MarIus

1.1 Emne og problemstilling

For å illustrere problemstillingen som er gjenstand for drøftelse i dette arbeidet, kan man forestille seg følgende situasjon: Etter avsluttet hovedforhandling blir voldgiftsretten oppmerksom på at et hittil ikke-behandlet rettsgrunnlag vil kunne få avgjørende betydning for utfallet i saken. Verken partene eller voldgiftsretten har påberopt eller omtalt rettsgrunnlaget under hovedforhandlingen eller for øvrig. Etter voldgiftsrettens oppfatning er de faktiske forholdene i saken tilstrekkelig belyst, slik at det nye rettsgrunnlaget i utgangspunktet kan anvendes. Voldgiftsretten drøfter internt om det er nødvendig å reassumere saken for å innhente partenes synspunkter på rettsanvendelsen, men blir enige om at et slikt steg vil medføre en unødvendig forsinkelse eller fordyrelse av saken. Hvilke rettsgrunnlag avgjørelsen skal baseres på, må være opp til retten å bestemme. Voldgiftsretten avsier følgelig dom, der resultatet forankres i det nye grunnlaget.(1) Eksempelet er inspirert av Brækhus (1999), s. 274–275.

En slik situasjon, som ikke er helt upraktisk, reiser særlig to problemstillinger: For det første om voldgiftsretten i det hele tatt hadde adgang til å trekke inn det nye rettsgrunnlaget, og avgjøre saken ut ifra dette. For det andre om partene skulle ha fått anledning til å uttale seg om voldgiftsrettens rettsanvendelse, før dommen ble avsagt. Dersom voldgiftsretten i dette eksempelet har gått utenfor de rammene som partene har satt for saken, eller har forsømt å gi dem anledning til å uttale seg, oppstår et tredje spørsmål, nemlig hvilke virkninger dette skal ha for voldgiftsdommen og partenes rettsstilling.

At voldgiftsretten i utgangspunktet av eget tiltak kan bygge på andre rettsgrunnlag enn partene har påberopt til grunnlag for sine krav og påstander, er det bred enighet om internasjonalt.(2) Born (2023), §25.04[F][4][a]; Blackaby m.fl. (2022), s. 304; Cordero-Moss (2022), s. 113; Lindskog (2020), s. 761; Mistelis og Potocnik (2018), s. 167; Schiersing (2016), s. 489–490; Woxholth (2013), s. 874 og 924. Det forutsettes også i norsk voldgiftslitteratur og i rettspraksis, selv om det sjelden uttales uttrykkelig.(3) Woxholth (2013), s. 874 og 924. Dette utgangspunktet omtales gjerne som «jura novit curia»; «dommeren kjenner retten».(4) Robberstad (2021), s. 27; Woxholth (2013), s. 874 og 924. Uttrykket forutsetter et skille mellom fakta og jus, der voldgiftsretten er bundet av det faktum partene har fremlagt, men ikke av rettsgrunnlagene som de bygger på. Redfern og Hunter sammenfatter dette slik:

«It is an accepted principle that the tribunal is free to apply any element of applicable law (even where not commented or argued by the parties) under the maxim juris novit curia (‘the court knows the law’ sometimes referred to as juris novit arbiter in the arbitration context).»(5) Blackaby m.fl. (2022), s. 304.

«Jura novit curia» er med andre ord en betegnelse på en rollefordeling mellom partene og domstolen: Voldgiftsretten er ikke bundet av partenes valg av rettsgrunnlag eller tolkningen av rettskildene, men derimot av det faktum partene legger frem til avgjørelse. Begrepet kan derfor, som i Redfern og Hunter, defineres som at voldgiftsretten i utgangspunktet står «fritt» når det gjelder rettsanvendelsen. Dette innebærer blant annet at voldgiftsretten selv kan trekke inn ikke-påberopte rettsgrunnlag, dvs. rettsgrunnlag som partene selv ikke har anført i prosesskriv, prosedyrer, eller på annet vis under saksgangen.

Som vil fremgå i avhandlingens Del II og III nedenfor, er «jura novit curia» neppe så mye mer enn et teoretisk utgangspunkt. Uavhengig av rettssystem vil voldgiftsretten aldri stå fullstendig «fritt» når det gjelder rettsanvendelsen: Den skal også overholde kravene til prosessen som stilles i voldgiftsavtalen, voldgiftslovgivningen og internasjonale regler om anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer. Dermed kan den f.eks. ikke tilkjenne noe helt annet enn partene har krevd. Voldgiftsretten bør også opptre i samsvar med såkalt «best practice», dvs. løsningene som forventes av erfarne praktikere, voldgiftsdommere og det øvrige juridiske miljø.(6) Oldenstam og Löf (2015), s. 281. Også løsningene som foreslås i den toneangivende internasjonale litteraturen vil kunne få betydning for hva som er «best practice».(7) Tørum (2018), s. 119; Oldenstam og Löf (2015), s. 281–282.

Spørsmålet i avhandlingen er ikke om det teoretiske utgangspunktet gjelder i norsk voldgift. Om man vil, kan «jura novit curia» gjerne ses som et utgangspunkt om «frihet» til å velge hvilke rettsgrunnlag voldgiftsdommen skal bygge på, som i praksis begrenses av en rekke andre forhold: Man må i så fall ha in mente at man står overfor en regel med en rekke unntak. Dette utgangspunktet vil derfor også omtales som voldgiftsrettens teoretiske adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, eller «jura novit curia». Hvorvidt voldgiftsretten derimot i en konkret sak kan bygge avgjørelsen på et ikke-påberopt rettsgrunnlag, vil jeg betegne som voldgiftsrettens praktiske adgang, eller bare adgang, til å avgjøre saken ut ifra ikke-påberopte rettsgrunnlag. Sistnevnte spørsmål utgjør tyngdepunktet i avhandlingen.

