5 Innledning
I denne delen av avhandlingen vil jeg forsøke å fastlegge nærmere hvilken adgang voldgiftsretten i praksis har til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag. Basert på drøftelsene i Del II kan det oppstilles to hypoteser. For det første at en voldgiftsdom avsagt i Norge kan kjennes ugyldig dersom rettsanvendelsen er tilstrekkelig «overraskende» for partene. For det andre at rammene for voldgiftsrettens kompetanse er noe videre i voldgift enn i sivilprosessen. For å strukturere analysene vil jeg basere meg på noen ulike typetilfeller knyttet til norsk formuerett, som typisk kan komme opp i en voldgift med sete i Norge. De kunne imidlertid like godt knyttet seg til engelsk, fransk, eller kinesisk rett; voldgiftslovens krav til prosessen er de samme.
Jeg vil hovedsakelig vurdere typetilfeller der det foreligger relevant norsk rettspraksis. Ettersom kildematerialet imidlertid er begrenset, er det også nødvendig å vurdere om internasjonal rettspraksis gir veiledning.(1) Tørum (2018), s. 114; Berg (2006), s. 36. Dette samsvarer med den «de-nasjonaliserte» tilnærmingen som Høyesterett har bygget på i «Skaugen»- og «Bølgedemper»-dommene.(2) Henholdsvis HR-2017-1932-A, avsnitt 113–114 og HR-2023-573-A, avsnitt 45.
Samtidig vil det heller ikke være praktisk å se hen til rettspraksis fra for mange land. Det er grunn til å tro at nordisk og skandinavisk rettspraksis vil ha visse fellestrekk, ettersom nordisk rettstradisjon og voldgiftspraksis nok vil ha preget hvordan ugyldighets- og nektelsesgrunnene i modelloven og New York-konvensjonen anvendes i praksis.(3) Woxholth (2013), s. 95. Hensynet til rettsenhet kan vanskelig oppnås i hele Europa; derimot er det grunn til å tilstrebe en relativt lik regulering internt i de nordiske landene.(4) l.c. Derfor vil jeg særlig konsentrere meg om praksis herifra. Utvalget av rettspraksis bygger på dommene som særlig fremheves som relevante i drøftelser av «jura novit curia» i hovedlitteraturen i svensk og dansk rett.(5) Av svensk litteratur har jeg særlig bygget på hovedverket til Lindskog (2020), samt Hobér (2011), Madsen (2009), Heuman (1999), Runesson (2018) og Hope og Hallberg (2018). Av dansk litteratur har jeg basert meg på det danske hovedverket, Schiersing (2016), Lookofsky og Petersen (2018) og Juul og Thommesen (2008). Formålet med analysen er derfor dels en bredere nordisk analyse, og å plassere Norge som voldgiftssted i en internasjonal sammenheng, dels å vurdere om det av nordisk rettspraksis kan utledes noe av generell overføringsverdi til norsk rett.
Jeg vil også analysere en avgjørelse fra sveitsisk rett, der en voldgiftsdom ble satt til side som følge av «overraskende» rettsanvendelse.(6) Se kapittel 9.3. Ettersom Sveits representerer et «ytterpunkt» der partene som et klart utgangspunkt ikke gis en rett til å uttale seg om rettsanvendelsen, vil det rent praktisk kunne antas at et saksforhold som er «overraskende» nok til å medføre ugyldighet i sveitsisk rett, også vil være det i norsk rett. Det ikke er holdepunkter for at norsk rett er ment å være strengere enn sveitsisk.
Jeg vil derimot ikke se nærmere på engelsk rettspraksis. Engelsk rett bygger på at partene som hovedregel må gis en anledning til å uttale seg om voldgiftsrettens rettsanvendelse.(7) Se kapittel 4.4.4.2. Et «overraskelseskriterium» er imidlertid et unntak fra «jura novit curia», og utgangspunktet om at kontradiksjonsprinsippet i norsk rett bare gjelder for faktiske forhold. Engelsk rettspraksis gir derfor begrenset veiledning for spørsmålet om partenes rett til å uttale seg om rettsanvendelsen.
Jeg innleder drøftelsen med et mer åpenbart typetilfelle, voldgiftsrettens anvendelse av ikke-påberopte foreldelsesgrunnlag. Deretter vil jeg gå over til en nærmere analyse av nordisk rettspraksis, og voldgiftsrettens adgang til å drive selvstendig avtaletolkning, –utfylling og –revisjon. Basert på analysene av «overraskelseskriteriet» og kompetanseoverskridelse i Norden, vil jeg avslutningsvis vurdere voldgiftsrettens adgang til av eget tiltak å redusere erstatningen. Dette blir en «inngangsdør» for å vurdere om Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 1590 («Lisa») er i samsvar med øvrig nordisk praksis, og den internasjonale litteraturen. «Lisa»-dommen vil behandles i kapittel 10.