MarIus

4.4.4.1 Innledning

I det følgende vil jeg foreta en komparativ-funksjonell analyse av voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag. Formålet med analysen er å identifisere fellestrekk i utvalgte rettssystemer, uavhengig av de formelle utgangspunktene. Først vil jeg behandle det som kan anses som to «ytterpunkter» når det gjelder «jura novit curia» – engelsk og sveitsisk rett. Deretter ser jeg nærmere på Skandinavia. En skandinavisk analyse synes særlig meningsfylt med tanke på nærheten i rettskultur og bakgrunnsrett, særlig på formuerettens område. Dette forenkler dessuten sammenligningsgrunnlaget, og synliggjør eventuelle likheter og forskjeller.

4.4.4.2 «Jura novit curia» i England

Engelsk voldgift er en utpreget partsstyrt prosess.(41) Mistelis og Potocnik (2018), s. 139. Partenes rett til kontradiksjon begrenser ikke bare sakens faktiske, men også dens rettslige, avgjørelsesgrunnlag. Voldgiftsrettens sentrale oppgave i engelsk rett er «to resolve the issues raised by the parties».(42)Cameroon Airlines v. Transnet Ltd, avsnitt 100–101. Derfor kan engelsk rett betraktes som et «ytterpunkt» i diskusjonen om voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag. England er også et svært mye brukt og toneangivende sete i internasjonal voldgift, og de har dessuten en velutbygd voldgiftslovgivning og omfattende praksis.

England anses ikke formelt sett som et «modellovsland», men den engelske voldgiftsloven, English Arbitration Act («EAA»), har likevel en rekke bestemmelser som bygger på modelloven.(43) Merkin og Flannery (2008), s. 156. I henhold til EAA § 68(2), kan en voldgiftsdom settes til side der det foreligger en «serious irregularity» ved voldgiftsdommen eller voldgiftsprosessen som har eller vil forårsake «substantial injustice» for en part. Bestemmelsen bygger på engelsk rettspraksis før vedtagelsen av EAA, og modelloven artikkel 34.(44) l.c. Det er sikker rett at det skal svært mye til før et forhold rammes av bestemmelsen.(45) Sutton m.fl. (2007), s. 485; Merkin og Flannery (2008), s. 157.

En «serious irregularity» foreligger blant annet hvis voldgiftsretten har tilsidesatt sin «general duty» etter EAA § 33.(46) EAA, § 68(2)(a). I henhold til §33(1)(a) plikter voldgiftsretten å gi begge parter en «reasonable opportunity of putting his case and dealing with that of his opponent». Hensynet til kontradiksjon må imidlertid veies mot hensynet til effektivitet; se § 33(1)(b) om at «unnecessary delay or expense» bør unngås. Tiltak for å sikre sakens effektivitet må imidlertid skje innenfor rammene av partenes rett til kontradiksjon, og «never at the expense of the fairness of the proceedings.»(47) Mistelis og Potocnik (2018), s. 150.

Som følge av kontradiksjonsprinsippets betydning i engelsk voldgift, kan voldgiftsretten som et klart utgangspunkt ikke avgjøre saken basert på ikke-påberopte rettsgrunnlag og rettskilder uten at partene først gis anledning til å uttale seg.(48) Blackaby m.fl. (2022), s. 145; Born (2023), §25.04[B][6]; Mistelis og Potocnik (2018), s. 137 og 147. Av praksis kan vises til: OAO Northern Shipping Co. v Remolcadores De Marin SL (Remmar) (2007), avsnitt 21–22; Vee Networks Ltd v. Econet Wireless International Ltd (2005), avsnitt 83–84; Cameroon Airlines v. Transnet Ltd (2004), avsnitt 100–101. Om et rettsgrunnlag eller faktisk forhold aldri har vært fremme under saken, og voldgiftsretten bygger på det uten å innehente partenes synspunkter, vil det som regel foreligge en «serious irregularity» etter § 68(2)(a).(49) Blackaby m.fl. (2022), s. 304–305; Sutton m.fl. (2007), s. 488.

