MarIus

Koassurandør

Med «koassurandør» menes den enkelte assurandør som har akseptert å forsikre en andel av en større risiko (for eksempel 10 % av den totale forsikringssummen). Hver enkelt koassurandør er proratarisk ansvarlig for sin andel gjennom individuelle delforsikringsavtaler inngått med forsikringstakeren.(2) Se Bull (2008) side 93, Tørum (2022) side 47-50 og Brækhus/Rein (1993) side 309. Koassurandørenes delforsikringsavtaler utgjør i praksis det forsikringstakeren anser for å være en samlet dekning av risikoen, selv om de i teorien hviler på individuelle avtaler mellom hver enkelt assurandør og forsikringstakeren. Utgangspunktet er at det ikke etableres noe kontraktsforhold mellom koassurandørene i disse tilfellene.

I NP er koassurandørene definert som «other insurers who have accepted a proportion of the insurance of the interest against the same perils and who are directly liable to the assured».(3) § 9-1 (2). Uttalelsen gir uttrykk for at det gjelder en forsikringsavtale («the insurance»), men dette må antakelig forstås som at delforsikringsavtalene bygger på samme forsikringsvilkår.(4) En tilsvarende oppfatning følger av Solvens II, hvor direktivet beskriver koassuranse som at risikoen er dekket av «a single contract», jf. artikkel 190. Ut over dette samsvarer definisjonen med den tradisjonelle oppfatningen av koassuranse i norsk rett.

Koassuranse

Med «koassuranse» sikter jeg til fellesskapet som etableres mellom alle koassurandørene som har akseptert en forholdsmessig andel av den totale forsikringssummen. Koassuranse benyttes ofte i situasjoner hvor det ikke foreligger tilstrekkelige muligheter for å forsikre hele risikoen hos en assurandør alene. Forsikringstakeren blir da nødt til å søke dekning hos flere assurandører. Koassuranse kan også etableres av mer kommersielle årsaker, som at sikrede har et ønske om å spre dekningen for å styrke de forretningsmessige relasjonene til flere assurandører, eller for å oppnå gunstigere vilkår eller premier.

Koassuranse må skilles fra reassuranse. I reassuranse gjenforsikrer den direkte ansvarlige assurandøren (cedenten) sitt ansvar etter forsikringsavtalen i en reassuransekontrakt inngått med reassurandøren. Reassuranse og koassuranse er altså to ulike måter å fordele risikoen på, hvor både avtale- og partsforholdet er ulikt. En av de viktigste praktiske forskjellene er at reassurandøren ikke er direkte ansvarlig overfor sikrede. Selv om begge konseptene medfører en risikofordeling, så fordeles risikoen horisontalt ved koassuranse og vertikalt ved reassuranse.(5) Se Tørum (2022) side 42 flg. for mer om grensedragningen.

Det kan også påvises en del likhetstrekk mellom de to formene for risikofordeling: For begge kontraktsområdene er det vanlig at risikofordelingen bygger på separate avtaler – i koassuranse gjennom delforsikringsavtaler, og i reassuranse gjennom en egen reassuransekontrakt. I tillegg innebærer risikofordelingen at det ofte er en hovedassurandør eller cedent som har ansvaret, på vegne av de øvrige ko- eller reassurandørene, for å beslutte oppgjør overfor sikrede. I noen tilfeller kan det være vanskelig å trekke grensen mellom koassuranse og reassuranse, slik som i Rt-1997-542.(6) Se Tørum (2022) side 47-50 for en mer inngående analyse av avgjørelsen. Bull (2008) side 93. Det har også vært en kultur for å trekke analogibetraktninger fra reassuranse i nordisk koassuranserett,(7) Se Wikborg (1927) side 212 og Schiersing (2013) side 94-96 og side 122. i motsetning til engelsk rett, hvor analogibetraktninger ikke er akseptert av domstolene.(8) Se Roar Marine v. Bimeh Iran [1998].

Hovedassurandør

Ved koassuranse er det normalt at forsikringstakeren ved avtaleinngåelsen utnevner en av koassurandørene til å opptre som «hovedassurandør».(9)Wilhelmsen (2017) side 40-42. I NP betegnes hovedassurandøren som «claims leader».(10) NP § 9-1 (1). Som oftest inngår de øvrige koassurandørene delforsikringsavtalene sine etter at hovedassurandøren er oppnevnt og kjent for dem. Hovedassurandøren får, innenfor nærmere angitte rammer, rett til «å opptre og treffe bindende disposisjoner på samtlige selskapers vegne» overfor forsikringstakeren og sikrede.(11)Bull (2008) side 94. Formålet er blant annet å forenkle administrasjonen av forsikringsavtalen, og å sikre et ensartet og effektivt oppgjør for sikrede.(12) Se også motivene til § 9-2. Ordningen bygger på et utstrakt tillitsforhold mellom assurandørene.(13) Se også Roar Marine v. Bimeh Iran [1998] side 430 hvor det uttales at: «For better or for worse following insurers trust and follow their leader».

I norsk rett er det antatt at utnevnelsen av en hovedassurandør etablerer et kontraktsforhold mellom hovedassurandøren og hver enkelt koassurandør. Hovedassurandørens rett til å binde koassurandørene følger som oftest av følgepliktklausulen som inkluderes i delforsikringsvtalene med forsikringstakeren. Etter NP følger den av § 9-9 (og de øvrige bestemmelsene i kapittel 9). Følgepliktklausulene kan også ha ulike reguleringer av om og i hvilket omfang hovedassurandøren har rett til å ta beslutninger på vegne av de andre koassurandørene.