6.4 Dekningsvilkåret: tolkningspresumsjoner
6.4.1 Problemstillingen: Gjelder det et «slingringsrom» for hovedassurandørens vurdering av dekningsområdet?
Som nevnt gjelder et grunnvilkår om at kravet må være innenfor forsikringens dekningsområde og dekningsperiode for de individuelle følgepliktklausulene.
Spørsmålet er hvordan forsikringens dekningsfelt og dekningsperiode som utgangspunkt legger føringer for følgepliktens omfang. Et grunnleggende spørsmål er om det gjelder en tolkningspresumsjon for at hovedassurandørens tolkning må være «korrekt» eller om det gjelder et «slingringsrom». Sagt med andre ord: Er det tilstrekkelig at hovedassurandørens tolkning framsto som noenlunde forstandig på oppgjørstidspunktet? I så fall ligger vurderingstemaet tett opp til følgeplikten i det andre grunnvilkåret ved reassuranse, som oppstiller et vilkår om at kravet «arguably, as a matter of law, is within the scope of the original insurance».(1)Hiscox v. Outhwaite (No. 3) [1991].
Det kan raskt slås fast at kravet om «korrekt» tolkning i NP § 9-9 ikke har noen overføringsverdi når det gjelder forståelsen av individuelle klausuler hvor følgeplikten omfatter «forlik». For klausulene som inkluderer forlik, vil det ikke være mulig å holde seg innenfor en strengt «korrekt» fortolkning av vilkårene.(2) Dette følger også forutsetningsvis av motivene til § 9-9. Dette som følge av at et forlik typisk bærer preg av at begge parter «gir og tar». Praksis som belyser innholdet i det andre grunnvilkåret i reassuranse, har derfor større overføringsverdi ved fastleggingen av innholdet, enn NP § 9-9 har.
6.4.2 Taler rettspolitiske betraktninger for et «slingringsrom»?
Wikborg tok i sin tid til orde for at det skulle gjelde et krav om en «gangbar fortolkning» av forsikringsvilkårene – som i dag kanskje ville ha blitt betegnet som et krav om forstandig fortolkning av forsikringsvilkårene.(3) Som er kravet under det andre grunnvilkåret i norsk reassuranserett, se Tørum (2022) side 340-341. Et krav om en forstandig tolkning av forsikringens dekningsfelt for klausulene som inkluderer forlik, har gode grunner for seg, sammenlignet med det begrensede slingringsrommet et krav om en «korrekt» tolkning gir hovedassurandøren.
For det første taler hensynet til et effektivt, ensartet og forutberegnelig kravsoppgjør mot en for inngående overprøving av hovedassurandørens tolkning av forsikringsvilkårene. En mulighet til å «second guess» hovedassurandørens beslutninger vil kunne undergrave et grunnleggende formål med følgeplikten, nemlig å forenkle kravsoppgjøret for sikrede og assurandørene. Videre taler hensynet til hovedassurandøren for en slik løsning: Om det ikke finnes et visst juridisk spillerom for hovedassurandøren, kan det bli vel risikabelt å ta på seg rollen som leder.
Hensynet til koassurandøren kan i visse tilfeller tilsi at det er gunstig med en mer begrenset følgeplikt enn den som er skissert over. For det første vil et begrenset slingringsrom i de mer tvilsomme tilfellene gi koassurandøren muligheten til å fremme sitt selvstendige standpunkt overfor sikrede, istedenfor å måtte følge hovedassurandøren. Et annet sentralt forhold er at koassurandøren ofte har andre kontraktsparter å svare til, typisk ved reassuranse. I disse tilfellene er det ofte en fordel om koassurandøren ikke har gitt fra seg en for omfattende myndighet til hovedassurandøren; han risikerer ellers ikke å få dekket kravet sitt av de(n) aktuelle reassurandøren(e). Samtidig vil hensynet til koassurandøren antakelig være tilstrekkelig ivaretatt ved et krav om «forstandig» tolkning, fordi det, som illustrert nedenfor, er sammenfallende med utgangspunktet for følgeplikten i nordisk reassuranserett.
Et mer avgjørende argument for et utgangspunkt om et visst slingringsrom for hovedassurandørens vurdering av dekningsvilkåret, er at følgepliktklausulen omfatter «forlik», og det er vanskelig å se at et krav om «korrekt» tolkning er forenlig med forlikskompetanse.
Etter dette taler de beste grunner for et slingringsrom ved overprøvingen av hovedassurandørens tolkning av om beslutningen var innenfor rammen av forsikringens dekningsfelt og dekningsperiode.
