MarIus

3.2.1 Innledning

Drøftelsen av om det kan oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt etter norsk rett, betinger en analyse av om et slikt utgangspunkt gjennomgående er en god og hensiktsmessig løsning. Det er derfor nødvendig å se nærmere på hvilke rettspolitiske hensyn som eventuelt begrunner et slikt utgangspunkt.

I koassuranse gjør særlig følgende hensyn seg gjeldende i den rettspolitiske drøftelsen: Hensynet til hovedassurandøren, koassurandørene og sikrede, formålet med de direkte delforsikringsavtalene og hvilken løsning som samsvarer best med den normale praksisen mellom koassurandørene. Sammenlignet med partsforholdet i reassuranse, er de berørte partene ett trinn ned i «forsikringskjeden». I tillegg vil hensynet til samsvar med systemet i reassuranse kunne være av betydning. Siden det ikke finnes kilder som behandler spørsmålet om det bør oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse, er hensynene som gjør seg gjeldende i reassuranse en relevant referanseramme for den foreliggende drøftelsen.(1) Se Tørum (2022) kapittel 5.2 for den mest utførlige drøftelsen av spørsmålet i norsk rett.

3.2.2 Komparative observasjoner

Det første spørsmålet er om andre lands rett gir uttrykk for at det bør gjelde en bakgrunnsregel om følgeplikt.

Etter min kjennskap er spørsmålet om det gjelder en bakgrunnsregel i koassuranse begrenset behandlet også i utenlandsk litteratur. Spørsmålet er behandlet i større grad i reassuranse.

I engelsk reassuranserett er det tatt til orde for at det ikke gjelder en bakgrunnsregel om følgeplikt, blant annet fordi det ikke foreligger et tilstrekkelig interessefellesskap i kontraktsforholdet mellom reassurandøren og cedenten.(2)Hill v. Mercantile & General [1996]. I koassuranse foreligger det i større grad et interessefellesskap mellom ko- og hovedassurandøren. Hovedassurandøren har i likhet med koassurandørene et økonomisk ansvar overfor sikrede. Forskjellen i partsforholdet er også fremhevet i Roar Marine, som påpeker at det i større grad er «mutuality of interest» i koassuranse.(3)Roar Marine v. Bimeh Iran [1998]. Saken gjaldt spørsmålet om koassurandørenes følgeplikt overfor sikrede. Dette gir opphav til et mer gjensidig tillitsforhold mellom kontraktspartene.(4) I Roar Marine v. Bimeh Iran [1998] kommer tillitsforholdet til uttrykk i følgende formulering: «For better or for worse following insurers trust and follow their leader» (side 430). Likevel gjelder det heller ikke en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse i engelsk rett.(5)Henley (2004) side 117.

I tysk rett er det, i motsetning til i engelsk rett, vektlagt at koassuranse har store likhetstrekk med reassuranse.(6)Graber (2018) side 845-847. Dette er antakelig fordi tysk rett også anser følgeplikten for å etablere et kontraktsforhold med koassurandørene.(7) I motsetning til engelsk rett hvor ikke er et klart svar på om det gjelder et kontraktsforhold mellom ko- og hovedassurandøren, se Falchenberg (2012) side 48 for mer om dette. Derfor er det også tatt til orde for at det er grunnlag for å trekke analogier fra oppfatningen om at det gjelder en bakgrunnsregel om følgeplikt i reassuranse.(8)Graber (2018) side 845-847. I tillegg er det inkludert en følgepliktklausul i den tyske standardkontrakten for sjøforsikring, DTV-ADS (2009) artikkel 19.2.1. Av denne følger det at hovedassurandøren er «deemed» til å ha kompetanse til å «settle claims» på vegne av koassurandørene. Regelen ser ut til å forstås slik, at om det er utnevnt en hovedassurandør, så antas han å ha oppgjørskompetanse på vegne av koassurandørene. Det samme er tilfellet for NP. Følgeplikten i kapittel 9 inntrer allerede når det er utnevnt en hovedassurandør. Dette kan tale for at det er aktuelt med en bakgrunnsregel i norsk rett for de tilfellene hvor det er utnevnt en hovedassurandør. Hovedassurandøren bør da presumeres å ha rett til å lede skadeoppgjøret. I tillegg gir tysk rett grunnlag for å hevde at det i norsk rett er gode grunner for å trekke analogier fra løsningen i reassuranse.

