2.2 Koassurandørenes «følgeplikt»
Begrepet «følgeplikt» er ikke like utbredt ved koassuranse som ved reassuranse. Tørum definerer begrepet «følgeplikt» i reassuranseavtaler slik:
«'Følgeplikten' er et stikkord for utgangspunktet om reassurandørens plikt til å akseptere det underliggende forsikringsoppgjøret ('follow the settlement/fortunes')».(1)Tørum (2022) side 12 (note 59).
Overført til koassuranse, kan «følgeplikt» brukes som et stikkord for når koassurandøren blir bundet av hovedassurandørens beslutning om forsikringsoppgjør. En slik begrepsbruk er ikke avgjørende for å fastlegge det faktiske innholdet i normen, men bidrar til å illustrere partenes rettigheter og plikter.(2) En lignende begrepsbruk har tradisjoner i koassuranse fra tiden før NSPL, hvor klausulene kunne inneholde en erklæring om å «følge» hovedassurandørens beslutning om oppgjør. Se også Brekke (1924) s. 18: Hovedassurandørklausulene lignet de tidligere følgepliktklausulen i reassuranse.
Begrepsbruken bidrar også til å etablere større samsvar mellom norsk, tysk og engelsk begrepsbruk,(3) I tysk rett omtales det som «Folgepflicht in der … Mitversicherung», se Graber (2018). og mellom ko- og reassuranserett. I engelsk rett omtales flere av hovedassurandørklausulene som en plikt til å følge («follow») hovedassurandørens ulike disposisjoner – mer presist til å «follow [X] in respect of all decisions, surveys and settlements regarding claims within the terms of the policy».(4)P.T. Buana Samudra Pratama v. Marine Mutual Insurance Association (NZ) Ltd [2011]. Tilsvarende formuleringer finnes for klausulene brukt i norsk rett.(5) Se kapittel 5.2.
Oppgaven tar som nevnt sikte på å avklare innholdet i følgeplikten i relasjonen mellom hovedassurandør-koassurandører. I disse tilfellene utledes følgeplikten av kontraktsforholdet som etableres mellom partene. Hovedassurandørens «rett» overfor koassurandørene er ikke nødvendigvis sammenfallende med sikredes rett til å påberope seg følgeplikten overfor koassurandørene.(6) Det finnes flere eksempler i norsk rett på at sikrede har gått til søksmål mot koassurandørene for brudd på følgeplikten, se ND-1914-285, ND-1916-305, ND-1934-58 og Rt-1927-617. Siden inkluderingen av en følgepliktsklausul i norsk rett anses å etablere et fullmaktsforhold, vil koassurandøren som utgangspunkt risikere å bli bundet overfor sikrede også dersom hovedassurandøren fremstod legitimert til å foreta den aktuelle handlingen.(7) Jeg behandler ikke sikredes rett til å påberope seg følgeplikten i avhandlingen. Hovedassurandørens rett begrenses av den interne avtalen mellom fullmaktsgiver og fullmektigen, og er et kontraktsrettslig spørsmål:
«Hovedassurandøren er overfor sikrede legitimert til å binde koassurandørene ved disposisjoner som nevnt. At han har handlet i strid med sine plikter overfor koassurandørene kan ikke påberopes overfor sikrede med mindre denne 'kjente eller burde ha kjent til forholdet' (NSPl. § 140.2); det vil i praksis si at sikrede må ha vært i ond tro. Overfor koassurandørene er hovedassurandøren berettiget til å treffe slike disposisjoner» (mine kursiveringer).(8)Brækhus (1993) side 312.
Når jeg benytter begrepet «koassurandørenes følgeplikt» i avhandlingen, mener jeg altså hovedassurandørens rett overfor koassurandørene til å treffe slike disposisjoner.