6.4.3 Gir litteraturen og rettspraksis grunnlag for et utgangspunkt om «slingringsrom»?
Spørsmålet er om kildene gir en anvisning på hvor stort slingringsrom hovedassurandøren bør ha ved vurderingen av kravets dekningsmessighet.
Slingringsrommet som tilsynelatende ble etablert i tidligere norsk praksis kan gi en viss veiledning. I reassuranse er det etablert en vurderingsnorm som går ut på at kravet er innenfor en forstandig tolkning av vilkårene,(4)Tørum (2022) side 340. på engelsk illustrerende betegnet som at kravet «arguably, as a matter of law, is within the scope of the original insurance».(5)Hiscox v. Outhwaite (No. 3) [1991]. Et annet alternativ er å bygge på forsvarlighetskravet som er utarbeidet i dansk rettspraksis.
Før jeg går nærmere inn på hvor mye slingringsrom hovedassurandøren bør ha i vurderingen av kravets dekningsmessighet (kapittel 6.4.3.2 flg.), er en grunnleggende forutsetning for løsningen av spørsmålet hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for overprøvingen av hovedassurandørens vurdering (kapittel 6.4.3.1).
6.4.3.1 Prøvingstidspunktet; ex ante eller ex post?
Spørsmålet er hvilket tidspunkt man skal ta utgangspunkt i for vurderingen av om dekningsvilkåret er oppfylt.
En etterfølgende overprøving av om det foreligger en følgeplikt basert på at nye fakta eller rettslige avklaringer som har kommet til etter tidspunktet for hovedassurandørens oppgjør, vil stride mot følgepliktens formål om å skape et ensartet og effektivt oppgjør. Dette indikerer at det er gode grunner for å oppstille et utgangspunkt om at en eventuell overprøving av hovedassurandørens beslutning skjer på tidspunktet hovedassurandørens beslutning ble tatt, dvs. oppgjørstidspunktet, med grunnlag i den informasjonen som var tilgjengelig på dette tidspunktet.
Et slikt utgangspunkt må sees i lys av at koassurandørenes følgeplikt som det klare utgangspunktet, inntrer allerede på tidspunktet hovedassurandøren har besluttet oppgjør. At følgeplikten inntrer på dette tidspunktet, tilsier også at den etterfølgende overprøvingen av om koassurandøren har en følgeplikt, må basere seg på de faktiske og rettslige forholdene som forelå på tidspunktet følgeplikten presumeres å ha inntrådt. Dette innebærer at en eventuell overprøving må ta utgangspunkt i hvilke opplysninger hovedassurandøren hadde tilgjengelig før og på tidspunktet for oppgjøret. En slik oppfatning ble også fremhevet av Wikborg, som mente at oppgjørstidspunktet må være det styrende tidspunktet for overprøving, både av hovedassurandørens vilkårstolkning og beslutninger som gjelder andre rettsspørsmål.(6)Wikborg (1927) side 218-219.
I U.1996.906 fremgår det også klart av Højesterets begrunnelse at overprøvingen tar utgangspunkt i beslutningstidspunktet: «Det var derfor ikke uforsvarligt, at indstøvnte ved forligets indgåelse lagde til grunn, at der i ikke ubetydelig omfang måtte ydes erstatning også for fejl, som først hade vist sig efter den 1. januar 1987» (min kursivering).(7) U.1996.906 side 927. Det samme utgangspunktet er lagt til grunn for overprøvingen av cedentens beslutninger for følgeplikten i reassuranse.(8)Tørum (2022) side 357. Den norske voldgiftsdommen fra 2012 er illustrerende for spørsmålet om tidspunkt som bør legges til grunn for prøvingen av om kravet er innenfor en forstandig fortolkning av forsikringsvilkårene. Om prøvingstidspunktet for spørsmålet om kravet var «arguably» dekket av den underliggende forsikringsavtalen og reassuransekontrakten, uttalte voldgiftsretten at man måtte ta stilling til «hva [cedenten] visste på det tidspunkt det ble erkjent ansvar overfor [sikrede]».(9) Se Tørum (2022) side 344.
Samlet sett tilsier forholdene at en eventuell overprøving av hovedassurandørens beslutninger må ta utgangspunkt i oppgjørstidspunktet, slik at opplysninger eller rettsavklaringer som kommer i etterkant av hovedassurandørens avgjørelse, ikke kan omgjøre hovedassurandørens bindende beslutning overfor koassurandørene.