I motsetning til hva som er tilfellet for reassuranse, finnes det heller ikke internasjonalt utarbeidede retningslinjer for koassurandørenes følgeplikt. PEICL inkluderer ikke en regulering om følgeplikt. Dette taler umiddelbart mot at det kan oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse, i motsetning til momentets betydning i norsk reassuranse.(9)Tørum (2022) side 282.

Det finnes to danske høyesterettsavgjørelser om koassurandørenes følgeplikt: U.1996.906 og U.1999.428 – begge med de samme involverte partene, hvor følgeplikten gjaldt forsikring av vindmøller. Ingen av avgjørelsene gjelder spørsmålet om det kan oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt, ettersom det i begge avtalene var inkludert en klausul om følgeplikt. Det er i dansk litteratur tatt til orde for at Højesterets vurdering i U.1996.906 må forstås slik at det ikke kan oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt ved reassuranse.(10)Shiersing (2013) side 94-96 og side 122. Avgjørelsen må trolig anses å være et argument for samme utfall ved følgeplikten i koassuranse, som avgjørelsen gjaldt:

«Men jeg er enig med forfatteren i, at Højesterets vurdering i U 1996.906H - der ganske vist vedrørte co-assurance - formentlig må forstås således, at der ikke i dansk ret gælder en præsumption for, at cedenten uden en egentlig kontraktmæssig bestemmelse om Follow the Fortunes kan binde reassurandøren til sin skadebehandling».(11)Shiersing (2013) side 94-96 og side 122.

En tilsvarende oppfatning følger av tidligere dansk kontraktspraksis.(12)Schiørring (1924) side 147. U.1999.428 endrer ikke oppfatningen som følger av de ovennevnte kildene. Hva som er situasjonen i dansk rett etter etableringen av NP, er derimot uklart.

Etter min kjennskap finnes det ikke svensk litteratur som behandler spørsmålet for koassuranse. I svensk reassuranserett er det derimot tatt til orde for at det gjelder en bakgrunnsregel.(13)Wilhelmsson (1976) side 53.

Samlet sett viser de komparative observasjonene at det ikke er en europeisk rettsenhet med hensyn til spørsmålet. Det er kun i tysk rett det er tatt til orde for at det kan gjelde en bakgrunnsregel i koassuranse, men det er heller ikke slik at spørsmålet er besvart negativt i andre rettssystemer, annet enn i engelsk rett.

3.2.3 Hensynet til sikrede

Spørsmålet er om hensynet til sikrede taler for å oppstille en bakgrunnsregel.

Sikrede vil normalt ha behov for en effektiv oppgjørsbehandling om skaden først er ute. I disse tilfellene vil et ensartet, effektivt oppgjør være en sentral forventning fra sikredes side. En følgeplikt vil redusere de tidsmessige og økonomiske ulempene ved kravsoppgjøret. Motsatt medfører en manglende følgeplikt en økt arbeidsmengde for sikrede, som risikerer å måtte håndheve kravet sitt overfor hver enkelt assurandør. Ikke sjeldent er dette en rekke ulike assurandører fra ulike land. Det store antallet assurandører som ofte deltar i koassuranse, taler i større grad enn i reassuranse for at det er behov for et utgangspunkt om følgeplikt. En manglende følgeplikt kan i disse tilfellene medføre at det blir så mange beslutningstakere involvert, at det blir vanskelig å komme frem til en beslutning. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor det kan være aktuelt å inngå et forlik. I tillegg risikerer sikrede en situasjon hvor flere av koassurandørene setter seg på bakføttene uten å ha et tilsvarende press fra de øvrige koassurandørene om å gjøre opp for seg, som igjen reduserer sikredes mulighet til å få et effektivt og ensartet oppgjør.

