3.1 Langsiktig verdiskapning i samfunnets interesse
Prinsippene for forvaltningen av petroleumsressursene skriver seg tilbake til de ti oljebud, som ble formulert i 1971 av industrikomiteen på Stortinget, på bakgrunn av en melding fra regjeringen Bratteli.(1) Innst. S. nr. 294 (1970-71) og St. meld. nr. 76 (1970-71). Meldingen fremhevet at petroleumsressursene skulle forvaltes i hele samfunnets interesse, og oljebudene var ment som en operasjonalisering av denne grunnsetningen. På det tidspunktet var det påvist olje i Ekofisk-feltet, og det var igangsatt prøveproduksjon. Man ante nok at dette kunne bli en stor virksomhet, men ingen hadde forestillingsevne til å fatte dimensjonene. Det var også før det første prishoppet på olje som kom i 1973-74, i kjølvannet av Yom Kippur-krigen.(2) Dæhlin, Knut ‘Mål og midler i konsesjonspolitikken’ i Selvig, Erling Petroleumsrett for studiebruk. Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo 1988, s. 274.
De politiske prinsippene som ble formulert tidlig på 1970-tallet har etter hvert funnet veien inn i lovverket. Formålet med ressursforvaltningen fremgår av petroleumsloven § 1-2:
Ressursforvaltningen forestås av Kongen i samsvar med bestemmelsene i denne lov og vedtak fattet av Stortinget.
Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.
De overordnede målsetningene for ressursforvaltningen(3) Ordet ressursforvaltning er ikke definert i loven, men etter forarbeidene sikter det til «den kompetanse staten har til å fastsette retningslinjer og vilkår for undersøkelse etter og utnyttelse av petroleumsressursene, sikre en best mulig utbygging, produksjon, avtak og valg av transportsystemer, fastsette utvinningstempo og hvordan petroleumsressursene på annen måte skal utnyttes», se Ot.prp. nr. 43 (1995–96) s. 26. fremgår av første setning i annet ledd. For det første skal petroleumsressursene forvaltes i et langsiktig perspektiv. Tanken er at det skal være mulig for fremtidige generasjoner å ha glede og nytte av dem. Dette formålet var nytt i petroleumsloven av 1996, som kom på et tidspunkt da ideen om Statens pensjonsfond utland hadde sett dagens lys.(4) Jf tidl. lov nr 36 22. juni 1990 om statens petroleumsfond.
For det andre skal ressursene komme hele samfunnet, og ikke bare noen få eiere, til gode. Det underliggende premisset om at staten eier ressursene og har eksklusiv rett til ressursforvaltning er slått fast i § 1-1.(5) Jf også Grunnloven § 19. Staten har også andre roller – som regulator og deltaker i virksomheten. Det sentrale målet med ressursforvaltningen for staten som eier er langsiktig verdiskapning for hele samfunnet. At virksomheten skal gi landet inntekter fremgår direkte av lovteksten, og i forarbeidene er det uttalt at petroleumsressursene skal gi et størst mulig bidrag til den samlede nasjonalformue.(6) Ot.prp. nr. 43 (1995–96) s. 26. Bidragene skjer ved at staten mottar direkte inntekter fra skatter, avgifter, statlig deltakelse, og indirekte inntekter gjennom sysselsetting, infrastrukturutvikling, utvikling av næringsliv og industri, mv.
Paragraf 1-2 annet ledd oppstiller også andre, politiske målsetninger for ressursforvaltningen: Den skal «bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.» Et sentralt poeng er at det er spenninger mellom de formålene loven skal fremme. For eksempel trekker hensynet til å gi landet inntekter ikke nødvendigvis i samme retning som hensynet til miljø og natur, sysselsetting eller distriktspolitiske interesser.
Hensynet til miljø kommer jeg tilbake til mot slutten av artikkelen. Et historisk eksempel på at ønsket om høyest mulig inntekter har måttet vike for verdiskapning i videre forstand er den tidlige prioriteringen av norsk industriutvikling. I den første tiden var det et uttalt politisk mål at utnyttelsen av petroleumsressursene i Nordsjøen skulle skje på en måte som favoriserte norske bedrifter. Ett av de ti oljebud var å legge til rette for utviklingen av en norsk petroleumsnæring. I praksis innebar dette at maksimal effektivitet og lønnsomhet ble ofret for å utvikle nasjonale oljeselskaper og en nasjonal leverandørindustri.(7) Alvik, Ivar Karnov lovkommentar: Petroleumsloven – petrl 1996, note 3 til § 1-2 2. ledd,Lovdata.no