6.4.3.2 Eldre norsk rettspraksis og litteratur
Den tidligere oppfatningen i eldre norsk rettspraksis ga inntrykk av at det var et visst slingringsrom ved vurderingen av kravets dekningsmessighet. Spesielt uttalelsen om at «paa havariopgjørets rigtighet i enkeltheterne er det for meg ikke nødvendig at gaa ind», taler for at hovedassurandøren bør ha et visst slingringsrom ved vurderingen av de enkelte tapspostene i et samlet oppgjør.(10) Rt-1927-617. Wikborgs oppfatning om at det burde gjelde et krav om gangbar tolkning av vilkårene, har også likhetstrekk med kravet til en «forstandig» tolkning i reassuranse.(11) Se kap. 6.4.3.4 nedenfor.
Selv om eldre norsk rettspraksis og litteratur gir en viss veiledning om at det bør gjelde et slingringsrom, er det behov for å klargjøre innholdet i slingringsrommet ytterligere. I mangel på tilstrekkelig veiledning fra norske kilder, er et sentralt utgangspunkt for fastleggelsen av innholdet hvilken løsning som utpeker seg som hensiktsmessig. Løsningen i andre lands rett og i reassuranse illustrerer ulike hensiktsmessige løsninger.(12) Jf. kap. 1.3
6.4.3.3 Dansk rettspraksis
To danske Højesteretsavgjørelser kan illustrere hvordan innholdet i den norske normen bør være. Begge avgjørelsene gjelder spørsmålet om når et globalforlik omfattes av følgeplikten, herunder hvordan kravet om dekningsmessighet skal veies opp mot andre hensyn.(13) Se kap. 6 for mer om vurderingen for globalforlik.
U.1999.428
I U.1999.428 inngikk hovedassurandøren forlik med sikrede på USD 3.750.000 for skader på 152 vindmøller. Spørsmålet var om koassurandøren pliktet å dekke 30 % av hele forliksbeløpet, eller kun 30 % av forliksbeløpet som gjaldt de 63 vindmøllene, som var nevnt i koassurandørens polise. Højesteret kom til at koassurandøren ikke var bundet av hele oppgjøret for samtlige 152 vindmøller, men bare for den delen av oppgjøret som gjaldt vindmøllene som var omfattet av forsikringsavtalen.(14) U.1999.428 side 444. Ettersom dette kan virke nokså opplagt, er det verdt å nevne at det i denne saken forelå en «Master Option Agreement» som et tillegg til polisen, som gjorde det noe uklart om flere vindmøller enn kun de 63 var omfattet av forsikringsavtalene. På bakgrunn av at polisen kun omfattet 63 vindmøller, kom Højesteret til at koassurandøren bare var ansvarlig for sin andel på 30 % for delen av forliket som gjaldt de 63 vindmøllene.(15) Ibid.
Forsikringspolisens punkt 27 inneholdt en hovedassurandørklausul, hvor det sto at hovedassurandøren «skal have eneret på at vurdere og afgøre erstatningskrav, som fremsættes på grundlag af denne police» og at «erstatningskrav kan afgøres mellem Albingia og forsikringstager».(16) U.1999.428 side 432. Av punkt 28 fulgte det at «sagsøgeren er eneberettiget til at afgøre krav, der rejses under policen». I punkt 28.2 og 28.3 følger det at hovedassurandøren «har fuldmagt i alle forretningsmæssige og juridiske forhold med hensyn til opfyldelsen af nærværende forsikringskontrakt» og at «[s]amtlige forsikringsgivere erklærer at ville følge enhver beslutning, som hovedforsikringsgiveren måtte tage».(17) Ibid.
Højesterets begrunnelse var følgende:
«[Hovedassurandøren] har på denne baggrund ikke med hjemmel i pkt. 27 og 28 i forsikringsbetingelsernes fællesvilkår med bindende virkning for [koassurandøren] kunnet indgå forlig om betaling af erstatning vedrørende flere vindmøller end de 63, som var anført i forsikringspolicen. Det er heller ikke godtgjort, at der foreligger andre omstændigheder, som kan begrunde en sådan videregående forpligtelse for [koassurandøren]. Det tiltrædes derfor, at [koassurandøren] kun af den del af forligsbeløbet, der kan henføres til de 63 vindmøller, skal betale sin andel på 30%».(18) U.1999.428 side 446.