Et utgangspunkt om følgeplikt ivaretar også sikredes økonomiske interesser og likviditet. Følgeplikten vil ofte være tids- og kostnadsbesparende, og medfører ofte at sikrede får utbetalt forsikringssummen raskere enn om en følgeplikt ikke forelå. Dette er av stor betydning for at sikrede kan gå tilbake til sin normale drift så snart som mulig, som igjen begrenser sikredes fremtidige driftstap. I reassuranse er det tilsvarende vektlagt at hensynet til cedentens likviditet taler for en bakgrunnsregel om følgeplikt.(14)Tørum (2022) side 268. Antakelig vil hensynet til sikredes likviditet tale enda mer for en følgeplikt enn hensynet til cedentens likviditet gjør. Det kan i større grad forventes at cedenten har økonomiske sikkerhetsmekanismer på plass for tilfellet at reassurandøren ikke dekker kravet.

En bakgrunnsregel om følgeplikt vil også være hensiktsmessig for forsikringstakeren, ved at den effektiviserer forhandlingene ved avtaleinngåelsen. Forsikringstakeren slipper da å forhandle inn en klausul om følgeplikt i avtalene. En bakgrunnsregel vil sikre koherens ved tolkningen av delforsikringsavtalene,(15) Hovedassurandørens forsikringsvilkår er som utgangspunkt styrende for dekningsomfanget etter samtlige delforsikringsavtaler. En slik oppfatning ser også ut til å være lagt til grunn i Solvens II-direktivet artikkel 190. og gi forsikringstakeren/sikrede større forutberegnelighet for spørsmålet om hvilke skader som dekkes under de ulike delforsikringsavtalene. Det vil stride mot forsikringstakerens/sikredes forventninger til forsikringsavtalen(e), og ikke minst mot formålet med forsikring generelt, om hver enkelt assurandør står fritt til å foreta egne vurderinger av om skaden er dekningsmessig. Sikredes behovet for koherente beslutninger fra samtlige koassurandører, taler med styrke for at det bør gjelde en følgeplikt i koassuranse.

En bakgrunnsregel vil også effektivisere administrasjonen av kravet. Forsikringsoppgjøret kan bli unødvendig omstendelig og tidkrevende om sikrede må henvende seg til samtlige koassurandører med krav om oppgjør under det samme vilkårssettet/dekningsområdet. En følgeplikt vil begrense muligheten for den enkelte assurandør til å sette seg på bakbeina når den ledende assurandøren har vedtatt oppgjør, og dermed begrense antallet tvister. Et slikt hensyn er også vektlagt i reassuranse, hvor det er uttalt at følgeplikt vil «forenkle administrasjonen» av avtalen mellom partene.(16)Tørum (2022) side 267.

I koassuranse kan hensynet til å sikre likevekt i kontraktsforholdet tale for at det bør gjelde en bakgrunnsregel. Sikrede kan til en viss grad presumeres å ha noe dårligere forutsetninger for å inkludere en slik følgeplikt i avtalen enn assurandørene har. Sikrede er sjelden en ekspert på forsikring, i motsetning til partene i reassuranse. Samtidig har argumentet begrenset vekt for de forsikringene som normalt dekkes gjennom koassuranse. Flertallet av næringslivsforsikringer inngås med meglere som representerer forsikringstakeren, hvilket medfører en større likevekt i avtaleforholdet enn for de tilfellene hvor forsikringstakeren er en forbruker.(17) Det er tenkelig at hensynet til sikrede veier enda tyngre i forbrukerforhold, hvor avtalene inngås uten rådgivning fra en forsikringsmegler, og forbrukeren ofte tror at det er inngått en forsikringsavtale og ikke flere separate. Hensynet til en eventuelt svakere stilt kontraktspart har derfor liten betydning i vurderingen. Dette samsvarer med løsningen i reassuranse, hvor begge partene presumeres å ha like gode forutsetninger for å avtale seg vekk fra en bakgrunnsregel, som å inkludere en følgepliktklausul i avtalen.(18)Tørum (2022) side 271.

Samlet sett taler hensynet til sikrede samlet sett for et utgangspunkt om følgeplikt.

3.2.4 Hensynet til hovedassurandøren

Spørsmålet er om hensynet til hovedassurandøren kan begrunne et utgangspunkt om følgeplikt.