Partene har imidlertid bare en «reasonable» rett til å uttale seg; voldgiftsretten behøver ikke forelegge ethvert argument den vil bygge på for partene. Så lenge en faktisk eller rettslig anførsel har vært «briefly raised», eller «put into the arena», som det også sies, kan voldgiftsretten bygge på den.(50) Mistelis og Potocnik (2018), s. 151; Sutton m.fl. (2007), s. 152 og 288. Dette gjelder i utgangspunktet selv om «the argument was not articulated in the way adopted by the tribunal».(51)Sui Northern Gas Pipelines Ltd. V National Power Parks Management Company (Private) Ltd. (2023), avsnitt 21. Så lenge voldgiftsretten bygger på partenes anførsler, vil en noe annen forståelse av rettskildene i utgangspunktet derfor ikke være en tilsidesettelsesgrunn.(52) Mistelis og Potocnik (2018), s. 151–152.

Kontradiksjonsprinsippets rolle i engelsk rett ble elegant oppsummert av Bingham LJ i avgjørelsen Zermalt Holdings SA v. Nu Life Upholstery Repairs Ltd (mine kursiveringer):

«If an arbitrator is impressed by a point that has never been raised by either side, then it is his duty to put it to them so that they have an opportunity to comment. If he feels that the proper approach is one that has not been explored or advanced in evidence or submission, then again it is his duty to give the parties a chance to comment. If he is to any extent relying on his own personal experience in a specific way, then that again is something that he should mention so that it can be explored. It is not right that his decision should be based on specific matters which the parties never had the chance to deal with, nor is it right that a party should first learn of adverse points in a decision against him. That is contrary both to the substance of justice and to its appearance...»(55)Zermalt Holdings SA v. Nu Life Upholstery Repairs Ltd (1985), avsnitt 15. Uttalelsen gjengis i Vee Networks Ltd v. Econet Wireless International Ltd (2005).

Det engelske konseptet «natural justice», eller «the substance of justice», som Bingham LJ kaller det, har visse likheter med det internasjonale konseptet «due process» i voldgift. «Natural justice» krever at en voldgiftsrett med sete i England som vil benytte seg av et ikke-påberopt rettsgrunnlag, som et klart utgangspunkt må innhente partenes synspunkter for å unngå tilsidesettelse etter EAA § 68(2)(a).(56) Mistelis og Potocnik (2018), s. 166.

4.4.4.3 «Jura novit curia» i Sveits

Sveits kan på mange måter anses som Storbritannias motpol når det gjelder voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag.(57) Bonomi og Bochatay (2018), s. 392. «Jura novit curia» både anses som og praktiseres som et grunnleggende prinsipp i sveitsisk voldgift. Det anses for å gi uttrykk for en rollefordeling mellom domstolene og partene.(58) Ibid., s. 377. Internasjonal voldgift reguleres av kapittel 12 i Private International Law Act («PILA»), og nasjonal voldgift av artikkel 353–399 i den sveitsiske sivillovbok («CCP»).(59) Ibid., s. 378. Se også Born (2022), §22.02[E][2][a][ii]. Kun internasjonal voldgift behandles her.

I henhold til PILA artikkel 190(2)(d), kan en voldgiftsdom settes til side hvis «the principle of equal treatment of the parties or their right to be heard in an adversary procedure were violated». Hensynet til kontradiksjon i sveitsisk voldgift retter seg imidlertid som hovedregel, og i motsetning til i engelsk voldgift, bare mot faktiske forhold. «Jura novit curia» begrenser dermed kontradiksjonsprinsippets virkeområde, herunder prinsippet om at voldgiftsretten ikke kan tilkjenne noe ultra eller extra petita.(60) Ibid., s. 389 og 393. Voldgiftsretten har derfor i utgangspunktet en vid adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, så lenge den ikke tilkjenner noe helt annet eller mer enn partene har anført.(61) Ibid., s. 393. Forholdet mellom «due process» og «jura novit curia» i sveitsisk voldgift ble oppsummert av Sveits’ Høyesteretts i dom 4A_400/2008 («Liedson»):

«In Switzerland, the right to be heard concerns particularly factual findings. The parties’ right to be invited to express their position on legal issues is recognized only to a limited extent. Generally, according to the principle jura novit curia, state or arbitral tribunals are free to assess the legal relevance of factual findings and they may adjudicate based on different legal grounds from those submitted by the parties. Consequently, providing the arbitration agreement does not restrict the mission of the arbitral tribunal solely to the legal submissions made by the parties, these need not be heard specifically on the recognisable scope of legal provisions.»(62) 4A_400/2008, avsnitt 6.1.