Avgjørelsen illustrerer at dekningsvilkåret kan sette nokså klare grenser for koassurandørenes følgeplikt. Samtidig gir avgjørelsen begrenset veiledning for spørsmålet om dekningsvilkåret baserer seg på en norm om korrekt eller forstandig tolkning av forsikringsvilkårene. Spørsmålet om 63 eller 152 vindmøller er omfattet følgeplikten, når polisen ganske klart kun omfatter 63 vindmøller, må jo sies å falle nokså klart utenfor både en korrekt og forstandig tolkning av forsikringsvilkårene. På grunnlag av dette kan ikke dommen uten videre tas til inntekt for at det ble oppstilt et krav om korrekt tolkning. Højesterets avgjørelse kan antakeligvis forstås slik at utbetalingen for de overskytende vindmøllene var et oppgjør ex gratia.
U.1996.906
Den danske Højesteretsavgjørelsen U.1996.906, tyder på at følgepliktklausuler må forstås slik at det kun gjelder et krav om at hovedassurandørens inngåelse av forlik er «forsvarligt på grundlag af en juridisk og sædvanlig forretningsmæssig vurdering», og ikke at kravet må være innenfor en korrekt tolkning.(19) U.1996.906 side 927. Klausulen hadde følgende ordlyd: «Hovedforsikringsgiveren har fuldmagt i alle forretningsmæssige og juridiske forhold med hensyn til opfyldelsen af nærværende forsikringskontrakt. … Samtlige forsikringsgivere erklærer at ville følge enhver beslutning, som hovedforsikringsgiveren måtte tage». Med utgangspunkt i en slik «forsvarlighetsnorm» kom Højesteret til at hovedassurandørens inngåelse av globalforliket på USD 1.000.000 for vindmøllene, var forsvarlig.
For det første var vilkårene uklare med hensyn til spørsmålet om hvem som var sikret. Istedenfor å foreta en inngående tolkning av hvem som var sikret etter forsikringsavtalen, nøyde Højesteret seg med å påpeke at hovedassurandørens utbetaling av forsikring til vindmølleeierne, var i samsvar med sedvanlig praksis, og dermed ikke uforsvarlig.
«Det fremgår ikke klart af forsikringsaftalen, i hvilket omfang denne har karakter af tingsforsikring, ansvarsforsikring eller kautionsforsikring. Selv om aftalen alene måtte skulle forstås som en ansvarsforsikring, således at vindmølleejerne ikke var direkte sikrede, har indstævnte ikke handlet uforsvarligt ved at forhandle og indgå forlig med vindmølleejerne. Dette må tværtimod anses for stemmende med sædvanlig praksis» (mine kursiveringer).(20) U.1996.906 side 927.
Dette tilsier at Højesteret la til grunn at det ikke var adgang til å foreta en inngående prøving av om hovedassurandøren hadde tolket vilkårene korrekt. For vurderingen av om det forelå en følgeplikt var det tilstrekkelig at hovedassurandørens vurdering på oppgjørstidspunktet fremstod forsvarlig ut fra forholdene.
Videre gir begrunnelsen inntrykk av at selv om forsikringsavtalen potensielt måtte forstås slik at den ikke omfattet en rett for vindmølleierne til å kreve oppgjør (utenfor forsikringens dekningsfelt), så var oppgjøret uansett bindende for koassurandørene, fordi hovedassurandøren hadde opptrådt i samsvar med vanlig praksis. Dette har mange likhetstrekk med uttalelsen i den engelske dommen Hiscox, om at det ikke kan oppstilles et vilkår om at kravet faktisk ville nådd frem i en domstolsbehandling – det er tilstrekkelig at kravet «arguably» kunne ha ført frem.(21) Se kapittel 6.4.3.4 nedenfor.
Videre vektla Højesteret at det måtte anses tvilsomt om forsikringsgiverne i en rettssak ville ha fått medhold i sin anførsel om at sikrede bare kunne ha krevd erstatning for feil som var meldt innen forsikringsavtalens opphør den 1. januar 1987, og ikke hadde hatt rett til å melde inn i ettertid.(22) Ibid. I dette avsnittet nøyer Højesteret seg med å drøfte om det var forsvarlig av hovedassurandøren «ved forligets indgåelse» å anta at det forelå en slik prosessrisiko. Sagt med andre ord: Det ble ikke foretatt en inngående realitetsprøving av om forsikringstaker faktisk hadde rett til å melde inn et slikt krav etter forsikringens opphør. Dette viser tydelig at hovedassurandøren hadde et nokså betydelig slingringsrom ved tolkningen av vilkårene. Dette underbygges av at Højesteret avslutningsvis påpekte at det var «tvivl om rækkevidden af forsikringsgiverens forpligtelser», «at stillingtagen til de enkelte erstatningsposter, herunder posten driftstabserstatning, i vidt omfang måtte bero på et skøn» og at «det måtte forventes, at der ved en eventuell retssag ville påløbe betydelige omkostninger» (mine kursiveringer).(23) U.1996.906 side 927.
