4.1 Et spørsmål om effektiv arealutnyttelse
I petroleumsindustrien har det alltid vært en erkjennelse av at vellykket ressursforvaltning er avhengig av et partnerskap mellom offentlige og private aktører. For myndighetene er det av stor betydning å opprettholde en viss reguleringsfrihet for å nå overordnede styringsmål. De private aktørene krever på sin side en viss grad av stabilitet og forutsigbarhet for at partnerskapet skal fungere.(1) Nordtveit, Ernst ‘Between Market and Public Interests – Organization and Management of the Norwegian System for Sale and Transportation of Natural Gas’ i Undring og Erkjennelse. Festskrift til Jan Fridtjof Bernt, Fagbokforlaget Bergen 2014, s. 469-482
Etter hvert som overgangen til fornybare energikilder fortsetter, oppstår slike partnerskap også i andre næringer. Jeg skal her se nærmere på havvind og mineralutvinning til havs. Disse næringene er fremdeles på et tidlig utviklingsstadium sammenlignet med petroleumsindustrien, men det er interessant å forsøke å identifisere overordnede styringsprinsipper og de problemstillingene som vil kunne komme opp i relasjon til private aktører.
Havenergilova regulerer utnytting av alle former fornybare energiressurser til havs, som for eksempel vind, bølger og tidevann.(2) Lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) § 1-2 første ledd, jf. § 1-4 første ledd. Havvind er antatt å være den mest aktuelle formen for energiproduksjon, men loven er teknologinøytral og oppstiller konsesjonsplikt uavhengig av måten energien produseres på.(3) Aarseth, Hallvard Gilje. Karnov lovkommentar: Havenergilova – havenl 2010, note 2 til § 1-1,Lovdata.no.
Havenergilovas formål er formulert slik i § 1-1:
Denne lova skal leggje til rette for utnytting av fornybare energiressursar til havs i samsvar med samfunnsmessige målsetjingar, og for at energianlegg blir planlagde, bygde og disponerte slik at omsynet til energiforsyning, miljø, tryggleik, næringsverksemd og andre interesser blir tekne vare på.
Ressursutnyttelsen skal altså skje i samsvar med samfunnsmessige målsetninger. Her er formålsangivelsen helt åpen sammenlignet med de politiske målsetningene som er opplistet i petroleumsloven § 1-2 annet ledd annet punktum, og man kan spørre om denne innledende formuleringen gir noen veiledning eller føringer for myndighetsutøvelsen overhodet.
Det fremgår videre at loven skal legge til rette for at energianlegg blir «planlagde, bygde og disponerte slik at omsynet til energiforsyning, miljø, tryggleik, næringsverksemd og andre interesser blir tekne vare på». Særlig påbudet om at energianlegg skal planlegges på en måte som ivaretar andre interesser leder tanken hen til at ressursforvaltning i havenergilovas forstand er et spørsmål om effektiv arealutnyttelse. Jeg skal komme tilbake til betydningen av denne fortolkningen nedenfor. Men vi kan konstatere at det ikke finnes noen bestemmelse i havenergilova som tilsvarer petroleumsloven § 4-1 og kravet om at mest mulig av de kommersielt utvinnbare ressursene skal utnyttes innenfor rammene av hva som er teknisk og økonomisk forsvarlig.
Hensynet til energiforsyning står sentralt i § 1-1. Høye strømpriser de senere årene har gjort det maktpåliggende å bygge ut ny kraftproduksjon, og havvind har vært fremholdt som et satsingsområde for norske regjeringer. Vindkraft til havs trekkes også frem som en næring som skal bidra til å omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Regjeringen Støre har satt som mål at det innen 2040 skal tildeles områder for 30 000 MW havvindproduksjon i Norge, som antas å tilsvare den kraftmengden som produseres på fastlandet idag.(4) Se f.eks. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kraftfull-satsing-pa-havvind/id2912297/
Fra myndighetenes ståsted er det ikke opplagt hvordan man skal frem for å oppnå en slik målsetning. Fremgangsmåten for å tildele rettigheter har betydning både for ressursforvaltningen og ivaretakelsen av andre hensyn i loven. Tilblivelsen av rettighetene vil også virke inn på adgangen myndighetene har til senere å gjøre endringer.