Også i sveitsisk rett må imidlertid «jura novit curia» vike for partenes rett til kontradiksjon i ekstraordinære tilfeller. Sveits’ Høyesterett har oppstilt et snevert unntak der en avgjørelse er tilstrekkelig «overraskende» for partene. Som uttalt av Høyesterett i «Liedson»-dommen (mine kursiveringer):

«Exceptionally, the parties must be invited to express their position if the court or the arbitral tribunal considers basing its decision on a provision or legal consideration, which has not been discussed during the proceedings and which the parties could not have suspected relevant.»(63) l.c.

Uttalelsen illustrerer at selv i land som operer med et strengt «jura novit curia»-prinsipp, må partene i visse tilfeller gis rett til å uttale seg om rettsanvendelsen. Denne unntaksregelen er derimot svært snever, som Høyesterett understreket i «Liedson»-dommen.(64) Bonomi og Bochatay (2018), s. 390. I sveitsisk litteratur har flere derfor tatt til orde for at unntaket er for snevert, og skaper en fare for upåregnelige avgjørelser.(65) Ibid., s. 392.

4.4.4.4 Foreløpig oppsummering og konklusjoner

Analysen av engelsk og sveitsisk rett viser at hensynet til kontradiksjon i utgangspunktet tillegges ulik vekt i de to rettssystemene, og at de er to ytterpunkter på «skalaen». At sveitsisk rett oppstiller et unntak for kvalifisert «overraskende» avgjørelser, taler imidlertid for at «due process» har en fast kjerne der skillet mellom fakta og jus tillegges mindre vekt til fordel for forutberegnelighet. Uavhengig av de formelle utgangspunktene kan ikke voldgiftsretten gå «on a frolic of its own», som den engelske dommeren Lord Mustill uttalte om en voldgiftsdom som ble tilsidesatt i Canada.(66)Louis Dreyfus S.A.S (SA Louis Dreyfus & Cie) v. Holding Tusculum B.V. (2008), avsnitt 102. Voldgiftsretten hadde av eget tiltak bygget på den ikke-påberopte læren om «frustration», og følgelig tilsidesatt partenes rett til å bli hørt.

Den foreløpige konklusjonen er at dersom voldgiftsrettens rettsanvendelse er tilstrekkelig overraskende for partene, vil det også i rettssystemer som bygger på «jura novit curia» kunne være grunnlag for tilsidesettelse. I et forsøk på å plassere norsk rett på denne «skalaen», og for å undersøke om det er grunnlag for å oppstille et lignende «overraskelseskriterium» i norsk rett, går jeg nå videre til den skandinaviske analysen. Jeg ser først til løsningene som foreslås i Sverige, som må sies å være Nordens mest brukte sete for internasjonal voldgift, og deretter i Danmark.

4.4.4.5 «Jura novit curia» i Sverige

I Sverige anses «jura novit curia» som et grunnleggende prinsipp i voldgift.(67) Lindskog (2020), s. 652. Begrepet defineres blant annet i forarbeidene til LSF:

«I svensk processrätt anses gälla principen «jura novit curia», dvs. domstolen har att självständigt leta ut vilka rättsregler som är tillämpliga de av parterna åberopade rättsfakta. Det förefaller givet att skiljemännen t.ex. vid tolkningen av ett lagrum fritt kan söka efter ledning i förarbeten, doktrin och praxis.»(68) SOU 1994:81, s. 177; Prop. 1998/99:35, s. 144–145.

Ettersom «jura novit curia» anses å gjelde i svensk voldgift, har voldgiftsretten i utgangspunktet en vid adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, iallfall i nasjonale tvister. Likevel begrenses de mulige rettsgrunnlagene både av påberopte rettsfakta(69) Se kapittel 4.3.3.2. og – antageligvis – av partenes rett til kontradiksjon.