Avgjørelsen illustrerer hensiktsmessigheten av å oppstille en rettslig slingringsrom i forbindelse med overprøvingen av om hovedassurandørens beslutning er omfattet av følgeplikten. Dette gjelder særlig når det er tvil om kravets dekningsmessighet, uklarhet med hensyn til forståelsen av forsikringsvilkårene og at spørsmålet i stor grad forutsetter utøvelse av et skjønn. I slike tilfeller vil det, som påpekt ovenfor i kapittel 6.4.2, være svært vanskelig å håndtere et krav om en «korrekt» tolkning av forsikringsvilkårene. En slik løsning er også fornuftig når en ser på hva som ville blitt ansett som «korrekt»: Det er ingen garanti for at resultatet en domstol – typisk tingretten – hadde kommet til ved en prøving av hva som var korrekt forståelse av uklare, tvilsomme og skjønnsmessige spørsmål, ville ha blitt noe mer korrekt enn hovedassurandørens oppfatning. Snarere tvert imot risikerer man ved en prøving for de alminnelige domstolene å overlate behandlingen av saken til dommere som har svært begrenset kjennskap til et svært teknisk og komplisert rettsområde. En hovedassurandør har presumtivt betydelig mye bedre kjennskap til markedet og spørsmålene som oppstår i praksis.
Oppsummert gir avgjørelsen inntrykk av at vurderingen av kravets dekningsmessighet, bygger på et krav om forsvarlig tolkning av avtalen, som varierer ut fra vilkårenes (u)klarhet. Det gjelder uansett ikke et krav om at sikredes krav faktisk ville ha nådd frem i en sak for domstolene, det er nok at det for en forsvarlig hovedassurandør forelå en rimelig mulighet for dette på oppgjørstidspunktet.
6.4.3.4 Forstandighetskravet i reassuranserett
I reassuranse er det etablert en rettslig skjønnsmargin i det andre grunnvilkåret som går ut på at kravet er «arguably covered», i norsk rett beskrevet som at kravet ligger innenfor en «forstandig» tolkning.(24) Se Hiscox v. Outhwaite (No. 3) [1991], Tørum (2022) side 340 og PRICL art. 2.4.3. Det første grunnvilkåret blir som nevnt overflødig for dekningsvilkåret i koassuranse, siden koassuranseavtalen i utgangspunktet er uløselig knyttet til forsikringsavtalen.(25) Med mindre det er avtalt interne begrensninger i en koassuranseavtale, kfr. note 214.
Innledningsvis kan det påpekes at forstandighetskravet ikke innebærer at sikredes krav rent faktisk ville nådd frem i en rettsprosess, det er tilstrekkelig at det kunne nådd frem. Dette følger av Hiscox (min kursivering):
«The reinsurer may well be bound to follow the insurer’s settlement of a claim which arguably, as a matter of law, is within the scope of the original insurance, regardless of whether the Court might hold, if the issue was fully argued before it, that as a matter of law the claim would have failed».(26)Hiscox v. Outhwaite (No. 3) [1991].
I tillegg er det anerkjent at kravets dekningsmessighet i visse tilfeller kan avveies opp mot prosessrisikoen forbundet med å prøve kravets dekningsmessighet for domstolene.(27) PRICL side 58 (C4). Disse betraktningene har likhetstrekk med vurderingen Højesteret foretok i U.1996.906.
Et sentralt utgangspunkt for vurderingen av om sikredes krav «arguably, as a matter of law»,(28)de Vibe (2006) side 92 flg., og Tørum (2022) side 346. ligger innenfor forsikringens dekningsfelt, er at det må ta utgangspunkt i hvordan en forstandig ikke-reassurert cedent ville ha vurdert oppgjøret på oppgjørstidspunktet.(29)de Vibe (2006) side 92-94. Det er altså ikke tilstrekkelig at den aktuelle assurandøren var av den subjektive oppfatning at kravet var innenfor en forstandig tolkning. Vurderingen må ta utgangspunkt i en profesjonell og aktpågiven skadebehandler, som hadde foretatt utbetalingen selv om han bar hele risikoen på egenhånd.