Norsk litteratur om «jura novit curia» eller voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag, er begrenset. I den internasjonale litteraturen er begrepet imidlertid mye diskutert,(8) Born (2023), §25.04[F][4][a]; Blackaby m.fl. (2022), s. 304–306; Ferrari m.fl. (2022), s. 24–26; Mistelis og Potocnik (2018), s. 135–167; Bonomi (2018), s. 377–401; Cordero-Moss (2016), s. 289–329; Knuts (2012), s. 669–688; Kiurunen (2011), s. 765–774; Nappert (2011), s. 775–778. også i den nordiske litteraturen om internasjonal voldgift; særlig den svenske.(9) Lindskog (2020), s. 761; Runesson (2018), s. 281–309; Hope og Hallberg (2018), s. 366; Hobér (2011), s. 366; Madsen (2009), s. 190; Heuman (1999), s. 394; Schiersing (2016), s. 489–490; Juul og Thommesen (2008), s. 211. Det er ulike syn på hvilken betydning «jura novit curia» bør få i ulike rettssystemer, men det synes å være bred enighet om at særlig to forhold setter begrensninger i praksis for voldgiftsrettens rettsanvendelse:

For det første krever noen rettssystemer som hovedregel at voldgiftsretten gir partene anledning til å uttale seg om sakens avgjørelsesgrunnlag («kontradiksjon»), herunder ikke-påberopte rettsgrunnlag. Engelsk voldgift er et eksempel på dette.(10) Blackaby m.fl. (2022), s. 145; Born (2023), §25.04[B][6]; Mistelis og Potocnik (2018), s. 137 og 147. Av engelsk rettspraksis kan vises til: OAO Northern Shipping Co. v Remolcadores De Marin SL (Remmar) (2007), avsnitt 21–22; Vee Networks Ltd v. Econet Wireless International Ltd (2005), avsnitt 83–84; Cameroon Airlines v. Transnet Ltd (2004), avsnitt 100–101. I slike rettssystemer må voldgiftsretten i utgangspunktet enten bygge på de rettsgrunnlagene som partene har påberopt, eller, i motsatt fall, gi partene anledning til å uttale seg om det ikke-påberopte rettsgrunnlaget før dommen avsies.(11) Se også fra Canada, Louis Dreyfus S.A.S (SA Louis Dreyfus & Cie) v. Holding Tusculum B.V (2008), avsnitt 76–108. I sveitsisk voldgift, derimot, er hovedregelen det motsatte: Under henvisning til nettopp «jura novit curia», har partene i utgangspunktet ingen rett til å uttale seg om rettsanvendelsen; kun om faktiske forhold.(12) Som behandles i kapittel 4.4.4., må disse utgangspunktene imidlertid nyanseres både i engelsk og sveitsisk rett.

Ettersom det varierer i hvilken grad ulike land gir partene rett til å uttale seg om rettsanvendelsen, kan man tenke seg en slags «glideskala».(13) «Glideskalaen» bygger på Tørum (2022); Copenhagen Arbitration Day 2022. Det kan være naturlig å plassere sveitsisk rett på det ene ytterpunktet av skalaen, og engelsk rett på det andre. Hovedformålet med avhandlingen er å bringe klarhet i hvor Norge befinner seg på «skalaen». For å undersøke dette, vil jeg blant annet behandle Høyesteretts dom Rt. 2005 s. 1590 («Lisa»), der Høyesterett tilsidesatt en voldgiftsdom som følge av manglende kontradiksjon om erstatningsutmålingen. Et sentralt formål med avhandlingen er å vurdere om «Lisa»-dommen svarer til, eller er i utakt med, praksis i resten av Norden og oppfatningene i den internasjonale litteraturen.

For det andre begrenses voldgiftsrettens adgang til å bygge på ikke-påberopte rettsgrunnlag av partenes anførsler. Med dette menes partenes faktiske og rettslige argumentasjon i saken, uavhengig av om den er fremsatt i prosesskriv eller under hovedforhandlingen. Dette omfatter også det som i norsk sivilprosess betegnes «krav», «påstander» og «påstandsgrunnlag». Partenes anførsler setter rammene for voldgiftsrettens såkalte kompetanse i saken. For å unngå kompetanseoverskridelse, må voldgiftsrettens dom ligge innenfor rammene av kompetansen.(14) Se kapittel 4.3.

Tatt i betraktning hvor sparsommelig «jura novit curia» og begrensningene i dette utgangspunktet er drøftet i den norske litteraturen, er det naturlig å konsentrere avhandlingen rundt disse to grunnleggende begrensningene. Med dette som bakteppe kan følgende to problemstillinger utledes:

1. I hvilken grad kan voldgiftsretten avgjøre en tvist ut ifra ikke-påberopte rettsgrunnlag uten å overskride sin kompetanse i saken?

2. Forutsatt at kompetansen ikke er overskredet: Har partene rett til kontradiksjon om den nærmere forståelsen av det ikke-påberopte rettsgrunnlaget?

Anvendelsen av rettsgrunnlag som partene allerede har påberopt, reiser sjeldent spørsmål om kompetanseoverskridelse. Partene har også typisk fått anledning til å uttale seg om disse. Når voldgiftsretten derimot bygger på et ikke-påberopt rettsgrunnlag, kommer avveiningen mellom partenes private autonomi («partsautonomien») og voldgiftsrettens handlingsrom på spissen: Det må da avgjøres hvor langt voldgiftsrettens rettslige funderinger kan løsrives fra partenes egne rettslige argumentasjon, før partsautonomien må anses forlatt.