Som for de andre assurandørene, er hovedassurandørens primære oppgave å sørge for kontraktsmessig oppfyllelse av delforsikringsavtalen som er inngått med forsikringstakeren. Dette innebærer blant annet en plikt til å beslutte oppgjør når kravet som meldes inn under polisen er dekningsmessig. I all hovedsak vil hovedassurandøren ha det samme ansvaret overfor sikrede for sin andel uavhengig av om det kan oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt eller ikke for de øvrige medassurandørene. Hovedassurandøren har med andre ord sjelden en direkte, økonomisk egeninteresse i at det oppstilles en bakgrunnsregel, med unntak av provisjonen han eventuelt mottar. Dette skiller seg fra reassuranse, hvor cedenten normalt har en meget stor økonomisk egeninteresse av at det gjelder en følgeplikt.(19)Tørum (2022) side 268.

Det kan innvendes at det ikke er i hovedassurandørens interesse å ha en bakgrunnsregel om følgeplikt, siden en slik regel pålegger hovedassurandøren et større ansvar enn han ville ha hatt om det ikke eksisterte noen kontraktsrettslige forpliktelser overfor koassurandørene. I ytterste konsekvens vil hovedassurandørens eventuelle brudd på følgeplikten, medføre erstatningsansvar overfor koassurandørene. Dette forutsetter imidlertid at hovedassurandøren har brutt kravene til aktsom opptreden. Den rettspolitiske drøftelsen bør ta utgangspunkt i en presumsjon om at partene opptrer kontraktsmessig. I tillegg er forutsetningen for drøftelsen at det er etablert et kontraktsforhold mellom assurandørene, slik at det uansett foreligger en risiko for et eventuelt erstatningskrav fra koassurandørene. Et argument om at følgeplikten ikke er i hovedassurandørens interesse på grunn av risikoen for et eventuelt erstatningskrav fra koassurandørene, er derfor lite holdbart.

Samlet sett gir hensynet til hovedassurandøren begrenset veiledning for den rettspolitiske drøftelsen.

3.2.5 Hensynet til koassurandørene

Spørsmålet er om hensynet til koassurandørene taler for en bakgrunnsregel om følgeplikt.

Det mest tungtveiende argumentet mot en følgeplikt – om enn noe satt på spissen – er at koassurandørene gir fra seg retten til å råde over hvordan deres egne økonomiske interesser skal forvaltes. En følgeplikt innskrenker koassurandørens innsigelsesrett overfor sikrede og hovedassurandøren, og kan i ytterste konsekvens medføre at koassurandøren blir bundet av et oppgjør som koassurandøren selv ikke hadde inngått, hadde det ikke vært for følgepliktens eksistens. Dette er også det bærende argumentet mot en bakgrunnsregel om følgeplikt i engelsk reassuranse.(20)Hill v. Mercantile & General [1996].

En ytterligere konsekvens er at koassurandørene gir fra seg kompetansen til å råde over hvordan deres eventuelle reassurandørers økonomiske interesser skal forvaltes. Eksistensen av en eventuell reassuransekontrakt tilsier at det som oftest er gunstig for koassurandøren å beholde skadebehandlingen i egne hender. En følgeplikt i disse tilfellene kan medføre utilsiktede konsekvenser for de eventuelle reassuransekontraktene koassurandøren har inngått.(21) Se kapittel 3.2.7.

På den andre siden vil normaltilfellet være at hovedassurandøren beslutter det samme som koassurandøren hadde gjort, om han hadde hatt selvstendig skadebehandlingskompetanse. I disse tilfellene er det klare fordeler for koassurandørene med en følgeplikt, siden den forenkler og effektiviserer kravsbehandlingen.(22) Ibid. Koassurandøren sparer i disse tilfellene både tid og kostnader. Argumentet om at koassurandørene blir fratatt rett til å råde over egne økonomiske interesser er heller ikke like tungtveiende i disse tilfellene. For tilfellene hvor hovedassurandøren opptrer kontraktsmessig, vil følgeplikten stort sett være fordelaktig og lite betenkelig også for koassurandørene.