Kommentarene til PRICL gir ytterligere veiledning for når et krav er «arguably covered». Forliket må ikke være «collusive, fraudulent, deceptive, grossly negligent or reckless, clearly outside of coverage, or beyond the amount set forth in the agreement».(30) PRICL side 58 (C4). Uttalelsen gir inntrykk for at det skal mye til for at kravet ikke anses å være «arguably covered». Uttalelsen om at kravet ikke kan være «clearly outside of coverage», gir nesten inntrykk av at grensen går ved oppgjør ex gratia. Dette kan til dels samsvare med vurderingen i U.1999.428. Samtidig vil vurderingen av når et krav er åpenbart utenfor forsikringens dekningsfelt, variere ut fra forsikringsvilkårenes kompleksitet. De danske avgjørelsene illustrer dette: Det skal mindre til for at et krav er utenfor en forstandig tolkning når det gjelder tolkningen av enkle og klare vilkår (U.1999.428), enn når det gjelder uklare og vanskelige tolkningsspørsmål. Dette kan tilsi at normen er mer fleksibel enn den umiddelbart gir uttrykk for.
For å klargjøre grensedragningen ytterligere, har innholdet i forstandighetskravet blitt forsøkt beskrevet i kraft av hvilken terskel som gjelder for overprøvingen av hovedassurandørens vurdering. Tidligere gjaldt en høy terskel i tysk og nordisk rett for å overprøve cedentens rettslige og forretningsmessige vurderinger. Det var kun mulig å overprøve om cedentens vurderinger var grovt uaktsomme.(31)Gerathewohl (1980) side 476-478. Dette ser også ut til å samsvare med terskelen i tysk koassuranserett.(32)Graber (2018) side 846-847. Normen i nordisk rett er senere utviklet til å være nærmere Scor-doktrinens krav om «proper and businesslike» (herunder «arguably covered»). Denne terskelen er noe lavere enn den tidligere normen. Samtidig illustrerer også en svensk voldgiftsdom fra 1999, en norsk voldgiftsdom fra 2007 og Scor at det heller ikke nå er rom for etterpåklokskap i overprøvingen, siden tidspunktet for overprøving er oppgjørstidspunktet.(33) Se Tørum (2022) side 343 for referat av voldgiftsdommene. På grunnlag av dette tar Tørum til orde for at det fortsatt bør gjelde en høy terskel for overprøving i norsk rett, og hevder at terskelen «ligger et sted mellom tersklene i tysk og engelsk rett».(34)Tørum (2022) side 345. Dette blir et sted mellom grov uaktsomhet og kravet til forretningsmessig opptreden.
Samlet sett gir forstandighetskravet i reassuranse inntrykk av at forlik omfattes så lenge de ikke er åpenbart utenfor forsikringsavtalens dekningsfelt, og en forstandig rettsanvender mener at sikredes krav kunne vært dekningsmessig. Det er derimot ikke et vilkår om at sikredes krav ville nådd frem i en faktisk prøving for domstolene.
6.4.4 Oppsummering og syntese: Når er kravet innenfor en forstandig tolkning av vilkårene?
Drøftelsene over illustrerer at det er gode grunner for å oppstille et slingringsrom for hovedassurandørens vurdering av om kravene er innenfor forsikringens dekningsfelt. Siden NPs krav om korrekt tolkning ikke har overføringsverdi til løsningen av spørsmålet, vil både forstandighetskravet i norsk reassuranserett og forsvarlighetskravet i dansk koassuranserett være veiledende. Begge regelsettene bidrar til å ivareta hensynene som ble fremhevet i den rettspolitiske vurderingen. På grunnlag av dette mener jeg at dekningsvilkåret bør ta utgangspunkt i vilkåret i reassuranse om at kravet er innenfor en forstandig tolkning av vilkårene. Momentene om forståelsen av forsikringsvilkårene i dansk rettspraksis, har flere likhetstrekk med normen i reassuranse, og vil også være relevante i forstandighetsvurderingen.
På grunnlag av dette, er det sentrale spørsmålet når et krav kan sies å ligge innenfor en «forstandig» tolkning av vilkårene, basert på analysene over.
Det klareste eksempelet på et oppgjør som er klart innenfor en forstandig tolkning, er når det finnes dom på sikredes krav mot hovedassurandøren, siden dette også må anses å være innenfor en «korrekt» tolkning.
