulene skal forstås der ordlyden er vag eller taus.
En hensiktsmessig tilnærming til fastleggelsen av innholdet i følgeplikten, er derfor om det kan oppstilles visse grunnvilkår for klausulene om følgeplikt i norsk rett. Er grunnvilkårene oppfylt, etableres en presumsjon om at koassurandørene har en følgeplikt. Grunnvilkårene er fravikelige, hvilket innebærer at de kun kommer til anvendelse dersom det ikke er særlige holdepunkter i avtalen for en annen løsning.
Før jeg går nærmere inn på om det er rettskildemessig belegg for å oppstille grunnvilkår og tolkningspresumsjoner i norsk rett, skal jeg presentere noen eksempler på klausuler om følgeplikt.