En sjelden gang kan situasjonen være motsatt, altså at koassurandøren har begrenset tillitt til hovedassurandørens kompetanse.(23) Sml. Tørum (2022) side 268. Forsikringstakerens valg av hovedassurandør inngår normalt i beslutningsgrunnlaget til koassurandørene ved avtaleinngåelsen, slik at det heller vil være mer normalt å avtale seg vekk fra en eventuell bakgrunnsregel i disse tilfellene.

Betenkeligheten ved å overlate skadebehandlingskompetansen til en annen fremheves ved reassuranse. Årsaken til en slik betenkelighet er ifølge Tørum at det kan tenkes tilfeller hvor cedenten ikke har den «samme egeninteressen i å foreta en grundig prøving av sikredes krav som [for de tilfellene] der han er i ‘samme båt’ som reassurandøren».(24)Tørum (2022) side 268. Det samme motargumentet er fremhevet i engelsk reassuranserett.(25)O’Neill (2019) s. 209. I koassuranse gjør ikke det samme motargumentet seg gjeldende, som følge av at hovedassurandøren faktisk er «i samme båt» som sine koassurandører.(26) Jf. uttalelsen i Roar Marine v. Bimeh Iran [1998] om «mutuality of interest». I tillegg er det vanlig at hovedassurandøren har ansvar for en forholdsvis stor andel av den totale forsikringssummen. Dette medfører at hovedassurandøren som oftest har en betydelig egeninteresse i å foreta en grundig prøving av sikredes krav. Sammenlignet med reassuranse, kan det konkluderes med at hensynet til koassurandørene i mindre grad taler mot en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse, enn hensynet til reassurandøren gjør ved en bakgrunnsregel om følgeplikt i reassuranse.

Samlet sett taler hensynet til koassurandørene for en bakgrunnsregel om følgeplikt, for de tilfeller hvor hovedassurandørens opptreden er kontraktsmessig. I disse tilfellene sparer koassurandøren både tid og ressurser på ikke måtte foreta en selvstendig skadevurdering.

3.2.6 Delforsikringsavtalenes karakter

Spørsmålet er om formålet med delforsikringsavtalene gir veiledning for løsningen av problemstillingen.

Hovedformålet med å inngå en delforsikringsavtale er å gi sikrede oppgjør når skaden først er ute. Det andre formålet er at assurandørene sitter igjen med et samlet økonomisk overskudd gjennom forsikringspremiene de mottar. Formålet om å gi sikrede oppgjør for eventuelle skader som inntreffer, er allerede ivaretatt uten en følgeplikt ved at sikrede kan henvende seg til hver enkelt assurandør for å få oppgjøret. Samtidig vil en følgeplikt bidra til en mer effektiv oppnåelse av formålet, uten at det går på bekostning av koassurandørenes formål om å motta premie for avtaleinngåelsen. Følgeplikten kan derimot stride mot formålet om økonomisk overskudd dersom koassurandøren blir bundet av utbetalinger som han åpenbart ikke er rettslig forpliktet til å betale. Dette er ikke problematisk, siden slike oppgjør normalt ikke er omfattet av følgeplikten.(27) Se kapittel 6.3.3.

Siden det er utnevnt en hovedassurandør, har koassurandørene samtykket til at en assurandør påtar seg en ledende rolle i kommunikasjonen med forsikringstakeren/sikrede, uten å klargjøre nærmere hva innholdet i lederrollen er. Utnevnelsen av en hovedassurandør medfører at sikrede kan få en forventning om at hovedassurandøren skal styre oppgjøret utad. Dette underbygges av at hovedassurandøren ofte betegnes som «claims leader». Begrepet gir en klar forventning om at hovedassurandøren skal lede kravsbehandlingen og oppgjørsbeslutningen krav under forsikringen.

