1.1 Temaets bakgrunn og aktualitet
Emnet for avhandlingen er koassurandørenes følgeplikt. Uttrykket koassuranse brukes der flere assurandører går sammen om å dekke en risiko gjennom direkte forsikring. «Følgeplikt» er et samlebegrep for når koassurandørene blir bundet av hovedassurandørens erstatningsoppgjør med sikrede.
Klausuler om følgeplikt i koassuranse har vært benyttet i norsk rett i over 100 år. Tradisjonelt har klausulene blitt anvendt i forbindelse med kaskoforsikring av havgående fartøy. Som vi skal se, var vilkårene for følgeplikt nokså velutviklet allerede i mellomkrigstidens rettspraksis og litteratur. Deler av denne rettspraksisen ble senere «kodifisert» i Norsk Sjøforsikringsplan av 1964 (NSPL). Av motivene til NSPL fulgte det at det før 1964 var tvilsomt i hvor stor utstrekning hovedassurandøren hadde rett til å binde koassurandørene.(1) Motivene til NSPL 1964 side 109-110. I forbindelse med usikkerheten som heftet rundt visse deler av følgeplikten, inkluderte plankomiteen følgende forbehold i motivene:
«Planen opptar derfor bare de relativt sikre regler som det overveiende flertall i komiteen har vært enige om kan fastlegges. For de spørsmåls vedkommende som ennu ikke er regulert, vil løsningen fortsatt variere ut fra de forretningsmessige hensyn i det enkelte tilfelle» (mine kursiveringer).(2) Ibid.
Følgeplikten som tidligere fulgte av NSPL 1964, er i stor grad videreført i den nåværende Nordiske Sjøforsikringsplanen 2013 (2023-versjon) (NP) § 9-9. Selv om motivene i senere tid har inkludert visse presiseringer om følgepliktens rekkevidde, ser det også ut til at flere spørsmål har stått ubesvart siden tiden før vedtakelsen av NSPL 1964. Mellomkrigstidens rettspraksis er i begrenset grad omtalt i motivene og i den nyere litteraturen.(3) Se Brækhus (1993) og Falchenberg (2012).
Etter «kodifiseringen» av følgeplikten i NSPL 1964, har det blitt vanlig praksis blant markedsaktørene å inkludere individuelle klausuler om følgeplikt som et tillegg til NPs standardiserte regulering. Dette er både som følge av et ønske om å inkludere forlik i følgeplikten, og fordi NPs grenser for følgeplikten er blitt hevdet å være uklare.(4) Se Brækhus (1993) side 313. I tillegg til at grensene etter NP er uklare, er det heller ikke klargjort i teorien eller praksis hvordan de individuelle klausulene skal forstås. NPs motiver legger til grunn at anvendelsen og utformingen av disse klausulene bør overlates til markedet.(5) Motivene til § 9-9. Selv om innholdet i og fremforhandlingen av de individuelle klausulene – som ellers i næringslivet – er et markedsspørsmål, vil tolkningen av klausulenes innhold fortsatt være underlagt rettslige tolkningsprinsipper og virkninger.
I tillegg har liberaliseringen av forsikringsmarkedene i EØS ført til økt bruk av koassuranse i europeisk sammenheng.(6) Bl.a. gjennom reguleringene i Solvens II-direktivet. Man ser samtidig en utstrakt bruk av koassuranseavtaler og følgepliktklausuler for andre forsikringsavtaler enn de som omfattes av NP. Det har for eksempel blitt stadig mer vanlig med koassuranse på non-marine risikoer i ulike kommersielle avtaler.(7) Det har også blitt mer normalt i forbrukerforsikringer.
Den økende bruken av koassuranse, forsterker behovet for å fastlegge følgepliktens utstrekning, ikke minst av hensyn til sikrede. Sikrede har behov for trygghet om at et ensartet og effektivt oppgjør finner sted. Assurandørene vil kunne ha ulike interesser og oppfatninger om kravet er dekningsmessig, og i tillegg ha bakenforliggende reassurandører de må svare for og ta hensyn til i sitt oppgjør med sikrede. Disse motsetningene medfører at følgepliktens innhold må avstemmes både «framover» og «bakover» i kontraktskjeden. For alle de involverte partene vil det være av interesse at klausulene om følgeplikt har et forutsigbart innhold.
Det oppstår sjeldent rettslige tvister for domstolene om forståelsen av følgepliktklausulene, men det oppstår fra tid til annen uenigheter blant partene om hvordan følgeplikten skal forstås for de mer problematiske kravene. Selv om partene ofte finner kommersielle løsninger på uenighetene, er det et behov for å fastlegge følgepliktens nærmere innhold, etter nærmere 100 år med stillstand. Dette kan bidra til å gjøre rammene for følgeplikten klarere og bidra til en mer effektiv håndheving av klausulene.
Følgeplikten i koassuranse er, som antydet, viet begrenset oppmerksomhet i den nyere litteraturen, og det er begrenset med rettspraksis. Utfordringene med å fastlegge følgepliktens nærmere innhold forsterkes av at det tilsynelatende mangler en klar og omforent begrepsbruk og tilnærming til forståelsen av innholdet i koassurandørenes følgeplikt. Samtidig er det skjedd en omfattende utvikling i forståelsen av reassurandørenes følgeplikt.(8) For norsk rett, se Tørum (2022), Meidell (2006) og de Vibe (2006). Tidligere varierende og nokså «gammelmodige» vurderingsnormer for følgeplikten er forsøkt omforent og modernisert i teorien, for å være mer treffende for dagens kontekst. Siden koassuranse ofte har bygd på analogier fra reassuranse, taler dette for at tiden er moden for en ny og oppdatert gjennomgang av koassurandørenes følgeplikt i norsk rett.