Samtidig vil et krav om forstandig tolkning omfatte mer enn bare de tilfellene hvor det foreligger dom på kravets dekningsmessighet. U.1996.906 og Hiscox illustrerer at det ikke er et krav om at forliket ville nådd frem i en sak for domstolene. I U.1996.906 gikk ikke retten inn på om oppgjøret faktisk er dekket, men nøyer seg med å påpeke at koassurandørene er bundet som følge av at utfallet i en eventuell rettssak var usikker. Et forstandig dekket krav er altså ikke nødvendigvis et krav som faktisk er dekket av forsikringsavtalen. Det sentrale er at det ut fra en kvalifisert tolkning kunne vært dekket. Begrepet («forstandig») gir inntrykk av at normen varierer ut fra de konkrete vilkårenes karakter.
Utgangspunktet ved tolkningen av klare forsikringsvilkår er at det skal lite til før en feilaktig tolkning anses å være uforstandig. Sett i lys av NP § 9-9s krav om korrekt tolkning av de positivt angitte forsikringsvilkårene, må det kunne forventes at hovedassurandøren foretar en tilnærmet korrekt tolkning av klare forsikringsvilkår også etter de individuelle klausulene. Normaltilfellet er at forsikringsvilkårene er tydelige og enkle å tolke. Siden tolkningen av vilkårene er et av de mest sentrale utgangspunktene for følgeplikten, må det forventes at hovedassurandøren utviser særskilt kompetanse og varsomhet ved tolkningen. Dette tilsier at forstandighetskravet ikke er langt unna et krav om en korrekt tolkning for utbetaling av enkeltstående tapsposter som omfattes av klare vilkår og enkelt faktum. I disse tilfellene skal det med andre ord mindre til for at kravet for en fornuftig rettsanvender er åpenbart utenfor forsikringsvilkårene.
Samtidig vil kompetansen til å inngå forlik innebære at det er rom for å avveie hensynet til kravets dekningsmessighet opp mot andre forretningsmessige hensyn.(35) Dette er nok grunnen til at «arguably covered» hører under samme grunnvilkår som vurderingen av redelighet og forretningsmessighet i reassuranse. Vurderingene har nær innbyrdes sammenheng, som illustreres i kap. 6. Dette vil spesielt gjelde de tilfellene hvor det kan reises tvil om forståelsen av forsikringsvilkårene, den konkrete rettsanvendelsen eller ved bevisvurderingen. Det kan også være aktuelt ved inngåelsen av for samlede oppgjør (globalforlik), hvor deler av tapspostene muligens ikke er dekket, mens andre deler av kravet er dekningsmessige. I disse tilfellene vil hensynet til prosessrisiko være et sentralt moment i avveiningen. En slik oppfatning følger både av U.1996.906 og kommentarene til PRICL art. 2.4.3.(36) Se kapittel 7 for mer om dette.
Ut over dette er det vanskelig å etablere generelle, og samtidig presise, retningslinjer for hvor grensedragningen mellom «forstandige» og «uforstandige» krav går.
U.1996.906 og U.1999.428 kan muligens bidra til å skissere grensedragningen: I den første avgjørelsen var forliket innenfor hovedassurandørens rett, mens forliket i den andre avgjørelsen til dels var utenfor forsikringens dekningsfelt.
I U.1996.906 ble det som nevnt vektlagt at forsikringsvilkårene ved løsningen av det aktuelle spørsmålet var uklare, som følge av at det ikke fremgikk klart av avtalen om det var tale om en tingsforsikring, ansvarsforsikring eller kausjonsforsikring. Dette medførte at det skulle mer til for at tolkningen av vilkårene skulle anses å være uforsvarlig.(37) Side 927.
I U.1999.428 vurderte Højesteret konkret om tilleggsdokumentet som oppga flere vindmøller enn de som fremgikk av polisen var inkludert i avtalen mellom partene. Højesteret kom som sagt til at koassurandøren ikke hadde «påtaget sig pligt til at forsikre flere end de 63 vindmøller».(38) U.1999.428 side 446. Etter at det var bevist at tilleggsdokumentet ikke utgjorde en del av forsikringsavtalen, var tolkningsspørsmålet ganske klart: Kun 63 vindmøller omfattes, mens forliket relaterte seg til 152 vindmøller. På bakgrunn av avgjørelsen kan det utledes at retten har mulighet til å overprøve bevisspørsmål som gjelder fastleggelsen av innholdet i forsikringsavtalen. At deler av oppgjøret åpenbart ikke var dekket, gir assosiasjoner til PRICLs uttalelse om at et krav ikke er «arguably covered» når det er «clearly outside coverage».(39) PRICL art. 2.4.3 C4 side 58. Motsatt vil det ved vanskelige og uklare spørsmål som gjelder tolkningen av avtalen (slik som i U.1996.906), oppstilles en høyere terskel for at tolkningen skal anses uforstandig, også fordi det skal mer til før disse anses å være «clearly outside of coverage».