Fra sikredes perspektiv kan det innvendes at en bakgrunnsregel om følgeplikt kan bidra til å gjenopprette balanseforholdet i delforsikringsavtalene. Følgeplikten vil normalt inntre når det har skjedd en skade som sikrede mener er dekningsmessig. Det ligger da i forsikringsavtalenes karakter at assurandørene er pliktet å dekke dette tapet. Med andre ord vil en bakgrunnsregel om følgeplikt kunne bidra til å gjenopprette et balanseforhold i kontrakten. Det kan innvendes at dette balanseforholdet er tilstrekkelig ivaretatt ved at hver enkelt assurandør uansett har en plikt til å oppfylle sin delforsikringsavtale med sikrede på en kontraktsmessig måte, og at en bakgrunnsregel om følgeplikt vil strekke det for langt. Samtidig følger det av fal. § 8-2 om fastsetting og utbetaling av erstatning at:

«Erstatningen skal utbetales så snart forsikringsforetaket har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen.

Er det på et tidligere tidspunkt på det rene at forsikringsforetaket i hvert fall skal betale en del, skal foretaket utbetale et tilsvarende forskudd.»

Selv om bestemmelsen i utgangspunktet bekrefter at assurandørene har en plikt til å oppfylle kontrakten ved å utbetale for de tilfellene hvor skaden er dekningsmessig, gir den også uttrykk for at assurandørene har en viss plikt til å sørge for et effektivt oppgjør. For de tilfellene hvor kravet allerede er forsvarlig vurdert og besluttet av en hovedassurandøren, kan bestemmelsen tilsi at de øvrige assurandørene bør følge denne beslutningen raskere enn om det ikke fantes en hovedassurandør som hadde tatt en slik beslutning.

Et mer tungtveiende argument mot en bakgrunnsregel, er at bruken av følgepliktklausuler ikke er like utbredt for alle forsikringstyper. Bruken av klausuler om følgeplikt er mest utbredt i marine forsikringer, spesielt for havgående skip, og det er for disse forsikringstypene den tidligere kontraktspraksisen primært retter seg mot. Selv om klausuler om følgeplikt også er å finne i non-marine forsikringsavtaler i stadig økende grad, er hyppigheten mindre enn i marinforsikring. I disse tilfellene vil det være større betenkeligheter med å oppstille en bakgrunnsregel om følgeplikt.

I tillegg vil skadehistorikken for det aktuelle forsikringsproduktet kunne tilsi en viss tilbakeholdenhet med å oppstille en bakgrunnsregel for den aktuelle forsikringstypen. For forsikringsprodukter med lite skadehistorikk og erfaring i markedet om hvordan skadene skal behandles,(28) Eksempelvis for transaksjonsforsikringer. er det også en større risiko for sprikende oppfatninger mellom assurandørene.

Hvis argumentene i reassuranse igjen skal benyttes som en referanseramme for analysen, har det blitt hevdet at formålet med reassuransekontrakten taler for en bakgrunnsregel om følgeplikt. Dette blir beskrevet slik av Tørum:

«[N]år reassurandøren har akseptert å overta en del av cedentens risiko, må han også anses for å ha ‘tatt med på kjøpet’ cedentens kravshåndtering.»(29)Tørum (2022) side 274.

Selv om Tørum mener at dette ikke er det mest tungtveiende argumentet for en bakgrunnsregel i norsk rett,(30)Tørum (2022) side 274. mener jeg at reassuransekontraktens karakter og formål i større grad enn ved koassuranse taler for en følgeplikt. I koassuranse har man ikke i like stor grad tatt med hovedassurandørens kravsbehandling på kjøpet. Fraværet av en tilsvarende karakter i delforsikringsavtalene tale mot en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse.

Samlet sett taler likevel delforsikringsavtalens karakter til en viss grad for at det er hensiktsmessig med en bakgrunnsregel om følgeplikt.

3.2.7 Hensynet til reassurandørens økonomiske interesser

Spørsmålet er om hensynet til reassurandøren tilsier at det bør gjelde en bakgrunnsregel.

En følgeplikt vil sikre koherens i det bakoverliggende oppgjøret mellom reassurandørene og de direkte assurandørene (cedentene), siden følgeplikten da gjelder i begge «ledd». Dette kan bidra til at rettstilstanden blir mer forutberegnelig for reassurandørene og koassurandørene, spesielt dersom innholdet i bakgrunnsreglene er tilnærmet identiske, eller at regelen i koassuranse faller innenfor rammene for følgeplikten i reassuranse. Om en tar utgangspunkt i NP § 9-9, som oppstiller en mer begrenset følgeplikt enn den som i alminnelighet gjelder i norsk reassuranserett, er ikke dette problematisk.(31) Som jeg kommer tilbake til i kapittel 6, er tolkningspresumsjonene for de individuelle klausulene i stor grad i samsvar med følgeplikten i reassuranse.