Etter LSF § 34(1)(7) kan en voldgiftsdom settes til side der det «är förekommit något fel i handläggningen som sannolikt har inverkat på utgången.» Bestemmelsen rammer blant annet voldgiftsdommer der kontradiksjonsprinsippet har blitt tilsidesatt. Kontradiksjonsprinsippet kommer til uttrykk i LSF § 24. Selv om bestemmelsen hovedsakelig retter seg mot faktiske forhold, synes den svenske litteraturen å forutsette at partene i visse tilfeller også må gis en rett til å uttale seg om rettsanvendelsen. Som understreket av Lindskog, innebærer «jura novit curia» «inte att det är acceptabelt att en part blir överraskad av en sådan rättstillämpning.»(70) Lindskog (2020), s. 652. Både forarbeidene til LSF og svensk litteratur for øvrig tar til orde for at såkalt «overraskende rettsanvendelse» under omstendighetene må kunne medføre tilsidesettelse etter LSF § 34(1)(7).(71) SOU 1994:81, s. 177; Prop. 1998/99:35, s. 145; Lindskog (2020), s. 652 og 761; Runesson (2018), s. 282; Hope og Hallberg (2018), s. 366; Hobér (2011), s. 317; Madsen (2009), s. 274; Heuman (2009), s. 341. I hvilke tilfeller voldgiftsrettens rettsanvendelse er såpass overraskende at partenes rett til kontradiksjon må anses tilsidesatt, og voldgiftsdommen kan settes til side, må vurderes ut ifra svensk rettspraksis.

Dette synspunktet gjelder desto mer i internasjonale saker. Det er bred enighet i litteraturen om at voldgiftsretten i slike saker bør utvise større tilbakeholdenhet med å bygge avgjørelser på ikke-påberopte rettsgrunnlag og rettskilder enn i saker mellom svenske parter.(72) Lindskog (2020), s. 764; Hobér (2011), s. 257; SOU 1994:81, s. 177; Prop. 1998/99:35, s. 144–145. Noen argumenterer for at «jura novit curia» ikke bør anvendes i internasjonale tvister i det hele tatt.(73) Hobér (2011), s. 257. Som forarbeidene fremhever, bør dette særlig gjelde der partene tilhører jurisdiksjoner med en mer partsstyrt prosess, som England eller andre «common law»-jurisdiksjoner.(74) SOU 1994:81, s. 177; Prop. 1998/99:35, s. 144–145.

Hva som nærmere bestemt skal til for tilsidesettelse etter LSF der voldgiftsretten har bygget på ikke-påberopte rettsgrunnlag, er omtvistet.(75) Dette vil drøftes nærmere i kapittel 7–8, i behandlingen av svensk rettspraksis. I det ene ytterpunktet argumenteres det for at anvendelsen av ikke-påberopte rettsgrunnlag og rettskilder vil kunne utgjøre en oppdragsoverskridelse etter LSF § 34 nr. 3, og følgelig er fullstendig utelukket, iallfall i internasjonale saker.(76) Hobér (2011), s. 317. Den rådende oppfatningen synes imidlertid å være at tilsidesettelse bør forbeholdes de mest «overraskende» avgjørelsene.(77) Lindskog (2020), s. 652, 761, note 2991 og 766; Runesson (2018), s. 282. At kontradiksjonsprinsippet også i svensk voldgift setter visse skranker mot overraskende rettsanvendelse, til tross for at «jura novit curia» anses å gjelde, styrker grunnlaget for at en lignende regel bør oppstilles i norsk rett.

4.4.4.6 «Jura novit curia» i Danmark

Også i Danmark anses «jura novit curia» å gjelde i voldgift.(78) Schiersing (2016), s. 491; Juul og Thommesen (2008), s. 210. I hvilken grad dette begrenser partenes rett til kontradiksjon, synes imidlertid å være et uavklart spørsmål i dansk rett, og i litteraturen er det ulike syn på spørsmålet.

