3.3 Samordnet petroleumsvirksomhet
Rettighetshavernes naturlige utgangspunkt vil være deres egen forekomst, og deres siktemål vil være å utvikle den på gunstigst mulig måte. Myndighetenes naturlige utgangspunkt vil være å se hele eller deler av kontinentalsokkelen under ett, uten hensyn til grensene på sokkelkartet, nettopp på grunn av ansvaret myndighetene har for den totale ressursutnyttelsen.
Petroleumsloven § 4-7 pålegger rettighetshavergrupper i visse situasjoner en plikt til å samordne sin virksomhet. I første ledd av bestemmelsen heter det:
Strekker en petroleumsforekomst seg over flere blokker som ikke har samme rettighetshaver, eller inn på en annen stats kontinentalsokkel, skal det søkes oppnådd enighet om den mest rasjonelle samordning av petroleumsvirksomhet i tilknytning til petroleumsforekomsten og om fordeling av petroleumsforekomsten. Tilsvarende gjelder når det for flere petroleumsforekomster åpenbart er rasjonelt med samordnet petroleumsvirksomhet.
Begrunnelsen for samordningsplikten er ganske enkelt å holde de samlede utbyggingskostnadene nede. Hvis vi holder oss til situasjonen som er beskrevet i første ledd første punktum («unitisering») vil samordning forhindre at partene foretar en kostbar dobbelutbygging når det er mer rasjonelt å foreta en felles utbygging. Samtidig unngår en at partene konkurrerer om først å utta mest mulig petroleum raskest mulig, på en måte som skader reservoarets produksjonsegenskaper.(1) Ot.prp. nr. 43 (1995–96) s. 46. Loven pålegger altså de private partene å velge den utvinningsløsningen som samlet sett er mest rasjonell, i prinsippet uavhengig av hvordan dette måtte slå ut økonomisk for den enkelte rettighetshaver eller rettighetshavergruppe.