For nyere og uavklarte vilkår hvor det finnes begrenset veiledning i praksis, vil det være nærliggende å gi hovedassurandøren et større rettslig slingringsrom, enn for velkjente og etablerte forsikringsvilkår som det finnes mye tidligere praksis om. Dette samsvarer med Wikborgs oppfatning om at uklare vilkår burde høre under misbruksbegrensningen og ikke det strengere dekningsvilkåret.(40)Wikborg (1927) side 220. Et område hvor det reises mange nye og kompliserte tolkningsspørsmål, er ved tolkningen av de nyere unntakene i CAR-forsikringer, herunder unntakene for designfeil.(41) Se eksempelvis voldgiftsdommen fra 2012 og U.1999.906. Et annet område er for M&A-forsikring, hvor det ofte er problematisk å foreta nåverdivurderingen som erstatningsberegningen gir anvisning på.
I tillegg vil et sentralt utgangspunkt være at forstandighetsvurderingen må ta utgangspunkt i den faktiske og rettslige tilstanden på tidspunktet oppgjøret ble inngått. Dette innebærer også at det ikke er rom for at domstolene foretar en overprøving basert på etterpåklokskap.
Samtidig vil et relevant moment i forstandighetsvurderingen være om hovedassurandøren burde ha ventet med å vurdere kravets dekningsmessighet til han hadde et mer forsvarlig faktisk grunnlag for å foreta beslutningen, typisk fordi han burde avventet til han mottok visse opplysninger (eller utredninger). En slik oppfatning kom også til uttrykk i voldgiftsdommen fra 2012, hvor voldgiftsretten vurderte hva cedenten hadde «… gjort for å sikre informasjonen i form av selvstendig innhenting/kvalitetssikring av den informasjonen som andre hadde tilveiebragt …». Avgjørelsen illustrerer at en for prematur beslutning kan medføre at vurderingen av kravets dekningsmessighet anses «uforstandig».(42) Se Tørum (2022) side 347.
Det er som nevnt ikke kun tolkningen av vilkårene som hører under «forstandighetskravet». At overprøvingen av subsumsjon, underliggende rettsgrunnlag og bevisvurderinger også hører under dekningsvilkåret illustreres bedre av den engelske formuleringen om at kravet i sin helhet «arguably, as a matter of law, is within the scope of the original insurance».(43)Hiscox v. Outhwaite (No. 3) [1991].
Et sentralt utgangspunkt for vurderingen av når de øvrige bestanddelene skal anses å være innenfor en forstandig tolkning av vilkåret, er at forstandighetskravet ikke bør medføre en snevrere følgeplikt enn den som følger av NP § 9-9. Da vil formålet om å utvide følgepliktens omfang etter de individuelle klausulene undergraves. I NP hører mange av elementene som oppgjøret bygger på under redelighetskravet. Dette tilsier at overprøvingen av hovedassurandørens bevisvurderinger og erstatningsutmåling bør være begrenset til en vurdering av om det samlet sett fremsto redelig, og at vurderingene ikke medførte at kravet var «clearly outside of coverage».(44) Sml. PRICL art. 2.4.3.
Å foreta erstatningsberegningen for mindre saker eller små enkeltstående krav er sjeldent problematisk. For større og kompliserte krav vil det oftere kunne by på vanskeligheter som følge av at det er tale om en utpreget skjønnsmessig vurdering. Problematikken fremheves i U.1996.906. I avgjørelsen uttaler Højesteret at, «at stillingtagen til de enkelte erstatningsposter, herunder posten driftstabserstatning, i vidt omfang måtte bero på et skøn».(45) U.1996.906 side 327. Som følge av dette mente Højesteret at det var forsvarlig å inngå forliket. Højesteret gikk ikke nærmere inn på hovedassurandørens erstatningsberegning, som indikerer at domstolen utviste en lav prøvingsintensitet på dette punktet. En tilsvarende lav prøvingsintensitet følger som nevnt av NP § 9-9. Dette tilsier at det skal mye til før erstatningsberegningen anses å være utenfor en «forstandig» tolkning av vilkårene.
6.4.5 Konklusjon
Konklusjonen er at dekningsvilkåret oppstiller et krav om at sikredes krav anses å være innenfor en forstandig tolkning av vilkårene. Vurderingen tar utgangspunkt i momentene fremhevet ovenfor.