Etter den danske voldgiftsloven § 37(2)(b) kan en voldgiftsdom settes til side der en part «ikke fik behørig meddelelse om udpegningen af en voldgiftsdommer eller om voldgiftssagens behandling eller af andre grunde var ude af stand til at fremføre sin sag». Bestemmelsen må ses i sammenheng med voldgiftsloven § 18, som gir uttrykk for prinsippene om kontradiksjon og partslikhet. Ifølge bestemmelsen skal partene «behandles lige», og gis «fuld lejlighed til at fremføre sin sag.» Bestemmelsen bygger direkte på artikkel 18 i modelloven, og betegnes i litteraturen som uttrykk for «due process».(79) Schiersing (2016), s. 291.

Når det gjelder «best practice», er det bred enighet i litteraturen om at voldgiftsretten bør tilstrebe å gi partene mulighet til å uttale seg om den nærmere forståelsen av ikke-påberopte rettsgrunnlag.(80) Schiersing (2016), s. 494–495; Lookofsky og Petersen (2018), s. 126; Juul og Thommesen (2008), s. 211. Det er derimot ulike oppfatninger om hvorvidt manglende kontradiksjon om rettsanvendelsen kan føre til ugyldighet. Schiersing tar til orde for at spørsmålet må underlegges en konkret vurdering, der det sentrale er hvor langt voldgiftsrettens rettsanvendelse avviker fra partenes prosedyre:

«… [J]o mere frakoblet voldgiftsrettens juridiske bedømmelse er – eller forekommer – fra parternes juridiske anbringender, jo mere grund er der for voldgiftsretten til varsomhed, og i det mindste må det som nævnt klart anbefales, at voldgiftsretten i sådanne tilfælde anmoder parterne om kommentarer til sine eventuelle eller foreløbige overvejelser med henblik på at overholde det kontradiktoriske princip, som er en hjørnesten i due process efter voldgiftslovens § 18. Højesterets præmisser i U 2016.1558/2 H bekræfter efter min opfattelse det netop anførte.»(81) Schiersing (2016), s. 494–495.

Det er noe uklart om uttalelsen viser til materielle skranker mot overraskende rettsanvendelse, eller bare er en beskrivelse av hva som er «best practice» i Danmark. Henvisningen til § 18, «due process», og Højesterets dom i U 2016.1558/2 H tyder imidlertid på at Schiersing her mener å omtale ikke bare «best practice», men også voldgiftslovens minstekrav.

Juul og Thommesen fremholder: «Hvis voldgiftsrettens påtænkte retsanvendelse afviger fra, hvad nogen af parterne har gjort gældende, bør voldgiftsretten normalt give parterne lejlighed til at udtale sig herom, inden der træffes avgørelse, sml. princippet i voldgiftslovens § 18 og § 24, stk. 2.»(82) Juul og Thommesen (2008), 211. Begrepsvalget «bør» kan synes hovedsakelig å referere til «best practice», samtidig som henvisningen til voldgiftsloven § 18 og 24 om kontradiksjon kan tilsi at det også gjelder visse minstekrav i dansk rett.

Lookofsky og Petersen argumenterer for at det i dansk rett er et distinkt skille mellom «best practice» og hva som vil føre til ugyldighet etter voldgiftsloven. Innenfor rammene av voldgiftsrettens kompetanse, fremholder de at «Danish arbitration law generally leaves the exercise of powers under iura novit arbiter to the discretion of the tribunal concerned.»(83) Lookofsky og Petersen (2018), s. 132. Til tross for denne vide adgangen til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, understreker de at voldgiftsretten like fullt må ivareta partenes rett til likebehandling.(84) l.c. Samtidig er det uklart hvorfor denne siden av «due process» skal stå seg mot «jura novit curia», men ikke retten til kontradiksjon.

Rettstilstanden i Danmark synes med andre ord ikke å være like omfattende drøftet som i Sverige. Litteraturen viser imidlertid flere steder til Højesterets dom i U 2016.1558/2 H, som gjaldt et ugyldighetssøksmål der voldgiftsretten hadde bygget på ikke-påberopte prinsipper om avtaletolkning.(85) Schiersing (2016), s. 492; Lookofsky og Petersen (2018), s. 125. For å belyse analysen av norsk rett, vil jeg derfor behandle denne dommen nærmere sammen med typetilfellene i Del III.