En mulig innvending mot en bakgrunnsregel er at den kan utløse en følgeplikt i eventuelle inngåtte reassuransekontrakter. En bakgrunnsregel kan i disse tilfellene medføre en risiko for at hovedassurandørens oppgjør ikke bare binder de andre involverte koassurandørene på risikoen, men også reassurandørene i leddene bak de øvrige koassurandørene. Reassurandørene ender dermed opp med å bli «styrt» av en ukjent part, som de ikke nødvendigvis har hatt et ønske om at skal håndtere kravet for dem. Hensynet til reassurandørene, som involverte tredjeparter, kan da tale mot en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse.

I reassuranse er det tatt til orde for at et slikt motargument har begrenset vekt. Tørum hevder i sin fremstilling at det ikke er særlig realistisk at en følgeplikt i flere ledd har den konsekvens at kravet «’vandrer’ friksjonsfritt gjennom kontraktskjeden», og tillegger ikke dette argumentet særlig vekt i vurderingen av om det bør oppstilles en bakgrunnsregel.(32)Tørum (2022) side 270. I tillegg kan det innvendes at reassurandørene selv har mulighet til å regulere i sin kontrakt hvordan oppgjøret med cedenten skal skje, eksempelvis ved å begrense cedentens mulighet til å avtale følgeplikt i delforsikringsavtalen.

For koassuranse hører det også med til betraktningen at risikoen ikke alltid reassureres. U.1999.428 er et eksempel på at koassuranse bevisst ble benyttet istedenfor å reassurere risikoen. I disse tilfellene har motargumentet ingen selvstendig betydning.

Hensynet til reassurandørene gir ingen klare svar på spørsmålet.

3.2.8 Oppsummering og konklusjon

Analysen av hensynene over gir ikke noe klart og entydig svar på om det bør gjelde en bakgrunnsregel om følgeplikt i koassuranse.

Hovedassurandørens interesser taler verken for eller mot en bakgrunnsregel om følgeplikt, siden hovedassurandørens primære forpliktelser overfor sikrede vil gjelde uavhengig av hvilket utgangspunkt som legges til grunn. Andre lands rett gir begrenset veiledning, både fordi spørsmålet er behandlet sparsommelig og fordi det er tatt til orde for ulike løsninger.

Analysen illustrerer at det er motstridende interesser involvert. Hensynet til koassurandørene tilsier til en viss grad at det ikke bør etableres et utgangspunkt om følgeplikt, som følge av at det begrenser deres innsigelsesrett. Samtidig kan det være gode grunner for et utgangspunkt om følgeplikt for de tilfellene hvor hovedassurandøren handler på en kontraktsmessig måte, hvilket bør være presumsjonen for hovedassurandørens opptreden. I disse tilfellene sparer koassurandørene tid og penger ved å ikke måtte foreta en dobbeltbehandling av kravets rettslige holdbarhet.

Hensynet til sikrede taler med tyngde for et utgangspunkt om følgeplikt. Sikrede vil på denne måten få trygghet om en ensartet dekning og behandling av kravet. Forsikringsavtalens formål – som er å sørge for at sikrede får et oppgjør som er samsvarende med forsikringenes dekningsfelt dersom skaden først inntreffer – taler også for en bakgrunnsregel. En følgeplikt vil bidra til å sørge for at sikrede får samsvarende dekning for det tapet han faktisk har lidt. I tillegg tilsier systembetraktninger at det kan være hensiktsmessig å legge samme utgangspunkt til grunn for koassuranse som i norsk reassuranserett. Dette vil sikre et enhetlig utgangspunkt for alle ledd i forsikringskjeden.

Samlet sett veier hensynet til sikrede såpass tungt, at jeg mener det bør oppstilles en bakgrunnsregel om følgeplikt, selv om det eksisterer visse hensyn som taler mot et slikt utgangspunkt.