3.4 Andres bruk av innretninger
Et annet eksempel på det samme er regelen om andres bruk av innretninger i § 4-8. Første ledd første punktum lyder:
Departementet kan bestemme at innretninger som omfattes av §§ 4-2 og 4-3 og som eies eller brukes av rettighetshaver, kan brukes av andre hvis hensynet til rasjonell drift eller samfunnsmessige hensyn tilsier det, og departementet finner at slik bruk ikke er til urimelig fortrengsel for rettighetshavers eget behov eller for en som allerede er sikret rett til bruk.
Den underliggende begrunnelsen er også her at det er kostnadsbesparende å benytte eksisterende innretninger i stedet for å bygge nye. Økonomien i det enkelte prosjekt vil ofte være avhengig av bruk av eksisterende infrastruktur, og særlig gjelder dette i modne områder. Sett fra myndighetenes ståsted er tredjepartsadgang gunstig nettopp for å holde kostnadene lave og sikre mest mulig utvinning.
Samtidig skal § 4-8 forhindre at eieren av eksisterende infrastruktur utnytter sin posisjon til å skaffe seg urimelige fordeler. Høye tariffer vil kunne forhindre utviklingen av lønnsomme felt og forårsake tidlig nedstengning av produserende felt. Eierne av infrastrukturen må på sin side være sikret et minimum av fortjeneste for at det skal være interessant å drive.(1) Ibid s. 46-47. I likhet med § 4-7 gir § 4-8 annet ledd departementet hjemmel til å godkjenne avtaler og treffe vedtak dersom partene ikke kommer til enighet. Hensynet til ressursforvaltning vil da være en viktig retningslinje for skjønnsutøvelsen.(2) Se bl.a. HR-2018-1258-A avsnitt 101.
Oppsummeringsvis kan vi si at ressursforvaltning i petroleumslovens forstand skal bidra til langsiktig verdiskapning for samfunnet. Loven setter som mål at mest mulig av de ressursene som finnes, blir utvunnet, innenfor rammene av hva som er teknisk og økonomisk forsvarlig. I enkelte tilfeller går hensynet til den totale ressursforvaltningen foran det som ellers ville vært kommersielt optimalt for den enkelte rettighetshaver eller gruppe av rettighetshavere. Ved grenseoverskridende forekomster og ellers der det åpenbart er rasjonelt har rettighetshavere en rettslig forpliktelse til å velge den for samfunnet mest gunstige utbyggingsløsningen.
De som har forsket på energilovgivning i et komparativt perspektiv har konkludert med at dette er noe av det som har gjort Norges forvaltning av petroleumsressursene til en suksesshistorie. På britisk sokkel har mange av de samme forholdene vært overlatt til selskapene i tillit til at markedet ville frembringe de beste løsningene.(3) Se f.eks. Gordon, Greg ‘Hydrocarbon Policies and Legislation – The United Kingdom’ i Eduardo G. Pereira og Henrik Bjørnebye (red), Regulating Offshore Petroleum Resources – The British and Norwegian Models, Edward Elgar Publishing Cheltenham 2019, s. 209 At norske myndigheter har lovhjemler for å “tvinge” rettighetshaverne til bestemte løsninger er et tydelig utslag av ønsket om sterk statlig styring og kontroll som har preget norsk petroleumspolitikk fra begynnelsen av.